hits

Dagens hverdagslykke

I dag tenker jeg å slå et slag for hverdagslykken, den lykken man opplever hver dag, men kanskje har det for travelt til å legge merke til. Klokken er ennå ikke 12 og jeg har allerede opplevd mye hverdagslykke. Jeg våknet av at klokken ringte 7.30 og jeg stod opp, åpnet døren til minstemann, som spratt opp og var i et strålende humør. Første tegn til lykke meldte seg. Da jeg kom ned i stuen satt de to eldste guttene klare, de hadde allerede spist og smurt skolematen sin. Det var fyr i peisen, det hadde Kåre (my man) fikset før han dro på jobb. Jeg skulle på fysioterapibehandling på Evenskjer kl 8.40, så eldstemann og minstemann sa at de fint kunne gå til skolen sammen. Da jeg skulle sette meg i bilen for å kjøre, hadde Kåre satt på timer, slik at bilen var varm og det var deilig, siden det var -7 grader og vind ute. Jeg hadde avtalt med en venninne at vi skulle gå tur da jeg kom fra behandling, og på tur til behandling fikk jeg melding fra en annen venninne som ville ha meg med på tur. Vi avtalte at alle tre skulle gå sammen. På første runden vår ringte en tredje venninne, og også hun ble med på turen. Det ble en flott tur.

Tenk så mye hverdagslykke på bare noen timer, det gjelder bare å legge merke til den:-)

Hverdagslykke kan være:

- å våkne til blide barn som samarbeider og gjør det de skal, det skjer nemlig ikke hver dag.

- å våkne til fyr i ovnen

Ikke full fyr i peisen:-)

- å oppdage at oppvaskmaskinen som var ferdig ved leggetid dagen før, nå er tømt og klar til bruk.

- å oppdage at bilen er ferdigvarmet når den skal tas i bruk.

- å gå tur med gode venner, nyte at det begynner å bli lysere ute og kjenne at kroppen blir i bedre form for hver dag som går (ja, bokstavelig talt går:-). 

PS: bildet er fra gårdagens tur, jeg hører da ikke på lydbok når jeg går sammen med andre. Det fine lyset ute er imidlertid det samme.

- å spise lunsj på et av de nye fatene mine og drikke tefavoritten min i verdens fineste kopp. (Julegave fra søsteren min, som vet at jeg både liker fine kopper og musikaler (Chip fra Beauty and the Beast))

 

Jeg ønsker deg en riktig flott dag, på leting etter hverdagslykken din!!!

#hverdagslykke#venner#utpåturaldrisur#deterdesmåtingenesomteller

 

 

Æres de, som æres bør!

Jeg skrev i et tidligere innlegg at jeg skulle lage et eget innlegg om Vardesenteret, og det er ene og alene fordi jeg synes de fortjener det. Vardesenteret er et tilbud til mennesker som er berørt av kreft på en eller annen måte. Enten man selv er syk, eller man er pårørende, så er man velkommen der. Vardesenteret i Tromsø ligger der det gamle sykehushotellet lå, og det er ingenting som minner om sykehus der og det er nettopp det som er litt av poenget. Det skal fungere som et pusterom i hverdagen. Senteret er åpent på dagtid og på onsdagsettermiddager, og det drives av to ansatte og MANGE frivillige. I løpet av en uke er det mange tilbud/aktiviteter som man kan melde seg på og alt er gratis. Man kan også bare være der om man ønsker, drikke en kopp te, snakke med andre eller ta en runde i massasjestolen som er tilgjengelig på et eget rom.

Mitt første møte med Vardesenteret ble litt morsomt, fordi førsteinntrykket ble litt feil. Det var godt skiltet til Vardesenteret fra sykehuset, men da jeg nærmet meg, var det ikke helt enkelt å vite hvor jeg skulle gå. Jeg spurte en som jobbet i etasjen over og han hadde aldri hørt om Vardesenteret. Med litt leting fant jeg derimot frem og kom til låst dør, det hadde ikke åpnet ennå den dagen. Utenfor satt de som jeg trodde ventet på at senteret skulle åpne, og gjennomsnittsalderen var på rundt 80 år og de aller fleste så skrøpelige ut. Jeg tenkte at jeg kanskje ikke hadde så mye til felles med disse menneskene, men heldigvis lot jeg ikke mine fordommer sette en stopper for besøk på Vardesenteret. Førsteinntrykket viste seg nemlig å være feil... Personene som satt utenfor skulle ikke på Vardesenteret, men ventet på taxi. Det viste seg å være venterom for mennesker som hadde behov for taxi hjem fra sykehuset. De som besøkte Vardesenteret hadde mer varierende alder, og var bedre til bens:-)

I løpet av oppholdet mitt i Tromsø, var jeg mange turer innom Vardesenteret og jeg deltok på mange av aktivitetene, og forelsket meg i massasjestolen. Jeg ble alltid møtt av hyggelige frivillige og ansatte, som raskt gjorde plass ved bordet, eller i sofaen og hentet en kopp med det man måtte ønske. Jeg møtte også mange hyggelige brukere av senteret, og vi som var på stråling (og bodde på sykehushotellet) ble fort en gjeng som gjorde en del ting sammen (bryst-, og prostatagjengen:-).Vardesenteret reklamerer med at "koppen din står alltid klar" og det stemmer. Det var aviser og blader der, og gjerne noe spiselig også (dessverre litt for mye twist og julekaker;-).Da Kåre og barna var i Tromsø tok jeg de med på senteret og de ble tatt imot med åpne armer. Barna fikk servert kakao, julekaker og twist, og det som egentlig skulle bli en snarvisitt ble ikke det:-)

Det var via Vardesenteret at jeg deltok på Kunstterapi, jeg lagde julekort, bakte julekaker (dvs. jeg var litt som Victor i tv-julekalenderen fra min barndom (min søsters favorittjulekalender) "Den gyldne hale", han sa "jeg liker ikke å bake, bare å smake), var på ernæringskurs, deltok på ulike treninger i regi av senteret og det som kanskje var høydepunktet av alle aktivitetene, et sminkekurs.

Kortlaging/julemerkelappelaging. Koselig syssel rett før jul og jeg fikk laget mange merkelapper.

Ernæringskurs, havregrøt med ullike typer tilbehør. Nam, nam! Varianten med havregrøt som var kokt på fløte (for de (ikke jeg:-) som har opplevd vektnedgang i forbindelse med kreft) var selvfølgelig den som smakte best...

Det er mange mennesker som engasjerer seg , og luefabrikken G-Anette var en av de mange frivillige (mange hadde også strikket luer) som hadde donert luer til Vardesenteret. Luene var samlet i en kurv og vi kunne velge oss en lue. Jeg falt pladask for denne rosa luen med Streken på.

Luen passet perfekt som nattlue:-)

Så var det sminkekurset...Et fantastisk tilbud. En frivillig fagperson kom til senteret (ca en gang i måneden) og hadde sminkekurs for 6 personer. Organisasjonen "Look good, feel better" hadde sponset toalettmapper med alt man trenger for å freshe seg opp. Vi fikk tips til hvordan vi kunne sminke oss for å se bedre ut. I og med at tap av hår er veldig individuelt, så fikk hver enkelt tips til hva de kunne gjøre for å skape illusjon av hår. Etter å ha snakket med mange som har mistet hår, så er ikke tapet av håret på hodet det verste, men tap av øyenbryn og øyenvipper.

Her er resultatet av halve kurset, jeg hadde nemlig legetime midt i kurset. Etter at kurset var ferdig fikk vi nydelige rundstykker med roastbiff, noe som passet perfekt siden det kun var frokost som var inkludert på sykehushotellet.

Det er FANTASTISK å se hvor mange mennesker som frivillig stiller opp for andre, for å gjøre hverdagen, til de som har det litt tungt, bedre. Noen bidrar med tid, andre bidrar med andre ting. En tidligere bruker av Vardesenteret laget for eksempel adventskalender, slik at vi som var der i adventen fikk trekke oss en pakke. Jurister stiller opp på fritiden for å gi råd om rettigheter og økonomi til de som trenger det.  Hver tirsdag og torsdag sitter det medlemmer fra Odd Fellow og/eller Lions utenfor Stråleavdelingen. De serverer kaffe, kaker og av og til smørbrød. Innsatsen, om den er liten eller stor, så gjør den en veldig STOR forskjell for de som ufrivillig MÅ være på sykehuset.

#vardesenteret#lookgoodfeelgood#frivillig#denstørstegledemankanhaerågjøreandreglad

 

Annus horribilis?

Annus horribilis var uttrykket Dronning Elisabeth av England brukte om året 1992, da flere skandaler rammet det engelske kongehuset og begrepet som hun brukte er kanskje passende for hvordan året vårt har vært. Det nye året (2017) startet med et pang, det vil si smellet av at Kåre (mannen min) skulle tøffe seg i kulebakken og knakk kragebenet. Det resulterte i operasjon på grunn av bruddets alvorlighetsgrad, og det ble operert inn en stålplate som skulle stabilisere området. Han måtte holde seg i ro i flere uker. Litt senere fikk han betennelse i slimposen i den andre skuldra.I forbindelse med påsken fikk vår eldste sønn en allergisk reaksjon etter å ha spist pizza med pesto. Det føltes som om noe satt fast i halsen hans, han ble helt grå i ansiktet og han kastet opp. Først trodde vi det kunne være omgangssyke, men etter å ha sovet i bilen (for første gang siden han var baby) kom han seg raskt, og vi tenkte det kunne være greit å få det sjekket. Etter å har vært i Harstad hos en spesialist på allergier, fikk vi vite at han var allergisk mot cashewnøtter (pesto inneholder ofte dette), andre nøtter, mandler, katter, hunder, kaniner, gresspollen og bjørkepollen. Vi ble utstyrt med ulike typer allergimedisiner og det viktigste våpenet mot alvorlige allergiske reaksjoner; epi-penn (adrenalin).

I mai fikk jeg brystkreftdiagnosen, med påfølgende operasjon, cellegift, en nær-døden-opplevelse og stråling. Dette har preget hele resten av året. Barna har vært mye hos farmor og farfar, og det har vært tøft for dem at jeg har vært "borte" (både fysisk og i de periodene jeg har vært dårlig), selv om de har blitt godt ivaretatt.

På sommeren fikk et av barna våre skabb, men det hadde ingenting med reisen vår til Hong Kong å gjøre. Det gikk visst skabb både i Harstad og Tromsø, men det var heldigvis enkelt å kurere, selv om det gjorde et innhogg i pengeboken. Det koster nemlig litt når hele familien må smøres inn med en dyr krem (for å være på den sikre siden) i alle kriker og kroker. Skabben var historie, men hele familien gikk rundt å klødde på grunn av at kremen var så sterk:-) På ferien i Hong Kong ble to av barna våre syke med kraftig influensa, og den ene var syk i hele seks dager (av til sammen 15 dager). Siste dagen av ferien fikk jeg vite at tanten min som hadde fått påvist kreft i hjernen tre uker tidligere, var død. Cellegiftbehandlingen gjorde at jeg ikke klarte å dra i begravelsen hennes. og det var veldig tungt for meg.

I høstferien ble svigermors 70-årsdag feiret på Kreta og jeg måtte være hjemme på grunn av infeksjonsfaren ved å reise til utlandet under cellegiftbehandling.

Til tross for at vi skjønte at dette mest sannsynlig ikke var vårt beste år, så prøvde vi å leve som normalt. Det innebar at vi på høsten dro på fotballturnering til Sortland. Resultatet av noen timer i Blåbyhallen, var at minstemann fikk en hard ball i håndleddet og etter utallige timer med venting på legevakten på Stokmarknes ble det konstatert et brudd rett over håndleddet. Legene mente at et brudd var så lite sannsynlig at de hadde vrikket og vridd på armen en del før de bestemte seg for å ta røntgenbilder. Armen ble gipset og vi dro tilbake til Sortland. Senere på kvelden ble vi oppringt fra legevakten. Ortopeden i Bodø hadde sett på bildene, og han oppdaget brudd i BEGGE beinene rett over håndleddet. Vi måtte tilbake neste dag for å få en ny gips som strakk seg over albueleddet. 

Neste ulykke var at Kåre knivstakk seg selv, det vil si at han under tilvirkningen av et spytterør klarte å kappe løs en stor flerre av pekefingeren. Resultatet ble nok en tur på legevakten og syv sting. Såret grodde ikke som det skulle, og noen dager senere gikk det infeksjon i det. Penicillin ble redningen.

Hell i uhell

Til tross for at hendelsene dette året har vært av det horrible slaget, har det likevel ikke vært så ille, og jeg har mye å være takknemlig for. Jeg fikk en kreftdiagnose med gode prognoser, og nå på slutten av året er jeg ferdig behandlet. Det betyr at legene mener at kreften er borte, og det er det jeg velger å forholde meg til. Mange jeg kjenner har dessverre fått andre prognoser og det er skremmende hvor mange som blir rammet av ulike former av sykdommen.

Jeg har møtt mange fantastiske mennesker, både mennesker som jobber i helsevesenet og andre pasienter. Jeg vil anslå at jeg har møtt rundt 70 ulike personer innenfor helsevesenet i løpet av behandlingsperioden min og av disse møtte jeg kun på én "rotten potet". Familie og venner har stilt opp for oss, og jeg har fått MANGE hyggelige meldinger både på facebook og  mer private meldinger. Jeg har fått tilbakemelding fra mange om at åpenheten min rundt sykdommen min har hjulpet dem på ulike måter, og det setter jeg enormt stor pris på. Jeg har fått MANGE fantastiske gaver, og jeg blir rørt av å tenke på all omtanken som er lagt bak gavene. Jeg har lært mye om meg selv og om oss som familie, og jeg synes at vi har funnet en god måte å takle utfordringene våre på. De mer hverdagslige utfordringene, som nok alle med barn opplever, har vi nok taklet med varierende utfall og jeg tenker at det er en del av livet.

Mange opplevelser

Selv om mye av tiden har gått med til å besøke ulike helseforetak, så har jeg opplevd mye. Jeg fikk dra til Geilo på jentetur sammen med søsteren min noen helger før jeg fikk vite om kreften, og jeg deltok på tegnekurs med selveste Bjørg Thorallsdottir. Vi fikk dra på en opplevelsesrik familieferie helt til Hong Kong ( selv om det en stund spøkte for turen) og vi hadde et fantastisk reisefølge i svigersøsteren min og familien hennes. Jeg, og matklubben jeg er med i,var på Narvikweekend , så showet "Lykkebobler" og hadde det supert. Vi trommet sammen en hel gjeng fra Sandstrand og dro til Harstad på Dora Thorallsdottirs (søsteren til Bjørg Thorallsdottir) stand-up show og vi spiste sammen. Jeg fikk den siste ledige billetten til "Sound of Music" på Hålogaland teater (Tromsø) og hadde en fantastisk opplevelse, og jeg var på julekonsert med selveste Kurt Nilsen. Opplevelsene har stått i kø!

Allergikeren vår har blitt veldig flink til å selv passe på at han ikke får i seg nøtter og har ikke hatt noen alvorlige allergiske reaksjoner etter påsken. Alle bruddene i familien har grodd og ingen har fått varige men. Kåre har litt problemer i forbindelse med metallplaten i skulderen og det er vondt å for eksempel bære ryggsekk, men vi har heldigvis pulk (så på vinteren er vi berget):-) Skabben er for lengst borte og vi har vært så heldige at vi har unngått å få lus (til tross for at den har fått seg mange herremåltider i mange hoder her i området).

Under store deler av behandlingen jeg var gjennom har jeg vært i god form, kanskje bedre form enn på lenge. Cellegiften gjorde nemlig underverker for Bechtereven min og jeg hadde ingen smerter i ryggen. I tillegg følte jeg meg opplagt og i god fysisk form, og jeg fant stor glede i de mange gåturene mine (både alene og sammen med venner). Dette er helt klart året jeg har tilbakelagt flest mil ved hjelp av apostlenes hester.

Annus horribilis eller Annus mirabilis (wonderful)

Ingen av overskriftene er helt treffende for dette året, så jeg tror noe midt i mellom er mest passende.Året skiller seg ut for oss som et år utenom det vanlige, både på godt og vondt, og det er vel slik livet er. Noen år er mer utfordrende enn andre, men hvilket liv er ikke utfordrende og dette året har i tillegg vært veldig lærerrikt.

Jeg har lært hva som betyr noe for meg her i livet og hva som ikke er så viktig. At gelenderet på verandaen sårt trenger noen strøk med maling, ble plutselig en ting som viste seg å ikke være avgjørende for et godt liv. Begrepet "det er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det" har vist seg å være enklere å følge enn jeg hadde trodd på forhånd. Nå er det ikke slik at jeg er et supermenneske som har stengt ute alle normale følelser. Jeg har grått, har vært bekymret og har tenkt "enn hvis...", og jeg har vært redd, men mesteparten av tiden har jeg tenkt at jeg får ta ting som de kommer når de kommer. Jeg tar med meg alle erfaringene mine inn i det nye året og håper at hverdagen kommer snart, og at alt kommer tilbake til "normalen". For som et av mine store forbilder fra barndommen min sier : "Det er flest hverdager" og hun vet dessverre så alt for godt hva hun snakker om. Så gjør hverdagene så gode som mulig og vær snill med hverandre i det nye året.

Godt nytt år til deg og dine, måtte 2018 bli et av de beste!

Det går mot lysere tider:-)

 

 

Det perfekte juletre

I disse juletider er det mange fine juletrær å se på sosiale medier, det ene er mer perfekt enn det andre. Fargene er nøye koordinert og passer godt inn i hjemmet der de hører hjemme. Vårt tre er også et perfekt tre, i år har vi nemlig investert i et kunstig tre og vi liker det veldig godt. Vi var usikre på valget vårt, men med en sønn som blir mer og mer allergisk for diverse buskvekster, så tok vi altså valget om å gå for "plastic fantastic". Når det gjelder ornamentene på treet, så passer de til hverandre, både i farge og i betydning. Pynten på treet vårt har nemlig minner knyttet til seg, så det å ta frem pynten og pynte treet til jul får en spesiell betydning. Så nå skal jeg ta deg med på en liten tur ned "memory lane" (minne gata:-).

Et tilsynelatende ubetydelig tre, men med nærmere ettersyn skjuler det seg mange minner i treet, og gleder når det blir pakket frem år etter år. Mengden pakker under treet vitner om ville tilstander og det var nettopp det det var under barnas gaveåpning:-) Lykken var at de fikk en film som de så på mens vi voksne pakket opp våre gaver. Bildene som følger, er bilder av noe av pynten vi dekorerer treet vårt med.

Denne dompappen har jeg fått av barndomsvenninnen min Signe. Vi spilte begge trombone i korpset, vi elsket begge å lage ting og vi var mye sammen i tenårene. Nå har vi barn som er like gamle og vi bor nesten på samme sted.

Dette hjertet fikk jeg i adventskalenderen som søsteren min hadde laget til meg i år, og er et av de nyeste tilskuddene til treet. Hjertet minner meg om at selv om hjertet får gjennomgå en del og får små arr, så holder formen seg og det blir bare vakrere.

Denne engelen er en av mange liknende engler som har fulgt meg i mange år. Jeg fikk de i adventskalenderen da jeg var barn. Hvert år laget mamma en hjemmelaget kalender til meg og søsteren min, og vi fikk mye fint opp gjennom årene.

Denne dompappen har en av mine eldste sønner laget og den har fått plass i det nye treet. Barna har laget mange juletredekorasjoner opp gjennom årene, men de har et eget juletre på rommet sitt, så de har pyntet det med egen pynt. 

Denne jenta ble med meg hjem fra Bryggepikene i Ersfjordbotn, der jeg var i adventstida sammen med en av mine nyeste venninner, Katrine. Til trodd for at det bare er noen år siden jeg ble kjent med henne, så fant vi tonen ganske raskt og vi har opplevd mye sammen. Vi har blant annet vært på studietur til York og vi har laget treningsvideo sammen, dog av den mer kreative typen ...:-)

Denne nissen ble med meg hjem fra London for noen år siden. Jeg har MANGE minner fra London og har faktisk mistet litt tellingen på antall ganger jeg har vært i denne fantastiske byen. Første gang var da jeg og Kåre dro dit på besøk til Susan høsten 1999, en jente jeg hadde blitt kjent med i Guatemala tidligere det året. Jeg "bodde" i Wimbeldon i nesten seks uker, da jeg og to venninner var i praksis på den norske skolen der. Jeg har vært der flere ganger i forbindelse med studier og utallige ganger sammen med søsteren min, så nissen minner meg på alt dette.

 

Denne julekulen er en av seks julekuler, som jeg fikk av venninnen min Lotta en gang jeg var syk. Kortet med ønske om god bedring ligger fremdeles i esken de oppbevares i. Lotta var en av mine beste venninner da jeg bodde på Bardufoss, men så flyttet hun og etter det har vi ikke hatt så mye kontakt, men jeg er sikker på at dersom vi hadde møttes nå, så hadde det føltes helt naturlig. Det jeg minnes spesielt er alle gåturene vi hadde sammen, da vi pusset opp hele kunst og håndverksavdelingen på skolen vi jobbet på (på fritiden og på eget initiativ) og da vi kjørte til Tromsø i cabriolet med skaut og solbriller a la Thelma & Louise. Vi lo så mye at jeg hadde vondt i magen etterpå.

Mitt nyeste tilskudd til juletreet. Denne jenta fikk jeg i julegave hos mamma og pappa denne julen.

Denne (en av tre) har mannen min Kåre fått fra min Manchester United-elskende svigersøster Camilla. De har en felles interesse for klubben i deres hjerter. Alle tre kulene var strategisk plasserte litt bak treet, ikke så veldig synlige, men etter at Camilla hadde vært på besøk var plutselig alle midt fremme på treet...:-)

Denne engelen og fem andre liknende julefigurer har vi (jeg og Kåre) kjøpt i Kina, på et marked i Beijing i 2005. Vi reiste fem uker i Kina og hadde en fantastisk tur, der vi reiste fra Beijing og endte opp i Hong Kong. Det var en spesiell opplevelse å reise langs kysten og det var slett ikke alle vi møtte som var like vennlige. På et hotell vi kom til var vi rett og slett uønsket fordi vi var utlendinger, og det var en spesiell og lærerik opplevelse.

Denne nissen var en gave fra Monica som jeg jobber sammen med.

Denne snømannen har blitt med meg og Kåre fra New York, byen vi har besøkt sammen tre ganger og har forelsket oss i (altså i byen:-). Nyttårsaften på Times Square er bare et av mange minner vi har derfra.

To slike har jeg fått av barndomsvenninnen min Annette. Da vi var små hang vi sammen i tykt og tynt, og vi hadde mye moro sammen.

 

Treet vår er pyntet med flere andre ting, men dette var et lite utvalg av minnene vi henger opp hvert år. Med dette ønsker jeg deg ei fortsatt god jul! Ta vare på minnene, det er det eneste man kan være sikre på at man har.

#juleminner

 

Adventskalender og Kurt Nilsen

Endelig hjemme igjen

Da jeg var ferdig i Tromsø 8.desember, kom jeg hjem til en pakke fra søsteren min. Pakken inneholdt intet mindre enn en hjemmelaget adventskalender. Jeg var så heldig at jeg allerede da kunne åpne hele 8 pakker. Kalenderen var sendt med posten og skulle etter planen være kommet frem før advent, men siden det må ha vært dårlig sparkeføre fra Enebakk (der Vibeke jobber) og inn til Oslo, så brukte pakken hele tre dager på reisen til Oslo. Vel, den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves. Kalenderen inneholdt godt(erier), noen utfordringer (nissestreker, som for eksempel å blande Oboy i melkepakken), fun facts, øredobber, te, et hjerte og et anagram som ledet til en stor opplevelse. 17.desember kunne jeg nemlig lese at jeg og Kåre skulle på date dagen etter og jeg måtte løse anagrammet hun hadde laget. Jeg prøvde lenge, det føltes i allefall lenge ut, og så åpnet jeg konvolutten som kun skulle åpnes når jeg hadde løst anagrammet. I konvolutten lå det to billetter til konserten med Kurt Nilsen i Kulturhuset i Harstad og hun hadde ordnet med barnevakt. Jeg fikk helt bakoversveis, i den grad jeg kan få bakoversveis:-), men ble samtidig litt bekymret siden Kåre skulle til Bodø på jobb nettopp den 18.desember og ikke kom til å være hjemme før sent på kvelden. Jeg gikk opp på soverommet for å vekke Kåre og informere om gaven, og responsen hans var ikke som ventet... Vibeke hadde nemlig kontaktet han før hun bestilte billettene, så han visste at hun planla noe og han hadde gitt klarsignal for datoen. Turen til Bodø lot seg ikke ombooke, så siste håp var at Widerøe kom til å kansellere avgangen (slik de hadde gjort torsdagen da han egentlig skulle til Bodø, men måtte dra mandag i stedet). Han kom seg til Bodø. Heldigvis ble venninnen min Guro med på flekken og vi hastet til byen straks hun var ferdig på jobb. Da fikk jeg nemlig gjort unna siste del av julegavehandlingen, det jeg hadde glemt i forrige uke (da jeg trodde jeg var på siste handel før jul...).

Konserten var veldig bra og jeg klarte å holde følelsene i sjakk. I den siste tiden har jeg vært noe emosjonell (må være alle disse antihormonene jeg må spise), og jeg frykter litt slike tilstelninger der jeg kan risikere å bli rørt. En tåre eller to går greit, men jeg er litt redd for at hvis kranen først åpnes, så klarer jeg ikke å slutte og det kan fort bli litt "ugly crying". Slik ble det da familien satt og så på "Jul i Svingen" og den nydelige "Santa Lucia"-sangen ble sunget. Det var ikke sangen i seg selv, men det som gjorde utslaget var at 6-åringen sang med helt klokkeklart og nydelig. Jeg ante ikke at han kunne sangen og det at han sang uten noen spillopper, men med en fantastisk innlevelse, gjorde at mammahjertet smeltet totalt... Vel, tilbake til konserten. En fantastisk opplevelse og Kurt Nilsen har bare DEN stemmen. I tillegg hadde han fått med seg Christel Alsos, som fremførte flere låter og der høydepunktet var da hun fremførte sin egen sang "Desember". Da de to sammen sang "Gje meg handa di, ven", etter at en mann hadde vært oppe på scenen og fridd til samboeren sin (som han hevdet er Norges største Kurt Nilsen fan), kjente jeg eg tåre som snek seg ned langs neseryggen...

Verdens fineste adventskalender med fantastiske gaver..., men den største gaven er all omtanken og planleggingen som er lagt i kalenderen. Alle de håndskrevne lappene som følger med hver dag, og den fine innpakningen, vitner om ekte kjærlighet:-)

Snapchatfilter?, nei Rudolfbriller i kalenderen, og alle som kjenner meg vet at jeg elsker slikt:-)

Anagrammet " ekorn kunstlinjer sulte" ble løst etter at jeg hadde sett på løsningen...det gjelder å være løsningsorientert ;-)

Kurt Nilsen ble noget lys i toppen, en annen måte å si det på er at han strålte på scenen.

Gje meg handa di, ven,når det kveldnar,
det blir mørkt og me treng ei hand.

 

 

#kurtnilsen#christelalsos#adventskalender#verdensbestesøster

Oppdraget som var i kalenderen min i dag...jeg utfordrer dere til å gjøre det samme:-)

Tjohei! 

Julaften kom tidlig i år

Overraskende besøk

I går var en fantastisk dag.  Dagen startet med frokostklubb for barna (og meg) hos svigermor og svigerfar. Deretter dro jeg på behandling (fysio) før jeg dro til byen (Harstad). Fornøyd med at jeg hadde fått gjort nesten alle ærender jeg skulle (glemte selvfølgelig noe:-), dro jeg hjem og inntok sofaen. Mens jeg lå på sofaen hørte jeg banking på døren, Kåre åpnet og der stod Bente (selveste julenissen), en kollega av meg. Hun hadde med en hel oppsats med gaver TIL MEG fra mine kolleger. Det hele var overveldende og utrolig hyggelig. Gaver med hyggelige brev og kort (innholdet blir avslørt litt lengre ned). Det var flaks at jeg hadde kjøpt tørkepapir tidligere på dagen... Vi har i mange år hatt hemmelig venn på jobb i adventstiden, og i år ble det visst ikke siden jeg var borte, så da hadde de tenkt at de kunne være hemmelige venner for meg. En utrolig hyggelig overraskelse, som jeg satte umåtelig stor pris på. 

Snakk om gavepakke :-)

Jeg ble plutselig så snufsete og fikk rennende øyne..., sikkert bivirkninger av pakkene. Jeg må sjekke pakkningsvedlegget;-)

Nå kan jeg pynte både meg og huset, og jeg kan twiste:-)

En kopp te er aldri feil.

Silkemyke hender, med nyfila (og lakkede) negler, ansiktsmasket ansikt og en rampenisse. Sminkevesken er så fin at den kan brukes på fest:-)

En flaske vin passet fint til jul.

Litt krydder i tilværelsen

Flott julepynt, holdt nesten på å kjøpe meg et slikt englespill på Bryggepikene i Ersfjorden, men det gjorde jeg ikke:-)

Flotte håndkremer, - farvel tørre hender!

Vinterte og kjærlighet på pinne <3

Hjerter er alltid hyggelig å få.

Denne syntes jeg var ganske morsom og jeg måtte se to ganger før jeg koblet hvem den var fra. Ser du den "hemmelige" beskjeden i bildet, Håkon?

 

Den fantastiske dagen ble avsluttet på matklubb med verdens beste tapas...nam nam og verdens beste selskap. Denne dagen ble virkelig "one for the books".

Jeg oppfordrer deg som leser dette til å være hemmelig venn for noen i dag, det kan bety mer enn du aner:-) Tjohei!

#godekollegerergodtåha

Strålende opphold

Strålende selskap

Nesten fem uker på et hotell virket som veldig lang tid, men det viste seg fort at tiden kom til å gå raskt. Jeg var nemlig langt fra den eneste som var i denne situasjonen, vi var nemlig en hel gjeng med strålende mennesker. Vi møttes litt rundt omkring, noen møtte jeg på Vardesenteret (det kommer et eget innlegg om Vardesenteret etterhvert), noen ved frokosten og en var en sambygding som jeg kjente fra før. Jeg møtte til og med damen som hadde vært på rommet sammen med meg da jeg hadde "nær døden- opplevelsen min" og jeg ble kjent med søskenbarnet til en god venninne av meg. Vi deltok på treninger sammen,dro på shopping, gikk turer, hadde ost og kjekskveld, var på arrangementer på Vardesenteret, så på konserter og snakket sammen. I tillegg møtte vi den livsglade og morsomme prostatagjengen (som hadde stråling i hele 7 uker). Det var hyggelig å slippe å sitte alene å spise frokost og det var godt å vite at dersom man ønsket å være sosial, så var det bare å gå ned i Lobbyen på hotellet eller på Vardesenteret. Og om jeg ønsket å være alene, så var det bare å være på hotellrommet. På rommet hadde jeg lydbøker og bøker, symaskinen min, opptil flere strikkeprosjekter, tv, datamaskin og stillhet (dersom jeg ønsket det). I tillegg hadde jeg muligheten til faktisk å gå på toalettet alene, noe mange mødre vet kan være en utfordring å få til når man er hjemme. Det er liksom merkelig hvor folksomt det har en tendens til å bli på badet hver gang jeg må på do, så litt luksus var det å bo på hotell:-).

Ost og kjeks i 19 etasje på hotellet, på Keiseren (et oppholdsrom for hotellets gjester)

Konsert på Pingvinen Scene med to av stjernene fra Hålogaland teaters "Sound of Music"-oppsetning. Fantastisk flinke!

Tok tullebilder på Jekta sammen med Catharina.

Julemesse på UNN, jeg endte opp med en nisse og en nydelig lue med glitter.

Venner i Tromsø

I tillegg møtte jeg venninnene mine Elisabeth og Katrine ved flere anledninger. Begge har jeg møtt gjennom studier, Elisabeth ble jeg kjent med da jeg gikk på lærerhøyskolen og vi har hatt ujevn kontakt siden. Katrine møtte jeg da jeg for to år siden tok videreutdanning i engelsk i Oslo, og vi fant tonen ganske raskt. Etter det har det blitt mye latter. Vi skulle etter planen ta videreutdanning sammen i høst, men jeg måtte søke permisjon fra studiet på grunn av kreftbehandlingen. 

Jeg og Elisabeth var på kino sammen, var på cafe og hun inviterte meg hjem til seg på middag. Katrine tok meg med til Ersfjordbotn til cafeen og butikken "Bryggejentene", et sted jeg lenge hadde ønsket å dra til. Vi var også på kino og så "Mord på Orientekspressen"

Symaskinen og datamaskinen, begge klare for oppdrag.

Gulrotsuppe sammens med Katrine på Bryggejentene.

Juletreet på Bryggejentene var vakkert pyntet og en av dekorasjonene ble med meg hjem. Nå kan juletreet vårt hjemme dekoreres med julepynt fra blant annet Kina, New York, London og Ersfjordbotn:-)

#vennerforlivet#hotelluksus#vardesenteret

Helbredende stråler

Behandling 3 av 23

Allerede etter tre behandlinger kunne jeg se strålefeltet på brystet mitt, det var nemlig blitt ganske så tydelig rødt. Jeg må innrømme at jeg ble ganske bekymret, at det etter så kort tid skulle være så tydelig. Likevel fant jeg ut at jeg ikke skulle ta sorgene på forskudd. Jeg var rød, men det gjorde ikke vondt,så da var det bare å vente og se. Jeg ble fortalt at det var ingenting som kunne forhindre at jeg ble brent, men saltvann kunne brukes som lindring dersom området ble ømt og sårt. Alt jeg trengte til dette fikk jeg der. Selve strålingen merket jeg ingenting til, det var som å ta røntgenbilder og fra jeg kom inn, til jeg var ferdig, tok det ca 15 minutter.

Hvordan?

Jeg kom inn på rommet der strålingen foregikk og da hadde de to stråleterapautene (det er det de heter) gjort klar benken som jeg skulle ligge på. Alt var stilt inn etter posisjonen jeg må ligge i under strålingen. Jeg la meg på benken og strekene (med sprittusj) ble brukt til å finjustere stillingen min. Til denne finjusteringen ble det brukt laser(streker), og disse skulle gå akkurat der strekene på kroppen min gikk. Nedenfor høyre bryst ble det plassert en en sensor (som en plastkloss) som skulle registrere pusten min. Strålingen skulle foregå mens brystkassen min var oppe, slik at strålene skulle gjøre minst mulig skade på lungene. Jeg fikk på meg briller som hadde en skjerm inni seg, og på skjermen kunne jeg se en blyant som beveget seg opp og ned i takt med pusten min. Øverst oppe i skjermbildet var det et område som var markert med en gul og en blå strek. Når jeg trakk pusten, slik at blyantstreken var innenfor dette området, ble det strålet. Rett før strålingen startet, ble det tatt to røntgenbilder og disse bildene ble brukt til å finjustere benkens posisjon, slik at strålingen skulle bli rett på millimeteren. Jeg hadde fire stråleområder, det vil si at jeg etter røntgenbildene måtte holde pusten fire ganger. Det kunne fort ta litt tid innimellom de fire pustingene, og da prøvde jeg å tegne litt med blyanten (styrt av pusten:-), men kunne fort slå fast at det ikke ble en suksess. Stråleterapautene styrte det hele fra et annet rom, og jeg fikk beskjed, om når jeg skulle trekke pusten og når jeg kunne puste igjen, over en høytaler. En annen viktig ting var at jeg ikke under noen omstendighet måtte bevege meg, og da vet jo alle at det gjerne klør opptil flere steder...

Jeg fikk vite at det i forbindelse med strålebehandling var viktig å drikke godt med vann og å bevege seg. Dette for at kroppen lettere skulle klare å kvitte seg med avfallsstoffene (de døde cellene), og for å forhindre at man ble slapp og sliten. Så dette var nok et eksempel på at turgåing var bra og jeg er heldig som liker å gå tur. 

Jeg forlot stråleavdelingen og visste at jeg fremdeles hadde 20 behandlinger og dermed 20 dager igjen og mye tid til å gjøre akkurat hva jeg ønsket. Jeg skulle nok alltids finne noe å fylle dagene med og få dagene til å gå (bokstavelig talt:-), og i helgene kunne jeg dra hjem til familien.

Saltvannpads gjorde susen og kjølte ned under blusen, rødheten ble borte og jeg kunne nok en gang ta på skjorte:-)

Tjohei!

Kunstterapi

Dag 2 av 23 på stråling

Da jeg fikk vite at jeg måtte være i Tromsø 8 dager lengre enn jeg hadde innstilt meg på, så tenkte jeg at det fort kunne komme til å bli en kjedelig måned. Derfor bestemte jeg meg fort for at jeg skulle delta på det som bød seg. Man er sin egen lykkes smed var mottoet mitt da jeg meldte meg på Kunstterapi på Vardesenteret (et gratistilbud til mennesker som er berørte av kreft). Jeg hadde allerede dagen før tatt turen innom senteret for å bli litt kjent og det var godt å få det første møtet overstått. jeg synes alltid sånne første møter er litt vanskelige, så jeg fant ut at det var best å hoppe i det først som sist. Vel tilbake til kunstterapien, jeg vet ikke helt hva jeg hadde forventet meg, men opplevelsen ble både rar og interessant. Timen startet med at vi gjorde noen avspenningsøvelser stående på gulvet og det satte stemningen for neste steg i prosessen, nemlig å tegne. Vi (de to deltagerne+ to sykepleierstudenter) satt rundt et bord og fikk beskjed av kunstterapautene om å velge oss noen farger (oljekritt) fra et skrin. Fargene skulle illustrere følelsen man hadde akkurat da og valget falt på to rosa farger og en turkis. Så kom den virkelig vanskelige oppgaven: Tegn det du føler...

Følelser på bestilling

Tja, hva følte jeg da? Terapautene hjalp oss i gang med å si at det kunne være former, streker eller liknende. Jeg valgte en sirkel nesten i midten av arket. Den farget jeg med de to rosafargene og den turkise fargen. Så skjedde det interessante, etterhvert som jeg farget hadde jeg tegnet hele familien min. Jeg tegnet uten stans og ideene bare kom. Da jeg var ferdig med tegningen var jeg overrasket over hvor mye betydning jeg hadde lagt i tegningen og det var en god og rar følelse. 

Betydningen

Hva betydde så alle disse sirklene? Jeg var sirkelen i midten og jeg var omgitt av Kåre og barna mine. Den rosa fargen representerte alt det som er bra i livene våre og den turkise fargen representerte alle utfordringene vi alle har i livet. Vi er omgitt av mange sirkler (personer), de har ulik størrelse og ulik betydning for oss. Også disse personene har sine utfordringer og gleder, men de er til tross for dette en del av livet mitt/vårt. Alle har en eller annen form for tilknytning til hverandre og det illustrerte jeg med å tegne linjer mellom sirklene. Rundt alle er det lysegrønt og jeg tenkte at siden håpet er lysegrønt, så passet fargen godt. Vi er alle omgitt av muligheter til å få det bra, så lenge vi ikke lar den turkise fargen ta overhånd, (det er jo mest rosa i livet). Jeg var imponert over at jeg faktisk klarte å slippe meg løs med fargene og at jeg klarte å formidle følelsene mine på denne måten, og det var forløsende å bare være i den berømmelige "flytsonen". En av terapautene trodde først at jeg hadde tegnet hvite blodlegemer og kanskje jeg ubevisst hadde det, selv om jeg ikke visste hvordan de så ut. De hvite blodlegemene har jo som oppgave å ta vare på kroppen og beskytte den fra fare. Hvis jeg googler hvite blodlegemer kommer dette opp: "Deres oppgave er å beskytte vevene mot invasjon av fremmede organismer, som bakteriersopp og virus, samt å fjerne rester av døde og ødelagte celler." Og er det ikke nettopp denne oppgaven vennene våre og familien vår har for oss, å beskytte oss, få oss til å føle oss trygge og å hjelpe oss med det som er vanskelig i livet vårt.

Så min oppfordring til deg i dag er: Vær et hvitt blodlegeme for noen:-)

 

NYC...not yet

Ny beskjed

Jeg hadde time i Tromsø mandag 30.oktober for planlegging av strålingen,og i og med at jeg hadde fått time så tidlig på morgenen, måtte jeg reise opp dagen før. I denne forbindelse ringte jeg til stråleavdelingen for å høre om det var mulig å flytte timen slik at jeg kunne komme opp med hurtigbåten på morgenen samme dag. Det var ikke mulig, men de kunne ordne slik at jeg kunne overnatte på pasienthotellet. Jeg tenkte at jeg skulle benytte anledningen til å spørre når strålingen skulle starte og når den var ferdig, fordi Kåre hadde nemlig funnet ut at vi kunne dra på en aldri så liten kjærestetur til New York. Han hadde vært på det store internettet og funnet veldig billige flybilletter, og vi hadde lenge snakket om at vi ønsket å dra dit, men det hadde liksom aldri passet. Sist gang vi var en plass sammen bare oss to, var da jeg var gravid med vår yngste sønn, som nå er 6 år. Det var bare å bestille billettene, for hvis det er en (av overraskende mange) ting kreften har lært meg, så er det at hvis man vil noe og har mulighet til å gjøre det, så er det ingenting å vente med. Vel, tilbake til telefonsamtalen. Strålingen skulle starte 8. november og var ferdig 8.desember fikk jeg beskjed om (dagen etter at vi hadde planlagt å dra til NYC), altså ikke tre uker, men fire og en halv uke. Naturlig nok ble jeg veldig skuffet der og da, men en annen ting jeg har blitt veldig god på i det siste er å tenke "LA GÅ" og det gjorde jeg. Det er ikke noe poeng i å irritere seg over ting man ikke kan gjøre noe med, så jeg ringte til Kåre og informerte han om at jeg skulle stråles i 15+8 dager og ikke bare 15 dager, og vi var glade for at vi ikke hadde bestilt flybilletter. Det ble altså "Norden Paris" fremfor "The big Apple".

Timen i Tromsø gikk bra. Området som skulle stråles ble merket av med blybiter, nesten som små tapebiter og jeg måtte holde pusten mens det ble tatt bilder. Det ble notert ned hvordan jeg lå, vinkelen jeg hadde på armen min og andre innstillinger som var blitt gjort på benken. Det var nemlig viktig at jeg lå på samme måte når jeg uken etter skulle starte med strålingen. Det ble tegnet streker med sprittusj på hele forsiden min og disse skulle fungere som et slags kart for strålingen. Jeg fikk også informasjon om selve strålingen og mulige bivirkninger. Strålingens oppgave er å drepe cellene i puppen i tilfelle det mot all formodning fremdeles skulle finnes noen kreftceller der. En av bivirkningene kunne derfor, naturlig nok, være at det ikke bare var cellene som ble grillet, men også resten av puppen. Dette kunne føre til en del ubehag, blant annet stikkende smerter i puppen og øm hud, og det var ikke mulig å forebygge det på noen måte. En annen vanlig bivirkning kunne være at man ble slapp og sliten på grunn av prosessen kroppen måtte gjennom og på grunn av avfallsstoffene (de døde cellene) som kom som følge av strålingen. Heldigvis var dette mulig å forebygge gjennom å drikke rikelig med vann og gjennom bevegelse, som for eksempel turgåing (flaks at jeg elsker å gå tur:-). Jeg fikk også forklaringen på hvorfor jeg skulle ha 15+8 strålinger. Det hadde nemlig med alderen min å gjøre, og i brystkreftsammenheng ble jeg regnet som ung (under 50). Vanlig prosedyre var da å stråle hele brystet i 15 dager og deretter stråle området svulsten ble fjernet fra i 8 dager. Hvorfor legen jeg var hos ikke informerte om dette er et mysterium, fordi det kan jo umulig være slik at han trodde at jeg var over 50 år;-) Jeg dro hjem fra Tromsø og startet å forberede meg mentalt på mitt en måneds lange opphold i Tromsø.

Ut på tur, aldri sur! Tromsø, here I come!!!

Litt mer venting...

Hva nå?

Dagene og ukene etter "nær døden"-opplevelsen var det mye som var usikkert og formen var ikke på topp. Jeg var en god del kvalm/uggen og kroppen var naturlig nok sliten etter den allergiske reaksjonen. Cellegiften som jeg etter planen skulle ha i 12 uker, var plutselig ikke mulig å få. Jeg ble oppringt av en lege fredagen etter anfallet, og da ble jeg merkelig nok presentert tre ulike løsninger på videre behandling. Det ene alternativet var en annen type cellegift, men den inneholdt Taxol (som jeg hadde reagert på) og legen mente at dette alternativet var uaktuelt. Alternativ nummer to var å få to doser til med EC90 og det siste alternativet var å starte med antihormontabletter tidligere enn planlagt og gå rett over på stråling. I og med at kreftsvulsten min var hormonfølsom, så må østrogenet i kroppen blokkeres og jeg var hele tiden klar over at jeg måtte gå på antihormontabletter i minimum fem år. Etter å ha snakket med legen hadde jeg egentlig ikke fått noe klart svar på hvilken behandling jeg kom til å få, men jeg hadde time hos en annen kreftlege fem dager senere og da ble jeg å få et endelig svar. Telefonsamtalen hadde bare vært for å informere meg om de tre alternativene.

Videre behandling

Jeg møtte opp på sykehuset i Harstad og jeg var veldig spent. Bare tanken på at legen skulle foreslå at jeg skulle få cellegiften som jeg hadde reagert på, gjorde at jeg hadde sommerfugler i magen og da kanskje mer av typen flaggermus. Heldigvis sa han fort at det ikke var et alternativ, og etter å ha vært i kontakt med eksperter i Oslo var legene blitt enige om at tablettene var det beste alternativet. Jeg kunne puste lettet ut,vel iallefall helt til han ramset opp alle de mulige bivirkningene jeg kunne få. Blodpropp i lungene og føttene passerte greit, men da han nevnte at vektoppgang var en vanlig bivirkning kjente jeg at jeg fikk litt panikk. Kåre lo litt av meg for at det var bivirkningen jeg bet meg merke i, og han kunne berolige meg med at han syntes det var bedre å ha en stor kone enn ingen kone. Jeg var forsåvidt enig i det. Jeg fikk også beskjed om at jeg skulle få stråling så raskt som mulig og var satt opp til time uken etter for en planleggingstime (planlegging av strålingen). Selve strålingen skulle ta tre uker, så jeg ville være hjemme før advent.

Jeg forlot sykehuset og følte meg lettet. Det var både rart og godt å tenke på at behandlingen snart var over. Jeg og Kåre dro rett til OBS-cafeen og bestilte hamburger for å feire at jeg var ferdig med cellegift. Hamburgeren smakte ekstra godt (ikke at jeg har smakt hamburger der før, men...)den dagen.

Glemte helt å ta bilde av hamburgeren på Obs, så jeg fant dette bildet på telefonen min av en annen burger. Noen som klarer å finne ut hvor man kan spise denne burgeren? Bordet var laget av en gammel koffert og burgeren het "Full fettling" :-)

Dagens motto: Det er viktig å feire det man kan feire:-)

 

16.oktober, dagen jeg trodde jeg skulle dø

16.oktober

Dagen startet nesten som vanlig. Kåre var dratt tidlig på jobb for å få unna det mest prekære før vi skulle dra på sykehuset for å starte med den nye medisinen. Jeg leverte minstemann på SFO og hadde dagen før fortalt han at jeg skulle på sykehuset for å starte opp med en ny medisin. Den nye medisinen (Taxol) skulle bli en lettelse etter EC90-kuren jeg hadde tatt tidligere. Vi snakket om at han ikke måtte overnatte hos farmor og farfar i fem dager, slik han hadde gjort på de fire kurene jeg hadde fått tidligere. Han liker å overnatte der og trives godt, men når man MÅ overnatte, så blir det litt annerledes.

Vel, med godt mot og litt spent dro vi til Harstad. Dette skulle gå greit, tenkte jeg. Jeg tok blodprøver da jeg ankom sykehuset og de ble analysert, og det ble gitt klarsignal til å starte med den nye behandlingen. Det var selvfølgelig en god del venting i forkant, men sånn er det.  Det var mange prosedyrer som skulle følges.Jeg fikk satt inn nålen i veneporten (litt vondt, det er en ganske tykk nål som må settes inn med kraft) og var klar. Først fikk jeg en del medisiner som skulle gjøre kroppen klar for å ta imot behandlingen, blant annet allergimedisiner, da noen personer kunne reagere lett på taxolen. Deretter fikk jeg en halv liter saltvann. En annen kvinne satt på samme rom som oss og hun kunne fortelle at hun skulle ha dose nr 11 av sin kur og hun hadde ikke opplevd mange bivirkninger, så jeg var ved godt mot. Rett før Taxolen sa jeg at jeg hadde bestemt meg for at jeg ikke skulle få noen bivirkninger. Det skulle jeg visst ikke ha sagt...

Stille før stormen...jeg var ved godt mot og tenkte at dette kom til å gå veldig bra.

Etter at de først dråpene med taxol hadde dryppet inn i blodårene mine kjente jeg at det snørte seg i halsen min og jeg kjente meg uvel. Sykepleieren som satt vakt stoppet umiddelbart dryppet. Deretter gikk det veldig fort. Jeg ble knallrød over hele kroppen før jeg ble helt hvit. Svetten spratt, jeg brakk meg og det prikket i hele kroppen. Rommet ble fort fylt av sykepleiere, leger og annet medisinsk personell. En seng ble trillet inn og jeg ble løftet fra stolen jeg satt i og over til sengen. Jeg var helt klar i hodet og fikk med meg det jeg kunne høre, øynene var lukket og kroppen responderte ikke på noe. Blodtrykket mitt ble målt til 45, så den ene legen stod med saltvannsoppløsningen i hendene og presset for harde livet for å få oppløsningen fortest mulig inn i kroppen. Føttene ble holdt opp og diverse medisiner ble gitt (steroider, allergimedisin og adrenalin). Hele tiden snakket de til meg for å se om jeg var bevisst. Det var da jeg tenkte "kommer jeg til å dø nå?". Jeg var ikke redd, men jeg tenkte på barna mine og tenkte at det ville være kjipt å dø på denne måten. Så plutselig, liksom. Heldigvis var det ikke min tur og medisinene virket mest sannsynlig ganske raskt, selv om det ikke føltes slik for meg. Jeg ble trillet ned på intensiven etter rundt 20 minutter, der jeg ble overvåket og jeg kom meg ganske raskt til hektene igjen. 

Vi var på intensiven i flere timer og ble godt overvåket av Sjur, en veldig hyggelig sykepleier som forklarte oss om den allergiske reaksjonen jeg hadde hatt. Det var også han som skrøt av blodtrykket mitt (som da hadde stabilisert seg), at det blodtrykket til en person i god form:-) En fjellgeit, sa han og jeg tenkte at all gåingen min har gitt resultater. (ferdig med selvskrytet nå:-) Vel, kanskje litt til...legen som målte blodtrykket mitt til 45 (visstnok veldig lavt) var imponert og overrasket over at jeg hadde klart å være ved bevissthet hele tiden. Sånn, nå er jeg ferdig med selvskrytet:-)

Som en følge av det jeg hadde vært gjennom, startet kroppen å skjelve og jeg hakket tenner. Jeg følte meg ikke spesielt høy i hatten...

Det gikk bedre utpå kvelden, men som du ser av bildet var jeg fortsatt rimelig blek, Takk og lov for at jeg hadde fine øyenbryn (smilegråtefjes).

Jeg ble innlagt på kirurgisk avdeling, og siden jeg ikke hadde visst at oppholdet mitt på sykehuset skulle bli så langt som det ble, så var det ting som manglet. Jeg hadde ikke lader til telefonen min og siden Samsung har endret på laderne til de nye telefonene, var det ikke bare å låne hos andre heller. Jeg hadde heller ikke nødvendige toalettsaker. Kåre ble satt på saken og dro på OBS for å handle. Det ble ny tannbørste, tannkrem, buff til å ha på hodet når jeg skulle sove, strikkepinner og garn (noe måtte jeg jo ha å holde på med). Jeg lå¨på et firemannsrom, men i starten på kvelden var vi bare to stykker der. Den andre pasienten var en veldig trivelig dame, som nesten hadde klippekort på sykehuset og kunne navnene på alle som jobbet der. Til tross for at hun hadde vært igjennom veldig mye, så var hun blid, positiv og takknemlig. Hun gjorde et sterkt inntrykk på meg, kanskje også litt fordi hun minnet meg om min mor (mammas mamma) som døde da jeg var liten, men mest fordi hun var så takknemlig for det hun hadde og ikke fokuserte på det som var ille. Hun var fornøyd med livet til tross for all motgangen hun hadde møtt..

Så i hennes ånd, ønsker jeg å avslutte dette (for meg, kanskje det mest personlige) innlegget med takknemlighet:

- takk for at jeg bor i et av verdens beste land og kan konsentrere meg om å bli frisk uten økonomiske bekymringer.

- takk for at sykepleierne og legene er dyktige i jobbene sine, og at de "reddet" meg uten å vise tegn til panikk.

- takk for at jeg har en kropp som ikke lar seg pelle på nesa av litt kreft og en allergisk reaksjon

- takk for at jeg har barn som er friske og aktive

- takk for at jeg har familie og venner som stiller opp for meg, enten det gjelder barnepass eller skravletrimturer

- og sist, men ikke minst, takk for at jeg har verdens beste mann og kjæreste, som jeg etter 22 år fremdeles er forelsket i

YOLO - gjør det beste ut av dagene dine!

Fjerde -og siste hestekur

Et steg videre

Så var tiden kommet for fjerde og siste runde med det som ble ansett som den tøffeste cellegiften, EC90. Det var en lettelse å tenke på at dette var siste dose, men denne gangen var presset for å bli bra raskt etter kuren ennå mer prekært enn forrige runde. Familien min (minus meg) skulle nemlig dra på høstferie til Kreta lørdagen etter jeg hadde fått kuren, og jeg hadde veldig lyst til bli frisk nok til at jeg klarte å være sammen med barna mine litt før de dro. Turen var planlagt og bestilt året før, og svigermors 70-årsdag var anledningen. Legene frarådet på det sterkeste at jeg skulle dra, og jeg valgte (litt motvillig) å følge rådet. De mente at risikoen for infeksjon var stor og dersom jeg skulle bli syk der nede, så måtte jeg isoleres når jeg kom hjem. Antibiotikaresistente bakterier på avveie er ikke til å spøke med og et eventuelt møte med slike kunne bli meget alvorlig for en i min situasjon. Jeg skulle dermed være hjemme alene i en hel uke, etter først å ha vært hjemme alene uken etter kuren (ungene overnattet hos svigermor og svigerfar fra mandag til fredag etter jeg hadde fått kur). Det hele føltes litt tungt, men lyspunktet var at søsteren min kom på besøk og skulle være sammen med meg i fire av de åtte dagene de var borte . Jeg måtte bare gjøre det beste ut av situasjonen, men denne gangen satt det litt langt inne. Jeg må innrømme at jeg brukte noen timer på nett for å lete frem billetter til Kreta, slik at jeg kanskje kunne reise å være der bare noen dager:-). Fornuften tok heldigvis over og jeg slo det fra meg.

Lørdagen etter kuren dro de til Kreta, og jeg og Vibeke (søsteren min) dro en tur til Harstad. Formen min var langt fra god, så det ble lite gåing og mye sitting. Vibeke skulle gå igang med å strikke sin første genser, så det ble kjøpt inn garn. Vi koset oss sammen, strikket, gikk på fjelltur, gikk tur hver dag, spiste på kinarestauranten i Harstad og var på kino. Dagene gikk fort og jeg fikk daglige oppdateringer fra de på Kreta. Det var veldig rart at de var på ferie uten meg, men det var godt å høre at de hadde det helt topp. Hotellet de bodde på la godt til rette for barn og barna (mine tre og de fem søskenbarna deres, som alle er i noenlunde samme alder) hadde for eksempel lært å lage pizza (greek style) og tzatziki. Da Vibeke dro hadde jeg avtalt med venninnen min Linda at vi skulle ha sykveld. Jeg hadde nemlig kjøpt meg et stoff med en hest på som jeg ville sy meg en kjole av. Jeg sydde og Linda (Norlin) hjalp meg:-) Plutselig var hele uken gått og familien kom hele og raske hjem. Til tross for at det hele gikk bra, både for de som var på ferie og jeg som var hjemme, så håper jeg at de ikke må dra på flere ferier uten meg:-)

Vi gikk tur til Bufjellet i nydelig høstvær. Grillbua på Bufjellet er helt genial i og med at det alltid er vind der oppe.

Søstrene Sisters. På tur ned fra fjellet møtte vi på to av de nærmeste naboene våre..., verden er ikke stor :-)

Vi plukket gourmetpoteter i potetåkeren til svigerforeldrene mine og Vibeke tok med seg en pose hjem til Oslo. Vi lagde en fiskegryte (der vi brukte poteter) og det ble nesten som Bacalao. Jeg hadde mat til hele uken...

Hestestoffet som ble til hestekjole:-) Passende for en som har vært gjennom en hestekur:-)

Høstværet har vært fantastisk og det har vært lett å komme seg ut på tur.

#søstre#venner#liveterbestute

 

Camping

Hvis det er noe man lærer av å få en kreftdiagnose, så er det at man må gjøre det man ønsker mens man har mulighet. Vi hadde jo, som skrevet tidligere, planlagt å dra på campingtur, men en finger kom i veien. Fingeren var på bedringens vei og vi var på vei på camping. Heldigvis for oss hadde vi klart å få med oss noen eksperter på området, slik at vi kunne få hjelp til eventuelle campingutfordringer. Turen skulle gå til Sortland, og selv om Sortland ikke ligger så langt unna der vi bor, så skulle vi utforske Vesterålen. Vi hadde nemlig tenkt på at barna våre har vært på den andre siden av verden, men ikke i nærområdet vårt, så det var det på tide å gjøre noe med.

Vi ankom Sortland på kvelden to timer før ekspertene (Stine, Tom, og de to sønnene deres Torry og Roine) og rigget oss til. Det var et skikkelig ruskevær, det regnet og blåste. Det var derfor ikke noe poeng i å sette opp telt foran vognen. Vi satte på varmen i vognen og koste oss inne til de andre kom. Da de andre kom, laget vi taco og etter maten fordelte vi barna i en vogn og de voksne i den andre. Genialt:-)

Natten var grei, selv om det trommet på taket og hver bevegelse en av oss gjorde, gjorde at hele vognen gynget. Dagen etter våknet vi derimot opp til et strålende vær. Vi hadde snakket en del om hva vi skulle gjøre, og jeg og Kåre hadde veldig lyst til å gå Dronningruten fra Stø til Nyksund. Vi dro ned til sentrum av Sortland for å handle litt først, men vi innså at det var lurt å komme seg avgårde raskest mulig. Vi hadde lest litt om Dronningruten,som er 15 kilometer lang, og det stod at man burde beregne mellom fem og åtte timer på ruten. Det tok cirka en time å kjøre fra Sortland til Stø, så klokken ble halv to før vi startet å gå. Tom og Torry ble også med, og det og en stor pose med smågodt var nok avgjørende for at turen ble en suksess for barna våre.

Vi orienterte oss med kartet som var ved starten av turen og satte i vei. Da vi hadde gått en stund oppdaget vi at vi ikke var der vi skulle være, vi hadde gått langs havet i stedet for å komme oss opp i høyden. Løsningen ble å nærmest klatre opp en slukt som ledet oss opp til området der vi skulle ha vært. Da vi endelig kom oss opp dit, fant vi merkene vi skulle følge og vi begynte å treffe folk. Vi snakket med mange og vi fant fort ut at turen kom til å ta ganske lang tid. Det ble en lang og fantastisk tur, og barna imponerte stort (både oss og alle vi møtte på turen). Turen/løypen var nesten som en hestesko i formen og man kunne se hvor man skulle gå. Det var for meste veldig greit terreng å gå i, men på slutten var det ganske bratt (for å komme ned til havet). Det var ikke noe problem å gå hvis man bare tok det med ro, men det var litt skremmende. I en bratt skråning lå det en ungjente som hadde vært uheldig og skadet foten sin. Hun var heldigvis i gode hender, da de som var i turfølget hennes var bedre forberedt for ulike situasjoner enn det vi var. De hadde med varmefolie som de hadde pakket henne inn i og luftambulansen var på vei for å hente henne ned. Det viste seg å være en utfordring for redningsmannskapet og cirka en time senere, da vi var nede ved havet, kunne vi se at helikopteret dro med jenta hengende under helikopteret. En litt for luftig opplevelse etter min smak, og jeg tenkte over at vi aldri hadde tenkt over at det faktisk går an å skade seg på fjelltur... (Varmefolie kjøpes inn til neste tur?:-) Da vi var kommet oss ned til havet,  gikk det veldig raskt å komme seg tilbake til Stø, og godt var det fordi det begynte å bli mørkt. Tilbake ved bilene kunne vi konkludere med tre ting: vi hadde brukt 5 timer og 45 minutter og vi var fornøyde med det, det hadde vært en fantastisk flott tur og Dronningen vår er jammen sprek.

Her hadde vi endelig kommet oss opp på fjellet og det var bare å følge merkingen.

Utsikten var upåklagelig og man kunne skimte Nyksund i det fjerne.

Hele familien poserte med Nyksund i bakgrunnen.

På de bratteste stedene var det tau som man kunne holde seg i og rett på andre siden av knausen lå ungjenta, som måtte reddes ned med helikopter.

På tilbaketuren, langs havet, fikk jeg litt følelsen av å være på Påskeøya:-)

 

Sultne som vi var etter en lang tur med kanskje litt lite mat (hadde mer enn bare smågodtet),  bestilte vi pizza mens vi kjørte tilbake til Sortland og den var klar da vi kom dit. Vi trodde at vi skikkelig skulle stappe i oss maten, men alle ble fort mette og var ganske så slitne. Til tross for dette sa den ene av sønnene mine, han som kanskje hadde minst lyst til å gå på turen, "mamma, æ e glad for at vi gikk på den turen".

Dagen etter tok vi turen til Nyksund og vi konkluderte med at det var bra at vi hadde gått Dronningruten dagen før, det regnet nemlig vannrett... Veien ut til Nyksund var en opplevelse i seg selv, og det var fasinerende å se bølgene som slo mot land og nesten kom opp på veien. Sommersesongen var over i Nyksund, så vi fikk ikke med oss alt livet som kan være der. Ekspedisjonen var det eneste stedet som var åpent og vi spiste nydelig bacalao der. Det ble bowling på Sortland før vi tok vognen og kjørte hjemover. Alle var vi enige om at det hadde vært en flott helg.

Alle viktige steder har et skilt som dette. Kanskje på tide å få et på Sandstrand?

Nyksund i et litt ruskete vær.

Nydelig mat på Ekspedisjonen og her hadde de tenkt på barnefamilier, en barnemeny kostet kun 50 kr og inneholdt faktisk nok mat til et helt barn:-)

#camping#godevenner#Dronningruten#Nyksund#liveterbestute

Tredje runde med cellegift og Lykkebobler

3 av 4

Så var det klart for en ny runde med cellegift. Denne gangen visste jeg mer hva jeg hadde i vente og jeg var bedre forberedt. Det som var ulikt denne gangen var at jeg måtte være i form til lørdagen, det ville si at jeg bare hadde fem dager å komme meg på. Jeg er nemlig med i en matklubb og i klubben møtes vi en gang i måneden hjemme hos hverandre og da får vi servert en tre-retters middag. Nå var det slik at vi skulle ikke ha klubb denne lørdagen, men vi skulle til Narvik på forestillingen Lykkebobler (med Bjørg og Dora Thorallsdottir ,og Helene Bøksle) og vi skulle overnatte på hotell. Forestillingen ble booket rett etter at jeg og søsteren min hadde vært på Geilo på Jomfruweekend og før jeg fikk kreftdiagnosen. Jeg var veldig spent på om jeg kom til å klare å dra til Narvik.

Dag fire etter kuren gikk jeg min første tur, den ble ikke så lang og formen var ikke god. Dagen etter gikk det litt bedre, så jeg kjørte opp til et vann i nærheten og jeg gikk en aldri så liten sopptur. Det var tungt å gå, jeg gikk et lite stykke og måtte sette meg ned for plukke sopp. Jeg fryktet at Narvik-turen måtte avlyses for min del, og tenkte at tankens kraft kanskje ikke var nok til å komme i form raskere. 

En smule blek om nebbet, men for en nydelig dag det var å være i granskauen på. Høstfarger og mye sopp, kan det blli bedre?

 

Jeg våknet lørdag og merket at formen ikke var helt god, men den var bedre enn dagen før. Vi hadde ordnet det slik med hotellet at vi kunne få et av rommene fra kl 12 på dagen, slik at jeg kunne hvile meg hvis jeg hadde behov. Dette ble avgjørende for valget mitt med å dra. Jeg drakk mitt daglige glass med biola (har drukket biola hver morgen i hele perioden og innbiller meg at det har hjulpet meg) og vi dro til Narvik. Formen ble ikke dårligere og det ble litt shopping før vi spiste lunsj. Etter lunsj var vi på vernissage på "Galleri My" og vi fikk servert bobler som seg hør og bør på en vernissage. Vi dro på hotellet og fikk sjekket inn, og slappet litt av mens vi ventet på de to som kom senere enn oss. Klokken 18 startet Lykkeboblene og klokken 21 forlot vi salen i kulturhuset med mange nye tanker og opplevelser. Kombinasjonen mellom alvor, humor, ettertanke og musikalske perler var intet mindre enn fantastisk. 

Vi gjorde oss klare for forestilling, i "a room with a view":-)

Dora Thorallsdottir 

Helene Bøksle fremførte mange sanger med sin fantastiske stemme. Gabriellas sang var en av høydepunktene.

Dora fortalte om nøkkelen til et lykkelig liv...

Nytt møte med Bjørg, en mer sprudlende og strålende personlighet skal man lete lenge etter.

Alle fikk klem.

Vi måtte posere sammen med Helene Bøksle også.

 

Kinamat

Etter forestillingen spiste vi på byens kinarestaurant og vi koste oss skikkelig. Deretter var det på sin plass å utforske Narviks uteliv og det var ikke mye å skryte av. Vi havnet likevel på en bar og der var de så elskverdige og spilte musikk fra den tiden vi var unge (som de så pent sa det). I stedet for å bli fornærmet over denne kommentaren, så sang vi med, de hadde jo et poeng i og med at vi kunne alle sangene... Da det ble bestemt at vi skulle dra på en uteplass der det var mulig å danse, så takket jeg for meg og gikk tilbake til hotellet. Det var ikke et nederlag for meg å gå å legge meg, klokken var blitt halv to og jeg var strålende fornøyd med at jeg hadde klart å holde ut så lenge.

Det er slett ikke alle byer som har en så kul bar som dette. 

Dagen derpå

Det ble LANG frokost på morgenen og alle "mødrene på vift" nøt å bare sitte rolig med matbordet. Det var mye god mat, så vi var veldig mette da vi forlot Narvik. Siden vi var så nær Riksgrensen fant vi ut at vi kunne svippe innom Sverige for å handle litt, så det gjorde vi. Jeg, som ikke er så dreven i dette med Harryhandel, så på de mer drevne og handlet deretter. Det var en fin avslutning på en flott korthelg, som føltes som en langhelg fordi vi rakk så mye.

#vennerforlivet#Narvik#Lykkebobler#BjørgThorallsdottir# HeleneBøksle#DoraThorallsdottir

Uke 2 og 3

Nesten normal

Uke 2 og 3 etter kuren var formen god og jeg levde normalt (bortsett fra at jeg ikke var på jobb). Dag 7-10 etter kuren var immunforsvaret på sitt laveste og da var det viktig å ikke omgåes store menneskemengder. Antibac-en ble min faste følgesvenn og jeg prøvde å ikke være for nær folk, og jeg unngikk folk som var forkjølte. Til tross for dette kunne jeg som sagt leve ganske normalt og da ble det viktig å gjøre ting som jeg hadde lyst til og å være sammen med familien. Noe jeg liker veldig godt på høsten er å gå på soppjakt etter de to sopptypene jeg kan, nemlig kantareller og piggsopp. Min eldste sønn ble med meg og "fangsten" ble så stor at han solgte piggsopp til venner og bekjente. Det gav mersmak både hos han og hos de som kjøpte, og jeg hadde en engasjert soppturvenn.

Ellers var vi på hytten vår, gikk på "Fem på toppturer" og rett og slett bare nøt det nydelige høstværet. Vi hadde planer om å dra på campingtur med campingvognen til svigerforeldrene mine, men et ublidt møte med et spytterør satte en stopper for de planene. Nå lurer du sikkert på hvordan et spytterør kan ha så stor innflytelse, men det var rettere sagt under tilvirkningen av spytterøret at det gikk galt. Kåre skulle nemlig kutte spytterøret til minstemann og en venn av han, og han endte opp med å kutte en stor flerre løs fra pekefingeren sin. Resultatet ble en tur til legevakten og syv sting. Etter noen dager ble det i tillegg infeksjon i såret og en ny tur til legen... Snart hadde hele familien frikort hos legen (barna må jo ikke betale egenandel:-), og på en måte var det jo greit at ikke alt fokuset ble på meg (smilegråteflirefjes).

Hverdagslykke er:

Å ta tullebilder med filter på fjelltur.

Å lage skyggebilder (og å feire at elgjakta var fort over i år:-)

Å grille marshmallows på bålet sammen med familien.

Å sitte ute rundt et bål på kvelden etter at det har blitt mørkt.

Å fortelle "sanne" skumle historier rundt bålet.

#hverdagslykke#familie#liveterbestute

 

Jeg velger lykken

Sjef i eget liv

Jeg skrev i mitt forrige innlegg at jeg skulle komme tilbake til hva jeg lærte i løpet av helgen på Geilo. Jeg lærte at man faktisk har STOR innflytelse over livet vårt og at det å være lykkelig er et valg man KAN ta. Hvor ønsker man å ha fokuset sitt?

Det er tre personer i den siste tiden som har snakket om dette og som har gjort sterkt inntrykk på meg. Den første er Bjørg Thorallsdottir som med sine fantastiske bilder setter fokus på at man må tørre å være seg selv, man må velge å være lykkelig og man må fokusere på å bli det. Den andre er "hypokonderlegen" Ingvard Wilhelmsen som setter fokus på at det ikke er noe poeng i å bekymre seg for ting som mest sannsynlig ikke kommer til å skje, resultatet blir bare at man ikke har det bra mens man venter på katastrofen. Og den siste er Per Fuggeli, som mente at man måtte gi mer faen for å få det bedre med seg selv. Tankegangen til disse tre har gjort mye for min tankegang og jeg føler at jeg på grunn av dette har taklet det å få en potensiell dødelig diagnose ganske godt.

Min tid

Etter å ha fått kalenderboken "Min tid 2017" i goodiebagen på Geilo, begynte jeg å fokusere (svart på hvitt) på det som er positivt i livet mitt. Sykdommen og behandlingen jeg skulle gjennom kunne jeg ikke gjøre noe med, og det man ikke kan gjøre noe med fortjener ikke fokus. Jeg velger å ha fokus på det som er bra i livet mitt og hva jeg var takknemlig for og dette bruker jeg boken til. Hver kveld tar jeg frem boken og skriver ned minst tre ting (små og store) som jeg er takknemlig for den dagen. Det å legge seg på kvelden og tenke over det fine som har skjedd den dagen er fint og på denne måten tar jeg vare på hverdagslykken. 

Bokens for -og bakside

 

Den dagen jeg fikk vite at jeg hadde fått kreft, hadde jeg merkelig nok mer å skrive enn tidligere dager. Istedet for å fokusere på at det var synd i meg fordi jeg hadde fått kreft, så prøvde jeg å ha fokus på at jeg var heldig fordi kulen var oppdaget og at jeg kom til å få god behandling. Det var gode prognoser for at jeg kom til å bli frisk og DET ble det viktig å tenke på. Selvfølgelig var det ikke alltid like lett å tenke positivt, men "øvelse gjør mester". Kalenderboken inneholder også visdomsord og de fine illustrasjonene til Bjørg, og et av visdomsordene som jeg liker ekstra godt er;

"Du velger selv om du vil stille deg under regnskyen, eller en paraply. Livet ditt er summen av valgene du tar. Hvis du ikke er fornøyd, fortsett å ta valgene for å forandre det"

God helg, allle sammen! Gjør helgen god:-)

#bjørgthorallsdottir#mintid

Jomfruweekend med Jomfrureiser på Geilo

Dette innlegget kan kanskje virke litt malplassert, siden det er et tilbakeblikk helt tilbake til 1-maihelgen, men denne helgen har hatt stor betydning for meg i tiden etter at jeg fikk vite at jeg hadde kreft. Jeg skal fortelle litt om helgen, men hva jeg LÆRTE skal jeg komme tilbake til i et senere innlegg:-)

New crazy stuff

Jeg og søsteren min prøver å få oss en jentetur hvert år i og med at hun bor langt unna, helt nede i Oslo. Det har på en måte blitt en tradisjon at vi har reist til London (siden vi begge elsker musikaler, shopping og London), men i år tenkte vi at vi skulle prøve noe nytt. Jeg fikk nyss i at det skulle arrangeres Jomfruweekend (heldigvis ikke noe krav om å være jomfru for å delta) på Geilo og min heltinne, selveste Bjørg Thorallsdottir skulle holde foredrag, tegnekurs og vinsmakekurs. I tillegg var det mye annet spennende som skjedde; trening, spa, goodiebags og god mat.Vi trengte ikke lang tid på å bestemme oss. 1.mai-helgen ble merket av på kalenderen. Jeg tok fly ned til Gardermoen og søsteren min hentet meg der. Vi kjørte til Geilo og kom til Vestlia Resort på kvelden.

Helgen var fantastisk. Vi deltok på:

- yoga 

- afrodans (som var utrolig morsomt)

-  foredrag om trening der budskapet jeg bet meg merke ved var at man måtte ikke være ekstrem, det passet meg veldig bra. Alt med måte:-)

-  foredrag om å ha MOT til å være seg selv, mot til å tørre å ta utfordringer og mot til å tenke :"Jeg er god nok som jeg er og jeg gjør så godt jeg kan". Det at foredraget ble holdt av Bjørg Thorallsdottir gjorde inntrykk og hun viste seg å være en skikkelig humørspreder.

Hvilken vei velger du? Den samme gamle, eller den som byr på utfordringer og nye opplevelser?

Bjørg Thorallsdottir, en fantastsik dame, som har opplevd mye motgang og som til tross for motgangen har bestemt seg for å være lykkelig. En dame man bare blir glad av:-)

-vinsmakekurs, søsteren min stod for smakingen:-)

- tur rundt et vann i nærheten

Ut på tur, aldri sur.

- tegnekurs med Bjørg, oppdaget at jeg faktisk ikke er så verst til å tegne (hvis jeg bare øver litt)

- boblebading 

- treretters middag hver kveld

Rundt bordene i restauranten var det plass til 12 stk, noe som gjorde at man var "tvunget" til å sitte sammen med mennesker man ikke kjente fra før. Resultatet ble at man kom i kontakt med spennende damer fra ulike steder.

- disko (en utrolig god diskjockey gjorde kvelden perfekt og pulsklokka registrerte godt over 25000 skritt den dagen/kvelden)

- stand up med Trine Lise Olsen

- sightseeing på Geilo

- googdiebag ( inneholdt mange flotte produkter, men det fineste var boken "Min tid 2017", denne skal jeg komme tilbake til, da den har hjulpet meg mye den siste tiden)

- shopping, kjøpte meg verdens fineste bilde av Bjørg Thorallsdottir og i ettertid er det nesten litt skremmende hvor passende budskapet i bildet kom til å bli

 

Jeg ser at hele innlegget minner litt om reklamen for Color Line, men det stemmer faktisk at vi rakk alt dette på en langhelg. Det var befriende å gjøre noe nytt og vi hadde et fantastisk opphold, opplevde mye nytt og vi møtte mange hyggelige damer i alle aldre, former og fasonger. 

"Crazy new stuff" slår "same old, same old".

#bjorgthorallsdottir#jomfrureiser#søstertid

Kur nr 2

På han igjen

Tiden for cellegiftkur nr 2 var kommet og jeg var veldig spent. Kom det til å bli like ille som første gangen? Denne gangen startet jeg morgenen med en aldri så liten operasjon. Som jeg har nevnt tidligere, så skulle jeg få operert inn en veneport som jeg kunne få cellegiften inn i. Det ble gjort et snitt over høyre bryst og et lite oppe på halsen. Det ble satt inn noe som lignet en knapp og det ble lagt et rør inni en av de store blodårene. Operasjonen tok ca en time.

Snittet der selve veneporten er satt inn ("knappen" er på størrelse med en femkroning) og blodåren på halsen viser hvor røret går.

Så var det klart for cellegift. Jeg hadde fått mange typer kvalmestillende medisiner i forkant og mange jeg skulle ta underveis. (For de spesielt interesserte, så var medisinene; Vival, Zofran, Afipran, Dexametason, Akynzeo og Laxoberal. Laxoberal er et avføringsmiddel som kunne brukes, da Zofran kunne gi forstoppelse.Min erfaring ble at det kan være lurt å prøve seg litt frem med avføringsmiddelet, 10 dråper viste seg å være ALT for mye.:-) Jeg satte min lit til den nyeste av medisinene, Vival ,og den hjalp. Opplevelsen denne gangen ble mye bedre enn første gang. Jeg var nesten ikke kvalm, men bare fryktelig sliten og trøtt. Sofaen ble mitt faste tilholdssted, så der lå jeg. Jeg prøvde å se litt på tv og da var det lurt å se på tv-programmer som ikke krevde alt for mye tankevirksomhet, "Keeping up with the Kardashians" var et slikt program, jeg gikk liksom ikke glipp av noe dersom jeg duppet av en time eller to innimellom. Det var ofte at jeg våknet på sofaen og da hadde tv-en slått seg av av seg selv. I denne perioden bodde barna hos farmor og farfar, slik at jeg skulle få ro. Slik stod det på til jeg på dag 4 tvang meg på første gåtur. Det gikk VELDIG sakte og jeg måtte bruke staver fordi jeg følte meg ustø. Formen var fremdeles dårlig, men dagen etter gikk jeg litt lengre og etter en uke (fra kur)følte jeg meg bedre. Jeg gjenopptok mine daglige gåturer på ca en mil. Det var godt å kjenne at kroppen også denne gangen kom seg bra etter kuren og jeg følte meg friskere enn på lenge. Jeg har nemlig en kronisk sykdom (Bechterev) i tillegg til denne forbigående sykdommen, og cellegiften virket å ha slått to fluer i en smekk og tatt bort smertene i ryggen (litt flaks må man ha:-).

Dagen etter kuren måtte jeg sette en sprøyte (Neulasta) for å forhindre at immunforsvaret ble for lavt. Fordelen min var at jeg på grunn av Bechtereven hadde god erfaring med å sette sprøyter på meg selv og slapp derfor å dra noen steder for å få andre til å gjøre det. Bildet viser også noen av de andre medisinene jeg tok i dagene etter kuren.

#detgårlikarnno 

Henningsvær i Lofoten

Fasinerende, selv for en nordlending

Siden venninnen min, Gunhild, hadde kommet på besøk i forbindelse med bursdagen min, så fant vi ut at det var på sin plass å ta en dagsutflukt til Lofoten. Gunhild hadde ikke vært der før, og jeg hadde faktisk ikke vært der i voksen alder. I min ungdom var vi ofte i Lofoten i forbindelse med korps, kor og fotball, men som voksen har det liksom ikke blitt prioritert å dra på tur dit. Litt ironisk egentlig, barna mine har vært på andre siden av jordkloden, men ikke i Lofoten. Vel, barna mine ble ikke med, så det får vi ta en annen gang, men VI dro på en ekte jentetur. Selve kjøreturen tok litt over to timer og det var en perfekt anledning til å skravle og oppdatere hverandre om hva som hadde skjedd i livene våre siden sist vi møttes. Mange av vennene våre bruker å dra til Lofoten for å klatre og jeg har liksom ikke helt skjønt fasinasjonen deres over Lofoten, men nå så jeg på landskapet med nye øyne. Jeg måtte innrømme at selv for en som har vokst opp i Nord-Norge, med fjell som "vokser opp" fra havet, så var og er Lofoten utrolig fasinerende og vakker.

Er det rart at disse fjellene trekker turister fra hele verden? Det synes ikke jeg.

Henningsvær

Vi ankom Henningsvær og hadde fått tips om flere steder vi måtte besøke. Henningsvær, som er en liten bygd midt ute i havgapet, var bare fantastisk. Opplevelsen ble ikke forringet av at værgudene spilte på lag og solen skinte, og det var nesten ikke et vindpust, stikk i strid med det som var meldt på forhånd. Vi satte kursen for Klatrecafeen og der bestilte vi Bacalao. Den smakte like nydelig som vi hadde blitt fortalt på forhånd. Etter lunsj var vi skikkelige turister og var innom alle butikkene som var der og vandret rundt i de koselige gatene. Det er helt utrolig hva innbyggerne i den lille bygda har fått til. Lysstøyperi, museum, galleri/verksted, interiørbutikker, cafeer og restauranter var bare noen av tilbudene der. Rundt juletider er det mye som skjer i Henningsvær og da skal jeg ta med barna mine dit på "Førjulseventyret i Henningsvær".

Selfie foran Klatrecafeen. Veldig koselig cafe med internasjonal betjening og man fikk litt følelsen av å være i utlandet. Legg merke til de Tibetanske bønneflaggene, hva passer vel bedre i et klatreparadis enn det?

En av de mange koselige interiørbutikkene som ligger i Henningsvær.

De har tenkt på alt her..., egen MANNFOLKPARKERING.

Street-art har de også

En ekte Lofottorsk jeg er, for jeg er født i Henningsvær,

faderullandei, faderullandei, faderullan, dullan dei :-)

Man kan ikke ha vært i Lofoten uten å ha smakt "Tørrfesk" og Gunhild smakte det for første gang. Bucket list, check :-)

Bakverket på Lysstøperiet smakte fortreffelig og selve cafeen var veldig koselig.

Svolvær

Vi avsluttet turen vår i Svolvær og hadde funnet ut at "Icebar" var et sted vi måtte få med oss. Baren, der "alt" var av is, var fasinerende, men vi konkluderte med at det kanskje var mer spesielt for folk som ikke var så vant til snø og is. Likevel var det greit å få det med seg og det var verdt besøket. Vi fikk drikke servert i glass som var laget av is, bare det var jo litt spesielt. På tur fra Svolvær stoppet vi for å se på den berømte Svolværgeita, som er er en del av et fjell der hornene til geita er et yndet mål for klatrere fra hele verden.

Egen bekledning måtte til for å kunne oppholde oss inne i baren som hadde -6 grader. I bakgrunner har de laget fiskegjeller (til å tørke tørrfesk på) av is.

 

Alt i alt, en fantastisk dag i Lofoten i meget godt selskap.

#lofoten#henningsvær#vennerforlivet#turistiegetland#minnerforlivet#yolo

Hårløs overalt?

Lurer du?

Nå sitter du vel og lurer på om ALT håret på hele kroppen min er borte, og det hadde jo vært litt morsomt om du ikke fikk svaret på det her, men så morsomt skal vi ikke ha det. Som du sikkert la merke til på bildene da jeg tok håret, så hadde jeg jo usannsynlig fine øyenbryn. Øyenbrynene er resultatet av en brukbar stor sum penger og Kjersti Mikkelborgs kyndige tatoverings-skills.

Da håret startet å falle kan man vel si at jeg fikk litt panikk. Ikke for å miste håret på hodet (der hadde jeg jo løsningen; parykken), men på resten av kroppen og da spesielt øyenbrynene og vippene. Jeg spurte kreftsykepleieren min om hun visste om jeg kom til å miste øyenbrynene og øyenvippene, og hun kunne ikke svare meg på det. Jeg spurte andre som har hatt kreft og svarene varierte. Jeg valgte dermed å ikke ta sjansen på å plutselig stå der uten øyenbryn. Google ble første hjelpemiddel og jeg undersøkte hvor jeg kunne få make-up tatovering, bryn som så ut som bryn. Spa Spa i Harstad var nærmeste alternativ og jeg kastet meg på telefonen. Tidligste ledige time var derimot måneder frem i tid, fikk jeg til svar da jeg ringte. Jeg tenkte ikke å gi meg med det, så jeg ringte på nytt og fikk snakke med "sjefen sjøl" og da jeg hadde forklart situasjonen, hadde jeg time uken etter. Jeg hadde kontaktet sykehuset for å få klarsignal for behandlingen og fikk beskjed om at det var best å få behandlingen nærmest mulig neste cellegiftkur (på grunn av infeksjonsfare). Kjersti la til rette for at jeg kunne få alle tre behandlingene til "rett" tid.

Førbilde

Etterbilde; Veldig fornøyd med mine nye bryn

Hva med resten av kroppen?

Vippene og brynene gjorde ingen tegn til at de hadde tenkt å forlate meg, så make-up tatoveringen hadde ikke vært nødvendig, men penere bryn har jeg aldri hatt. Håret på beina og armene hadde heller ikke tenkt seg noen vei, ikke bartehårene heller. Hårene i nesen derimot, de dro før jeg fikk sukk for meg og det resulterte i at jeg alltid måtte ha med snytepapir, spesielt når jeg skulle gå tur. Skikkelig "running nose syndrome". Brasiliansk voksing ville ha vært helt bortkastet og armhulene ble også hårfrie. Hva som gjorde at håret falt av noen steder og ikke andre steder, vet jeg ikke. Så hvis du er i samme situasjon som meg og tenker at nå har du fasiten på håravfall i forbindelse med cellegift, så kan du bli overrasket, jeg tror nemlig at dette er veldig individuelt.

Fordeler med håravfall

Det er faktisk mange fordeler med håravfall og de skal jeg fortelle om her:-)

- trenger ikke å farge håret for å dekke over grå hår, parykken dekker over alt og jeg trenger ikke å ordne meg på håret (jeg bare tar det på meg) :-)

- lite utgifter til shampoo og balsam (parykken må vaskes, men ikke så ofte)

- ingen lange hår som ligger igjen etter dusjing og dusjingen tar MYE kortere tid.

- det ser ut som om jeg har hatt brasilliansk voksing, men uten smertene ved voksningen (ikke at jeg har gjort det noen gang, men jeg har hørt rykter om at det ikke er spesielt behagelig)

- trenger ikke å være redd for at hårene under armene stikker ut

- jeg har penere øyenbryn enn noensinne

Det er sikkert mange andre fordeler, men dette er hva jeg kom på i farten.

Ha en hårfin dag, med eller uten hår:-)

#spaspa#fineøyenbryn#godservice

Ingen vei tilbake

Håret faller, trallala...

Håret hadde ikke tenkt å holde seg på hodet mitt og hårsekkene gav etter for presset. Jeg var kommet til det punktet hvor barbermaskinen måtte frem. Jeg og Kåre hadde tenkt masse på hvordan vi best skulle gjøre dette. Vi tenkte at det å barbere håret helt av fort kunne bli litt traumatisk for alle parter og kanskje spesielt for barna, så her var det viktig å gjøre det til en seanse som ikke kom til å sette sine spor hos de små. Humoren måtte på banen... Kåre stod for bildetaking og jeg barberte.

Førbilde: Her hadde jeg sprayet hodebunnen med brun hårspray, slik at hodebunnen ikke skulle vises så alt for godt.

Etter første runde med barbering valgte vi å gå for en ganske kjent look..., kjært barn har mange navn: Klovnesveis, munkesveis, Skalle-Per fra Ronja Røverdatter, Red i "Orange is the New Black "etter at hun ble skalpert eller rett og slett bare gammel gubbe:-)

Vi fikk oss alle en god latter og det å plutselig være hårløs var ikke noe problem. Resten av håret ble tatt og da hadde jeg parykken klar. Simsalabim, så var jeg penere på håret enn på lenge:-)

Motto: det er ikke hvordan man har det som er viktigst, men hvordan man tar det. I dette tilfellet; hvordan man tar håret:-)

Bursdagsfeiring

Feiring eller ikke?

Det har nesten blitt en tradisjon at jeg feirer bursdagen min på hytta vår og inviterer venninnene mine. I år var jeg derimot ikke helt sikker på hva jeg skulle gjøre, skulle jeg feire eller ikke? Etter litt fundering fant jeg ut at det kanskje i år var det året det var aller viktigst å feire. For mange er det litt krise å bli eldre, spesielt når man nærmer seg den berømmelige 40-årskrisen, men når man får litt perspektiv på ting, så er det jo helt fantastisk å bli eldre. Selvfølgelig måtte jeg feire og jeg inviterte til fest, og ikke hvilken som helst fest...Håret mitt hadde startet å falle av i store dunger og jeg visste at rundt bursdagen min ville det være ganske mye mindre hår på hodet, så jeg fant ut at jeg skulle invitere til parykkfest. 

Hår eller ikke hår?, det er spørsmålet.

Håret hadde som sagt startet å falle av, og jeg var egentlig forberedt på det. Jeg fikk litt forskjellige tidsaspekter når jeg lurte på hvor lang tid det ville ta før jeg mistet alt håret. Noen sa 12 dager, andre sa 3 uker. En ting var i allefall sikkert, håret hadde ikke tenkt å holde seg på hodet. Det lå hår overlat, på gulvet, i dusjen, på hodeputen, på skjerfet jeg hadde rundt halsen og hårbørsten min så ut som en kattunge etter et drag gjennom håret. Utrolig fasinerende hvor mye hår som faktisk var på hodet. Håret prøvde å sende meg hemmelige beskjeder på når det var på tide å rett og slett bare barbere bort restene av håret, men til tross for dette valgte jeg å overse det. Jeg ville så gjerne beholde håret så lenge som mulig og jeg syntes det var litt skummelt å starte å bruke parykken.

08.08- bursdagen min, et hint om å barbere bort restene?

Resultatet etter en runde med hårbørsten...

 Alternativet til barbering ble at jeg for første gang i livet mitt klippet meg selv, men jeg beholdt litt lengde slik at jeg fikk håret i en strikk. På denne måten kunne jeg utsette det unngåelige i noen dager til...

Den "store" dagen

Bursdagsfeiringen ble helt super. Venninnene mine stilte opp i ulike parykker og penullaen (for de som ikke vet hva det er, så er det det fineste ullundertøyet man har), og vi hadde det veldig trivelig sammen. Jeg var til og med så heldig at min gode venninne Gunhild tok turen helt fra Hadeland for å feire dagen sammen med meg.  Jeg og Gunhild kunne samtidig feire at vi hadde vært venninner i hele 20 år, og det er ikke verst med tanke på at vi bor så pass langt fra hverandre. Vi ble kjent med hverandre da vi begge jobbet som au-pairer i Wien og selv om vi ikke treffes så ofte, så føles det alltid riktig når vi treffes.

Linda (til venstre) hadde til og med spesialbestilt parykk til anledningen:-)

God stemning, og det blir litt festligere med parykk.

#parykkparty#godevenninner#bursdagsfeiring

 

Lev livet så normalt som mulig

Gode råd

Den første cellegiftkuren ble kanskje som forventet, i den grad jeg hadde forventet noe. Jeg hadde jo hørt fra alle at denne perioden kom til å bli en veldig tøff periode og starten tydet jo på at det stemte. Det jeg derimot også hadde hørt fra alle legene jeg hadde snakket med, så var det "Lev livet så nomalt som mulig". Jeg tenkte at det var lett for dem å si, men da det største sjokket etter første kur hadde gitt seg, så merket jeg at formen tok seg fort opp. Kanskje var det noe i det legene hadde sagt? Hele våren hadde jeg hatt fokus på å holde meg i form og jeg tok opp min daglige rutine med å gå en tur hver dag. De første dagene av uke 2 (etter kur) gikk jeg korte turer, men etter få dager gikk jeg min vanlige tur på nesten en mil. Det å komme seg ut i naturen ble terapi for meg og jeg kom meg fort tilbake til normal form.  

Fjelltur

I perioden før jeg startet med cellegift, hadde jeg hørt om en dame som til tross for cellegiftbehandling gikk på fjellturer. Hun er moren til konen til søskenbarnet til mannen min:-) Hun er med andre ord en voksen dame, som til tross for en tøff behandling, gikk på fjellturer. Det var den eneste oppløftende historien jeg hadde hørt om det å gå på cellegift og det ble min inspirasjon. Helgen etter var jeg på min første fjelltur sammen med familien og det var godt å kjenne at kroppen hadde det fint. Kanskje gikk det an å leve nesten som normalt, i allefall i uke 2 og 3 etter kur.

Å få en gjeng med unge voksne til å hoppe samtidig og ta bilde av det, det er ikke alltid like enkelt..., men morsomt å prøve.

Hverdagsgleder

For meg ble uke 2 og 3 et pusterom før den fryktede kur nr 2, og jeg tvang meg selv til å tenke positivt. Jeg hadde to uker som jeg kunne leve så normalt som mulig og jeg kunne velge hva jeg ville gjøre. Jeg gikk på jakt etter hverdagsgleder og tenkte mye over hva som faktisk gav meg gleder. Det å være lykkelig til tross for en potensiell dødelig diagnose, det var faktisk mulig. Merkelig nok følte jeg meg lykkeligere enn på lenge...

#YOLO#hverdagsgleder#fjelltur#familie

Gøy på håret

Ny sveis

Det tok ikke mange dagene før jeg fikk telefon fra Janne på Hårny om at parykkene var ankommet og det var spennende å dra for å prøve. Denne gangen stilte jeg mannsterk, Linda (min gode venninne) hadde nok en gang ordnet det slik at hun kunne være med meg og mamma hadde også lyst til å være med. Det var greit å ha med assistanse. Jeg fikk komme på bakrommet og prøvingen startet. Det var kommet tre parykker jeg kunne velge mellom, og dersom ingen av parykkene var slik jeg ville, så kunne det bestilles flere. Det pekte seg derimot raskt ut en favoritt.

Før

Første parykk: Alt for glatt, ikke helt min stil

Andre parykk: litt kjedelig, men kanskje mest likt min vanlige hårfrisyre selv om den var lysere i fargen.

Taaddaa!! Valget falt på denne parykken. Fint med litt forandring.

Jeg forlot Hårny med nytt hår og det beste av alt, Janne ordnet alt. Det eneste jeg trengte å gjøre var å levere en bekreftelse fra sykehuset på at jeg kom til å miste håret, og så sendte hun inn papirene. Jeg fikk dekket ca 5500 kr fra Nav og resten betalte jeg selv. Selv om det var over 2000 kroner, så var det virkelig verdt det. Vedlikeholdsfri frisyre som holder seg like fin døgnet rundt og som i disse lusetider ikke blir utsatt for lus:-) 

Ha en hårfin helg!:-)

#fin på håret året rundt#Hårny#Janne Vang

 

Bivirkninger

Etter behandlingen

Vi forlot sykehuset og dro på OBS for å spise lunsj. Jeg prøvde å presse inn litt shopping, men innså fort at det kanskje var lurt å dra hjem å innta sofaen. Formen var ikke så verst på kvelden og jeg fikk faktisk sove ganske greit på natten. Så langt så alt ut til å gå greit. Jeg tok medisinene jeg hadde fått foreskrevet, og dagen etter satte jeg en sprøyte som skulle hindre at immunforsvaret stupte for mye. Jeg var trett og slapp, og slet med å drikke vann, selv om jeg tvang det i meg. Formen ble bare verre og verre, jeg ble kvalmere og kvalmere, og medisinene så ikke ut til å ha den virkningen jeg hadde håpet. Vel, jeg visste jo ikke hvordan det kom til å bli og jeg hadde jo hørt at det var ille, så jeg bet sammen tennene.  Da jeg derimot lå på badegulvet og var så dårlig at jeg tenkte at hvis det kom til å være slik i 12 uker, så kunne jeg like godt dø, så ringte Kåre til legevakten. Vi hadde på forhånd fått beskjed at vi måtte ta kontakt med lege dersom det var noe og han ble møtt med stor forståelse på legevakten. De sendte en ambulanse for å hente meg. Jeg og Kåre var begge lettet.

Sykehuset igjen

Jeg ankom sykehuset på natten og ble møtt av veldig hyggelige mennesker på akuttmottaket. Jeg fikk en annen type kvalmestillende medisin og ble umiddelbart bedre, jeg så lyset i tunnelen. Etter diverse undersøkelser ble jeg trillet opp på avdelingen og nok en gang følte jeg at jeg var i gode hender. Sykepleierne var innom flere ganger i løpet av natten og jeg fikk medisiner etter behov. Dagen etter var formen mye bedre, men jeg holdt likevel sengen og døste av i tide og utide.  Jeg klarte å spise litt, selv om det tok litt tid. Jeg delte rom med en godt voksen dame som hadde kreft i magen. Det var interessant å snakke med henne, hun hadde et forfriskende godt humør (til tross for en ganske alvorlig kreftform) og hun så lyst på livet. Jeg ble på sykehuset en natt til og det var godt å vite at jeg var "trygg". 

Home, sweet home

Dagen etter kunne jeg dra hjem,og det var både godt og litt skummelt. En av mine beste venninner hentet meg og kjørte meg hjem. Hjemme ble jeg vartet opp og fikk servert mat jeg hadde lyst på. Utfordringen var å få i seg nok veske, for det var spesielt viktig å drikke masse etter kuren. Det eneste jeg klarte å drikke var vann eller saft med isbiter, det måtte være skikkelig kaldt. Formen var dårlig gjennom helgen og det ble mye sofatid.

Frisørtime

En av de mest kjente og mest synlige bivirkningene av cellegiftbehandling er hårtap. I løpet av de neste tre ukene kunne jeg forvente å miste alt håret og det var ikke akkurat noe jeg så frem til. Parykk måtte skaffes og derfor fikset jeg meg en time på "Hårny" hos Janne Vang. Jeg snakket med henne på telefonen i forkant av timen og forklarte situasjonen. Hun var veldig hjelpsom og jeg fikk time raskt, så mandagen etter kuren dro jeg dit. Min supre venninne ordnet seg fri fra jobb for å bli med meg for å  finne en passende parykk.  Da vi kom til "Hårny" fikk vi komme inn på et eget rom, og vi fikk flere kataloger med bilde av parykker som vi kunne velge mellom. Vi valgte ut flere som kunne være aktuelle, og Janne bestilte flere av de vi trodde kunne passe meg. Vi dro og spiste lunsj etter timen og da fikk jeg erfare en annen bivirkning, nemlig halsbrann og følelsen av at maten satt fast i halsen. Heldigvis skulle disse bivirkningene vise seg å være forbigående:-), i motsetning til hårtapet. 

Back to life, back to reality

Tromsø igjen

Vi var hjemme fra Hong Kong sent på onsdagskvelden, etter å ha vært på reisefot i 24 timer, og dagen etter skulle jeg til Tromsø igjen. Heldigvis hadde jeg ikke time før klokken 14, så vi måtte ikke dra så alt for tidlig. Vi slapp å levere barn noen steder før vi kjørte den tre og en halvtimes lange kjøreturen til Tromsø, fordi søsteren min var på besøk og hun passet dem. Det var ikke fritt for at vi var litt trette og slitne, og hadde litt jetlag, men det gikk egentlig greit. Kåre kjørte og jeg duppet litt innimellom. I Tromsø fikk vi informasjon om cellegiften som jeg skulle få dagen etter i Harstad. Det var mye informasjon om hvilke bivirkninger jeg kunne få og hva jeg måtte gjøre dersom jeg skulle få infeksjoner (som følge av svekket immunforsvar). Det hele hørtes ganske alvorlig ut og jeg måtte innrømme for legen at jeg følte jeg kanskje hadde tatt litt lett på hele kreftdiagnosen. Legen kunne derimot betrygge meg og sa at de som "tok litt lett" på sykdommen var de som taklet cellegiften best. Jeg krysset fingrene for at hun hadde rett. Hun poengtere også at operasjonen skulle ha fjernet all kreften og at behandlingen jeg skulle gjennom nå var for å være på den sikre siden og for å hindre at kreften kom tilbake. Legen var veldig trivelig, virkelig rett person i rett stilling, og vi følte at vi var i trygge hender da vi forlot sykehuset. Det ble et lite pitstop på Pyramiden før vi kjørte hjemover.

Cellegift, eller?

Dagen etter gikk turen til Harstad for å få første dose med cellegift (EC90).( Jeg var så heldig at jeg kunne få all cellegiften i Harstad og slapp å dra helt til Tromsø hver gang.) Det var mye informasjon om kuren og hva jeg kunne forvente. Jeg tok blodprøver og ble undersøkt, og alt så bra ut, Da jeg derimot kom til å nevne at jeg hadde hatt litt diare på morgenen (noe jeg mistenkte var litt jetlag-mage), ble kreftsykepleierne litt usikre. Etter en del telefoner hit og dit, ble det besluttet at jeg ikke kunne få cellegift den dagen. Siden jeg hadde vært i Asia kunne det ikke utelukkes at diareen kunne skyldes et virus eller bakterier, og da var det for risikabelt å starte opp med cellegift. Jeg ble utstyrt med x antall glass som jeg måtte ta avføringsprøver i, og disse måtte sendes til analyse så snart som mulig. En skikkelig "drittjobb" med andre ord.

Jeg ble egentlig ganske lettet over denne utsettelsen, en mulighet til å utsette det ukjente og få en normal helg hjemme før oppstart. Vi dro hjem og værgudene var på vår side, så vi fikk presset mest mulig inn i helgen. Fjellturer til både Toviktinden og Svellen, i tillegg til det obligatoriske årlige besøket på Fabeløya. Ei fantastisk helg sammen med blant annet søsteren min, venner og familie. 

Hestekur

Mandagen var magen i orden og jeg fikk klarsignal når det gjaldt cellegiften. Jeg var "endelig" i gang og jeg måtte bare takle tiden som kom. Jeg fikk veneflon i venstre hånd fordi jeg ikke hadde fått operert inn en veneport til første kur. En veneport er en slags knapp med en slange som opereres inn (rett under huden) i en stor blodåre og så gis cellegiften i den. Grunnen til at det benyttes en slik knapp er for å forhindre at de tynnere blodårene (som brukes ved veneflon) blir skadet. Vel, jeg var klar og ved godt mot, hadde til og med tatt på meg hestesokkene jeg hadde  fått av søsteren min. Jeg tenkte at hva kunne vel passe bedre til en hestekur enn hestesokker...

 

Lantau Island

Pui O

Dagen før vi dro til Disneyland, satte vi kursen for det som skulle være vårt oppholdsted for resten av ferien, nemlig Lantau Island og Pui O. For de som har sett "Gutta på tur" da de var i Hong Kong, så var vi der Vegard Ulvang badet i havet:-). Det var lett å komme seg dit, og vi valgte å ta sjøveien. Vi tok undergrunnen ned til sentrum av Hong Kong, før vi tok den berømte "Star Ferry" over til Hong Kong Island, og derfra tok vi hurtigbåt til Lantau. Bussturen til Pui O tok ca 10 minutter. På bussholdeplassen ble vi møtt av Helen som guidet oss til leilighetene vi hadde leid på AirBnB. Det var som å komme til en helt annen verden og det var rett og slett fasinerende at en slik eksotisk perle kunne ligge kun kort tid fra storbyjungelen. Leilighetene var flotte og praktiske, og det beste av alt var den store takterassen med hagemøbler, egen grill og vaskemaskin, ja i tillegg til at leiligheten hadde wifi (det stod det nemlig ingenting om da vi leide). Dette var en plass vi godt kunne være i ni netter.

Livet på dette lille tettstedet var ganske avslappende. Det var noen få restauranter (noen flere som var åpen i forbindelse med helgen) og et par små matbutikker, der man kunne få kjøpt det mest nødvendige. 20 minutter unna med buss, lå den "lille" byen Thung Chung (i kinesisk målestokk)og der var det mange butikker og den største matbutikken jeg noen gang har vært på. Også på denne øya kunne vi bruke Octopus-reisekortet og en busstur kostet rundt 20 kroner. Fra Thung Chung kunne man også ta undergrunnen helt inn til Hong kong sentrum. 

Veien fra leiligheten til bussholdeplassen. Her møtte vi gående, syklende og vannbøfler.

Stranda i Pui O var fin og på ukedagene var det lite folk her. I og med at det er en del forsøpling i havet, så var det i starten en del søppel på stranda, men en ryddepatrulje finkjemmet stranda og alt ble fjernet. Det var skremmende å se antallet med sekker som ble fylt på et relativt begrenset område.

Da helgen kom, ble stranden fylt av mange mennesker og dyr. Vannbøflene tok tydeligvis også helg og arrangerte strandparty. Mange av de lokale strandgjengerne lette etter krabber i strandkanten. Det var utallige badevakter på vakt og det var litt "Baywatch-stemning".

Det var lurt å følge med på flaggene ved stranden.

Legebesøk

Vi tilbrakte en god del tid i Pui O og i leiligheten siden den eldste av guttene fikk en ganske kraftig influensa, som gjorde han sengeliggende i 6 dager. PÅ morgenen dag 6, bestemte vi oss for å ta han med til lege i Thung Chung (vi googlet og fant frem til en privatklinikk). Vi utsatte legebesøket i det lengste, men hadde vi visst hvor enkelt det skulle vise seg å være, så hadde vi dratt flere dager tidligere. Vi møtte opp på klinikken (der de snakket engelsk), fylte ut et skjema med opplysninger om pasienten, ventet i ti minutter, var inne hos legen (som fant ut at det var en halsinfeksjon), ventet i nye fem minutter på medisiner (fikk fem typer medisiner), betalte og gikk. Selve konsultasjonen kostet 340 kr og da jeg skulle betale for medisinen trodde jeg at medisinen kostet 359 kr, det viste seg derimot at summen var inkludert medisinen. Medisinen kostet altså 19 kr. Vi dro tilbake til leiligheten, sønnen min tok medisinene som foreskrevet av legen, sov i fire timer og sa da han våknet "NO e eg frisk", og det var han. (Jeg googlet selvfølgelig alle medisinene han fikk).

Tian Tan Buddha

En av dagene i Pui O tok vi en utflukt til den 34 meter høye Tian Tan Buddha i Ngong Ping. Det gikk buss direkte fra Pui O og tok ca en halv time. Bussturen var derimot ikke for de som lett blir bilsyke, da det var veldig svingete veier. Buddhafiguren var likevel verdt turen og området rundt var flott med Po Lin klosteret i nærheten, i tillegg til mange sjarmerende butikker. Turen ned fra Ngong Ping ble av det luftige slaget, da vi bestemte oss for å ta gondolbanen ned til Thung Chung. Det var fasinerende å sitte inne i gondolvognen til den 5.5 kilometer lange banen.

Cable car with a view.

Her så vi ned til Thung Chung (høyre side) og den internasjonale flyplassen (venstre side).

Siste dag

Siste dagen av ferien dro vi igjen inn til Hong Kong. Jeg fikk besøkt stoffmarkedet en siste gang, og fikk kjøpt litt mer stoff. Det var helt utrolig hvor mange butikker som fantes i dette området, og de var tettpakkede med stoffer i alle mulige kvaliteter. Det var i tillegg egne butikker som hadde bare knapper og andre som hadde kun bånd og blonder. Et mekka for sånne som meg, som er stoffavhengige:-)

Siden stoffmarkedet ikke falt i smak hos mer enn et av familiemedlemmene, så ble dagen i Hong Kong avsluttet med bowling. 

Den yngste så på flyet som skulle ta oss hjem. En opplevelsesrik ferie var over, og den litt skumle og usikre virkeligheten ventet allerede dagen etter hjemkomst.

 

En magisk dag (på den andre siden av jordkloden)

Hong Kong Disneyland

Dag 6 av oppholdet vårt i Hong Kong ble intet mindre enn MAGISK, det var nemlig dagen vi besøkte Disneyland. Værgudene var på vår side og solen skinte fra skyfri himmel, og den klarte å produsere varmegrader på rundt 35. Parken var lett å komme til med en egen linje på undergrunnen. Togene som førte oss dit var også egne Disneytog med Mikke Mus-håndtak, Mikke Mus-vinduer og andre Disneyfigurer utstilt i vognene. Vi hadde som sagt tidligere kjøpt inngangsbilletter til hele familien på flyplassen, så det ble ikke så lenge å stå i kø for å komme inn, da de åpnet portene på morgenen.

Vi hadde på forhånd planlagt hvor vi skulle gå først, slik at vi kom først i køen på de karusellene vi hadde mest lyst til å ta. Det viste seg å være veldig lurt. Det minste medlemmet i familien vår var strålende fornøyd, for til sammenligning med Ocean Park, så kunne han nesten ta alle karusellene i Disneyland. De hadde nemlig veldig strenge høydereguleringer i Ocean Park og parken egnet seg ikke for barn under 122 cm.

Det var utallige karuseller og opplevelser i parken, og de som var innendørs var godt luftkondisjonerte, noe som var ganske behagelig i varmen.

- Vi kjørte karuseller (dvs. jeg kjørte de som ikke innebar så mye pupperisting for de nyopererte puppene mine), spiste god mat (for det var faktisk veldig god mat der og til overraskende greie priser med tanke på prisnivået ellers i Hong Kong), vi var på forstillinger, vi var agenter som skulle redde verden, vi så på to fantastiske parader (en på dagen og en etter at det var blitt mørkt), vi besøkte Tarzan og Jane, vi så i mange flotte butikker med alle mulige slags Disney-produkter og vi avsluttet dagen med å se på det MEST FANTASTISKE fyrverkeriet jeg har sett. Jeg har kun vært i Disneyland Paris (av Disneyparkene), og fyrverkeriet der var flott, men det kunne ikke måle seg med dette. Jeg kommer ikke til å dele bilder av fyrverkeriet, det må bare OPPLEVES. Her kommer derimot noen andre bilder fra dagen.

 

Et fullsatt teater fikk se høydepunktene fra musikalen  "Lion King" (forøvrig en av mine absolutte favoritter).

Her får superhelten Thor hjelp til å redde verden, til stor glede for den utvalgte hjelperen.

Paraden midt på dagen var flott og det var fasinerende å se alt de fikk til i varmen i store kostymer. Jeg brukte, for første gang i mitt liv, paraplyen min til å skygge mot solen.

Tingeling blåste sitt magiske støv på oss.

"Ekte" elefanter utenfor Tarzan og Janes hjem. Hjemmet befant seg selvfølgelig oppe i et digert tre ute på en øy, og vi måtte ta båt for å komme dit.

Trenger vel streng tatt ikke noen tekst til dette bildet, men dette er altså Tarzan (Disney style).

Paraden på kvelden var et lysshow uten like og det var en glede å se barnas reaksjoner på det spektakulære showet.

 

Vi sitter alle sammen igjen med minner fra en magisk dag og sjelden har jeg tenkt at inngangspengene var VERDT HVERT ET ØRE.

That's all folks!

Hong Kong

Lang reise

Reisen til Hong Kong gikk over all forventning, og det er kanskje ikke å vente noe annet siden vi hadde Kong(e)-plasser. Vi reiste med Finnair fra Oslo via Helsinki ,og fra Helsinki var vi så heldige at vi fikk sitte på economy priority (helt uten at vi hadde bestilt det). Det innebar at vi hadde veldig god benplass, fikk hver vår toalettmappe (fra Marimekko) med sovemaske, tannbørste, tannkrem, lange sokker og ørepropper, og i tillegg fikk vi headset med lyddemping. Vi tror også at vi fikk servert annen mat enn de som satt bak oss, men det er litt usikkert. Underholdningstilbudet på flyet var også veldig bra og vi kunne velge blant mange filmer, spill og musikk, så tiden som ikke ble brukt til å sove, gikk med til å spise eller bli underholdt. Svusj, så var 10 timer over...

Hong Kong Central

Vi ankom flyplassen og svidde av litt penger før vi forlot. Reisekortet Octopus card, (som viste seg å være ganske så genialt og som kunne brukes på all offentlig transport), billetter til Ocean Park (en av Asias største fornøyelsesparker) og billetter til Hong Kong Disneyland. Ikke bare var det billigere å kjøpe billetter på flyplassen, det sparte oss også for mye kø senere.  Vi tok rutebuss fra flyplassen til hotellet Royal Park Hotel, veldig enkelt og greit. Vi tilbrakte de fem første dagene inne i selve byen, og vi gjorde mye. Mulighetene var uendelige og det kommer jeg tilbake til litt senere.

Den fantastiske undergrunnen

Nå tenker du kanskje at det kan være litt vanskelig å komme seg rundt i en by som Hong Kong, men der tar du feil. Dette er den byen jeg har vært i, som er enklest å komme seg rundt i, og det beste av alt, det går alltid et tog. Det lengste vi måtte vente på undergrunnen var TRE minutter. Undergrunnen var/er i tillegg den reneste jeg har sett og vi skjønte fort hvorfor. Det er nemlig bøter for alt mulig i Hong Kong...

En HKD (Hong Kong Dollar) tilsvarer nesten en NOK, så det er lett å regne ut hva ting koster. 5000 kr i bot for røyking, 1500 kr for søppelkasting, 1500 hvis du spiser eller drikker på undergrunnen, 1500 kr i bot dersom du ikke plukker opp etter hunden din, osv.

Togene var laaaaaange, men det var sjelden så få folk som på dette bildet.

Dette bildet var mer representativt for folkemengden inne på togene. En ting vi la spesielt merke til var den enormt utbredte mobilbruken, og det var hele tiden og for folk i alle aldre. Veldig mange hadde flere telefoner og var eksperter på å multitaske..., som for eksempel å sjekke facebook på telefonen i høyre hånd og samtidig spille bilspill på telefonen i venstre hånd. Intet mindre enn imponerende!

Så hva gjorde vi?

Vi nøt utsikten over byen fra "The Peak", etter å ha tatt The Peak Tram opp.

Vi møtte kjendiser på Madame Tussauds.

Vi spiste god mat.

Vi spiste Eggettes med iskrem, en delikatesse som er spesiell for Hong Kong, og den smakte nydelig.

Vi var på mange markeder. 

Vi var på stoffmarkedet.

Vi var i Ocean Park, der dagen ble avsluttet her, med våte, skumdekte og fornøyde barn. 

Vi stod i lange køer...mange steder og lenge. Hong Kong-erne har god kompetanse på dette området.

Vi var på sightseeing, her utenfor et ganske så fasjonabelt hotell "The Peninsula". En natt her med familien og vi hadde vært 200 000 kroner fattigere.

Vi lot oss fasinere av boligblokker på denne størrelsen.

Vi shoppet litt på gigantiske kjøpesentre.

Vi opplevde byen "by night" og sist, men ikke minst, VI STORKOSTE OSS.

To be continued:-)

Les mer i arkivet » Januar 2018 » Desember 2017 » November 2017