hits

16.oktober, dagen jeg trodde jeg skulle dø

16.oktober

Dagen startet nesten som vanlig. Kåre var dratt tidlig på jobb for å få unna det mest prekære før vi skulle dra på sykehuset for å starte med den nye medisinen. Jeg leverte minstemann på SFO og hadde dagen før fortalt han at jeg skulle på sykehuset for å starte opp med en ny medisin. Den nye medisinen (Taxol) skulle bli en lettelse etter EC90-kuren jeg hadde tatt tidligere. Vi snakket om at han ikke måtte overnatte hos farmor og farfar i fem dager, slik han hadde gjort på de fire kurene jeg hadde fått tidligere. Han liker å overnatte der og trives godt, men når man MÅ overnatte, så blir det litt annerledes.

Vel, med godt mot og litt spent dro vi til Harstad. Dette skulle gå greit, tenkte jeg. Jeg tok blodprøver da jeg ankom sykehuset og de ble analysert, og det ble gitt klarsignal til å starte med den nye behandlingen. Det var selvfølgelig en god del venting i forkant, men sånn er det.  Det var mange prosedyrer som skulle følges.Jeg fikk satt inn nålen i veneporten (litt vondt, det er en ganske tykk nål som må settes inn med kraft) og var klar. Først fikk jeg en del medisiner som skulle gjøre kroppen klar for å ta imot behandlingen, blant annet allergimedisiner, da noen personer kunne reagere lett på taxolen. Deretter fikk jeg en halv liter saltvann. En annen kvinne satt på samme rom som oss og hun kunne fortelle at hun skulle ha dose nr 11 av sin kur og hun hadde ikke opplevd mange bivirkninger, så jeg var ved godt mot. Rett før Taxolen sa jeg at jeg hadde bestemt meg for at jeg ikke skulle få noen bivirkninger. Det skulle jeg visst ikke ha sagt...

Stille før stormen...jeg var ved godt mot og tenkte at dette kom til å gå veldig bra.

Etter at de først dråpene med taxol hadde dryppet inn i blodårene mine kjente jeg at det snørte seg i halsen min og jeg kjente meg uvel. Sykepleieren som satt vakt stoppet umiddelbart dryppet. Deretter gikk det veldig fort. Jeg ble knallrød over hele kroppen før jeg ble helt hvit. Svetten spratt, jeg brakk meg og det prikket i hele kroppen. Rommet ble fort fylt av sykepleiere, leger og annet medisinsk personell. En seng ble trillet inn og jeg ble løftet fra stolen jeg satt i og over til sengen. Jeg var helt klar i hodet og fikk med meg det jeg kunne høre, øynene var lukket og kroppen responderte ikke på noe. Blodtrykket mitt ble målt til 45, så den ene legen stod med saltvannsoppløsningen i hendene og presset for harde livet for å få oppløsningen fortest mulig inn i kroppen. Føttene ble holdt opp og diverse medisiner ble gitt (steroider, allergimedisin og adrenalin). Hele tiden snakket de til meg for å se om jeg var bevisst. Det var da jeg tenkte "kommer jeg til å dø nå?". Jeg var ikke redd, men jeg tenkte på barna mine og tenkte at det ville være kjipt å dø på denne måten. Så plutselig, liksom. Heldigvis var det ikke min tur og medisinene virket mest sannsynlig ganske raskt, selv om det ikke føltes slik for meg. Jeg ble trillet ned på intensiven etter rundt 20 minutter, der jeg ble overvåket og jeg kom meg ganske raskt til hektene igjen. 

Vi var på intensiven i flere timer og ble godt overvåket av Sjur, en veldig hyggelig sykepleier som forklarte oss om den allergiske reaksjonen jeg hadde hatt. Det var også han som skrøt av blodtrykket mitt (som da hadde stabilisert seg), at det blodtrykket til en person i god form:-) En fjellgeit, sa han og jeg tenkte at all gåingen min har gitt resultater. (ferdig med selvskrytet nå:-) Vel, kanskje litt til...legen som målte blodtrykket mitt til 45 (visstnok veldig lavt) var imponert og overrasket over at jeg hadde klart å være ved bevissthet hele tiden. Sånn, nå er jeg ferdig med selvskrytet:-)

Som en følge av det jeg hadde vært gjennom, startet kroppen å skjelve og jeg hakket tenner. Jeg følte meg ikke spesielt høy i hatten...

Det gikk bedre utpå kvelden, men som du ser av bildet var jeg fortsatt rimelig blek, Takk og lov for at jeg hadde fine øyenbryn (smilegråtefjes).

Jeg ble innlagt på kirurgisk avdeling, og siden jeg ikke hadde visst at oppholdet mitt på sykehuset skulle bli så langt som det ble, så var det ting som manglet. Jeg hadde ikke lader til telefonen min og siden Samsung har endret på laderne til de nye telefonene, var det ikke bare å låne hos andre heller. Jeg hadde heller ikke nødvendige toalettsaker. Kåre ble satt på saken og dro på OBS for å handle. Det ble ny tannbørste, tannkrem, buff til å ha på hodet når jeg skulle sove, strikkepinner og garn (noe måtte jeg jo ha å holde på med). Jeg lå¨på et firemannsrom, men i starten på kvelden var vi bare to stykker der. Den andre pasienten var en veldig trivelig dame, som nesten hadde klippekort på sykehuset og kunne navnene på alle som jobbet der. Til tross for at hun hadde vært igjennom veldig mye, så var hun blid, positiv og takknemlig. Hun gjorde et sterkt inntrykk på meg, kanskje også litt fordi hun minnet meg om min mor (mammas mamma) som døde da jeg var liten, men mest fordi hun var så takknemlig for det hun hadde og ikke fokuserte på det som var ille. Hun var fornøyd med livet til tross for all motgangen hun hadde møtt..

Så i hennes ånd, ønsker jeg å avslutte dette (for meg, kanskje det mest personlige) innlegget med takknemlighet:

- takk for at jeg bor i et av verdens beste land og kan konsentrere meg om å bli frisk uten økonomiske bekymringer.

- takk for at sykepleierne og legene er dyktige i jobbene sine, og at de "reddet" meg uten å vise tegn til panikk.

- takk for at jeg har en kropp som ikke lar seg pelle på nesa av litt kreft og en allergisk reaksjon

- takk for at jeg har barn som er friske og aktive

- takk for at jeg har familie og venner som stiller opp for meg, enten det gjelder barnepass eller skravletrimturer

- og sist, men ikke minst, takk for at jeg har verdens beste mann og kjæreste, som jeg etter 22 år fremdeles er forelsket i

YOLO - gjør det beste ut av dagene dine!

Fjerde -og siste hestekur

Et steg videre

Så var tiden kommet for fjerde og siste runde med det som ble ansett som den tøffeste cellegiften, EC90. Det var en lettelse å tenke på at dette var siste dose, men denne gangen var presset for å bli bra raskt etter kuren ennå mer prekært enn forrige runde. Familien min (minus meg) skulle nemlig dra på høstferie til Kreta lørdagen etter jeg hadde fått kuren, og jeg hadde veldig lyst til bli frisk nok til at jeg klarte å være sammen med barna mine litt før de dro. Turen var planlagt og bestilt året før, og svigermors 70-årsdag var anledningen. Legene frarådet på det sterkeste at jeg skulle dra, og jeg valgte (litt motvillig) å følge rådet. De mente at risikoen for infeksjon var stor og dersom jeg skulle bli syk der nede, så måtte jeg isoleres når jeg kom hjem. Antibiotikaresistente bakterier på avveie er ikke til å spøke med og et eventuelt møte med slike kunne bli meget alvorlig for en i min situasjon. Jeg skulle dermed være hjemme alene i en hel uke, etter først å ha vært hjemme alene uken etter kuren (ungene overnattet hos svigermor og svigerfar fra mandag til fredag etter jeg hadde fått kur). Det hele føltes litt tungt, men lyspunktet var at søsteren min kom på besøk og skulle være sammen med meg i fire av de åtte dagene de var borte . Jeg måtte bare gjøre det beste ut av situasjonen, men denne gangen satt det litt langt inne. Jeg må innrømme at jeg brukte noen timer på nett for å lete frem billetter til Kreta, slik at jeg kanskje kunne reise å være der bare noen dager:-). Fornuften tok heldigvis over og jeg slo det fra meg.

Lørdagen etter kuren dro de til Kreta, og jeg og Vibeke (søsteren min) dro en tur til Harstad. Formen min var langt fra god, så det ble lite gåing og mye sitting. Vibeke skulle gå igang med å strikke sin første genser, så det ble kjøpt inn garn. Vi koset oss sammen, strikket, gikk på fjelltur, gikk tur hver dag, spiste på kinarestauranten i Harstad og var på kino. Dagene gikk fort og jeg fikk daglige oppdateringer fra de på Kreta. Det var veldig rart at de var på ferie uten meg, men det var godt å høre at de hadde det helt topp. Hotellet de bodde på la godt til rette for barn og barna (mine tre og de fem søskenbarna deres, som alle er i noenlunde samme alder) hadde for eksempel lært å lage pizza (greek style) og tzatziki. Da Vibeke dro hadde jeg avtalt med venninnen min Linda at vi skulle ha sykveld. Jeg hadde nemlig kjøpt meg et stoff med en hest på som jeg ville sy meg en kjole av. Jeg sydde og Linda (Norlin) hjalp meg:-) Plutselig var hele uken gått og familien kom hele og raske hjem. Til tross for at det hele gikk bra, både for de som var på ferie og jeg som var hjemme, så håper jeg at de ikke må dra på flere ferier uten meg:-)

Vi gikk tur til Bufjellet i nydelig høstvær. Grillbua på Bufjellet er helt genial i og med at det alltid er vind der oppe.

Søstrene Sisters. På tur ned fra fjellet møtte vi på to av de nærmeste naboene våre..., verden er ikke stor :-)

Vi plukket gourmetpoteter i potetåkeren til svigerforeldrene mine og Vibeke tok med seg en pose hjem til Oslo. Vi lagde en fiskegryte (der vi brukte poteter) og det ble nesten som Bacalao. Jeg hadde mat til hele uken...

Hestestoffet som ble til hestekjole:-) Passende for en som har vært gjennom en hestekur:-)

Høstværet har vært fantastisk og det har vært lett å komme seg ut på tur.

#søstre#venner#liveterbestute

 

Camping

Hvis det er noe man lærer av å få en kreftdiagnose, så er det at man må gjøre det man ønsker mens man har mulighet. Vi hadde jo, som skrevet tidligere, planlagt å dra på campingtur, men en finger kom i veien. Fingeren var på bedringens vei og vi var på vei på camping. Heldigvis for oss hadde vi klart å få med oss noen eksperter på området, slik at vi kunne få hjelp til eventuelle campingutfordringer. Turen skulle gå til Sortland, og selv om Sortland ikke ligger så langt unna der vi bor, så skulle vi utforske Vesterålen. Vi hadde nemlig tenkt på at barna våre har vært på den andre siden av verden, men ikke i nærområdet vårt, så det var det på tide å gjøre noe med.

Vi ankom Sortland på kvelden to timer før ekspertene (Stine, Tom, og de to sønnene deres Torry og Roine) og rigget oss til. Det var et skikkelig ruskevær, det regnet og blåste. Det var derfor ikke noe poeng i å sette opp telt foran vognen. Vi satte på varmen i vognen og koste oss inne til de andre kom. Da de andre kom, laget vi taco og etter maten fordelte vi barna i en vogn og de voksne i den andre. Genialt:-)

Natten var grei, selv om det trommet på taket og hver bevegelse en av oss gjorde, gjorde at hele vognen gynget. Dagen etter våknet vi derimot opp til et strålende vær. Vi hadde snakket en del om hva vi skulle gjøre, og jeg og Kåre hadde veldig lyst til å gå Dronningruten fra Stø til Nyksund. Vi dro ned til sentrum av Sortland for å handle litt først, men vi innså at det var lurt å komme seg avgårde raskest mulig. Vi hadde lest litt om Dronningruten,som er 15 kilometer lang, og det stod at man burde beregne mellom fem og åtte timer på ruten. Det tok cirka en time å kjøre fra Sortland til Stø, så klokken ble halv to før vi startet å gå. Tom og Torry ble også med, og det og en stor pose med smågodt var nok avgjørende for at turen ble en suksess for barna våre.

Vi orienterte oss med kartet som var ved starten av turen og satte i vei. Da vi hadde gått en stund oppdaget vi at vi ikke var der vi skulle være, vi hadde gått langs havet i stedet for å komme oss opp i høyden. Løsningen ble å nærmest klatre opp en slukt som ledet oss opp til området der vi skulle ha vært. Da vi endelig kom oss opp dit, fant vi merkene vi skulle følge og vi begynte å treffe folk. Vi snakket med mange og vi fant fort ut at turen kom til å ta ganske lang tid. Det ble en lang og fantastisk tur, og barna imponerte stort (både oss og alle vi møtte på turen). Turen/løypen var nesten som en hestesko i formen og man kunne se hvor man skulle gå. Det var for meste veldig greit terreng å gå i, men på slutten var det ganske bratt (for å komme ned til havet). Det var ikke noe problem å gå hvis man bare tok det med ro, men det var litt skremmende. I en bratt skråning lå det en ungjente som hadde vært uheldig og skadet foten sin. Hun var heldigvis i gode hender, da de som var i turfølget hennes var bedre forberedt for ulike situasjoner enn det vi var. De hadde med varmefolie som de hadde pakket henne inn i og luftambulansen var på vei for å hente henne ned. Det viste seg å være en utfordring for redningsmannskapet og cirka en time senere, da vi var nede ved havet, kunne vi se at helikopteret dro med jenta hengende under helikopteret. En litt for luftig opplevelse etter min smak, og jeg tenkte over at vi aldri hadde tenkt over at det faktisk går an å skade seg på fjelltur... (Varmefolie kjøpes inn til neste tur?:-) Da vi var kommet oss ned til havet,  gikk det veldig raskt å komme seg tilbake til Stø, og godt var det fordi det begynte å bli mørkt. Tilbake ved bilene kunne vi konkludere med tre ting: vi hadde brukt 5 timer og 45 minutter og vi var fornøyde med det, det hadde vært en fantastisk flott tur og Dronningen vår er jammen sprek.

Her hadde vi endelig kommet oss opp på fjellet og det var bare å følge merkingen.

Utsikten var upåklagelig og man kunne skimte Nyksund i det fjerne.

Hele familien poserte med Nyksund i bakgrunnen.

På de bratteste stedene var det tau som man kunne holde seg i og rett på andre siden av knausen lå ungjenta, som måtte reddes ned med helikopter.

På tilbaketuren, langs havet, fikk jeg litt følelsen av å være på Påskeøya:-)

 

Sultne som vi var etter en lang tur med kanskje litt lite mat (hadde mer enn bare smågodtet),  bestilte vi pizza mens vi kjørte tilbake til Sortland og den var klar da vi kom dit. Vi trodde at vi skikkelig skulle stappe i oss maten, men alle ble fort mette og var ganske så slitne. Til tross for dette sa den ene av sønnene mine, han som kanskje hadde minst lyst til å gå på turen, "mamma, æ e glad for at vi gikk på den turen".

Dagen etter tok vi turen til Nyksund og vi konkluderte med at det var bra at vi hadde gått Dronningruten dagen før, det regnet nemlig vannrett... Veien ut til Nyksund var en opplevelse i seg selv, og det var fasinerende å se bølgene som slo mot land og nesten kom opp på veien. Sommersesongen var over i Nyksund, så vi fikk ikke med oss alt livet som kan være der. Ekspedisjonen var det eneste stedet som var åpent og vi spiste nydelig bacalao der. Det ble bowling på Sortland før vi tok vognen og kjørte hjemover. Alle var vi enige om at det hadde vært en flott helg.

Alle viktige steder har et skilt som dette. Kanskje på tide å få et på Sandstrand?

Nyksund i et litt ruskete vær.

Nydelig mat på Ekspedisjonen og her hadde de tenkt på barnefamilier, en barnemeny kostet kun 50 kr og inneholdt faktisk nok mat til et helt barn:-)

#camping#godevenner#Dronningruten#Nyksund#liveterbestute

Tredje runde med cellegift og Lykkebobler

3 av 4

Så var det klart for en ny runde med cellegift. Denne gangen visste jeg mer hva jeg hadde i vente og jeg var bedre forberedt. Det som var ulikt denne gangen var at jeg måtte være i form til lørdagen, det ville si at jeg bare hadde fem dager å komme meg på. Jeg er nemlig med i en matklubb og i klubben møtes vi en gang i måneden hjemme hos hverandre og da får vi servert en tre-retters middag. Nå var det slik at vi skulle ikke ha klubb denne lørdagen, men vi skulle til Narvik på forestillingen Lykkebobler (med Bjørg og Dora Thorallsdottir ,og Helene Bøksle) og vi skulle overnatte på hotell. Forestillingen ble booket rett etter at jeg og søsteren min hadde vært på Geilo på Jomfruweekend og før jeg fikk kreftdiagnosen. Jeg var veldig spent på om jeg kom til å klare å dra til Narvik.

Dag fire etter kuren gikk jeg min første tur, den ble ikke så lang og formen var ikke god. Dagen etter gikk det litt bedre, så jeg kjørte opp til et vann i nærheten og jeg gikk en aldri så liten sopptur. Det var tungt å gå, jeg gikk et lite stykke og måtte sette meg ned for plukke sopp. Jeg fryktet at Narvik-turen måtte avlyses for min del, og tenkte at tankens kraft kanskje ikke var nok til å komme i form raskere. 

En smule blek om nebbet, men for en nydelig dag det var å være i granskauen på. Høstfarger og mye sopp, kan det blli bedre?

 

Jeg våknet lørdag og merket at formen ikke var helt god, men den var bedre enn dagen før. Vi hadde ordnet det slik med hotellet at vi kunne få et av rommene fra kl 12 på dagen, slik at jeg kunne hvile meg hvis jeg hadde behov. Dette ble avgjørende for valget mitt med å dra. Jeg drakk mitt daglige glass med biola (har drukket biola hver morgen i hele perioden og innbiller meg at det har hjulpet meg) og vi dro til Narvik. Formen ble ikke dårligere og det ble litt shopping før vi spiste lunsj. Etter lunsj var vi på vernissage på "Galleri My" og vi fikk servert bobler som seg hør og bør på en vernissage. Vi dro på hotellet og fikk sjekket inn, og slappet litt av mens vi ventet på de to som kom senere enn oss. Klokken 18 startet Lykkeboblene og klokken 21 forlot vi salen i kulturhuset med mange nye tanker og opplevelser. Kombinasjonen mellom alvor, humor, ettertanke og musikalske perler var intet mindre enn fantastisk. 

Vi gjorde oss klare for forestilling, i "a room with a view":-)

Dora Thorallsdottir 

Helene Bøksle fremførte mange sanger med sin fantastiske stemme. Gabriellas sang var en av høydepunktene.

Dora fortalte om nøkkelen til et lykkelig liv...

Nytt møte med Bjørg, en mer sprudlende og strålende personlighet skal man lete lenge etter.

Alle fikk klem.

Vi måtte posere sammen med Helene Bøksle også.

 

Kinamat

Etter forestillingen spiste vi på byens kinarestaurant og vi koste oss skikkelig. Deretter var det på sin plass å utforske Narviks uteliv og det var ikke mye å skryte av. Vi havnet likevel på en bar og der var de så elskverdige og spilte musikk fra den tiden vi var unge (som de så pent sa det). I stedet for å bli fornærmet over denne kommentaren, så sang vi med, de hadde jo et poeng i og med at vi kunne alle sangene... Da det ble bestemt at vi skulle dra på en uteplass der det var mulig å danse, så takket jeg for meg og gikk tilbake til hotellet. Det var ikke et nederlag for meg å gå å legge meg, klokken var blitt halv to og jeg var strålende fornøyd med at jeg hadde klart å holde ut så lenge.

Det er slett ikke alle byer som har en så kul bar som dette. 

Dagen derpå

Det ble LANG frokost på morgenen og alle "mødrene på vift" nøt å bare sitte rolig med matbordet. Det var mye god mat, så vi var veldig mette da vi forlot Narvik. Siden vi var så nær Riksgrensen fant vi ut at vi kunne svippe innom Sverige for å handle litt, så det gjorde vi. Jeg, som ikke er så dreven i dette med Harryhandel, så på de mer drevne og handlet deretter. Det var en fin avslutning på en flott korthelg, som føltes som en langhelg fordi vi rakk så mye.

#vennerforlivet#Narvik#Lykkebobler#BjørgThorallsdottir# HeleneBøksle#DoraThorallsdottir

Uke 2 og 3

Nesten normal

Uke 2 og 3 etter kuren var formen god og jeg levde normalt (bortsett fra at jeg ikke var på jobb). Dag 7-10 etter kuren var immunforsvaret på sitt laveste og da var det viktig å ikke omgåes store menneskemengder. Antibac-en ble min faste følgesvenn og jeg prøvde å ikke være for nær folk, og jeg unngikk folk som var forkjølte. Til tross for dette kunne jeg som sagt leve ganske normalt og da ble det viktig å gjøre ting som jeg hadde lyst til og å være sammen med familien. Noe jeg liker veldig godt på høsten er å gå på soppjakt etter de to sopptypene jeg kan, nemlig kantareller og piggsopp. Min eldste sønn ble med meg og "fangsten" ble så stor at han solgte piggsopp til venner og bekjente. Det gav mersmak både hos han og hos de som kjøpte, og jeg hadde en engasjert soppturvenn.

Ellers var vi på hytten vår, gikk på "Fem på toppturer" og rett og slett bare nøt det nydelige høstværet. Vi hadde planer om å dra på campingtur med campingvognen til svigerforeldrene mine, men et ublidt møte med et spytterør satte en stopper for de planene. Nå lurer du sikkert på hvordan et spytterør kan ha så stor innflytelse, men det var rettere sagt under tilvirkningen av spytterøret at det gikk galt. Kåre skulle nemlig kutte spytterøret til minstemann og en venn av han, og han endte opp med å kutte en stor flerre løs fra pekefingeren sin. Resultatet ble en tur til legevakten og syv sting. Etter noen dager ble det i tillegg infeksjon i såret og en ny tur til legen... Snart hadde hele familien frikort hos legen (barna må jo ikke betale egenandel:-), og på en måte var det jo greit at ikke alt fokuset ble på meg (smilegråteflirefjes).

Hverdagslykke er:

Å ta tullebilder med filter på fjelltur.

Å lage skyggebilder (og å feire at elgjakta var fort over i år:-)

Å grille marshmallows på bålet sammen med familien.

Å sitte ute rundt et bål på kvelden etter at det har blitt mørkt.

Å fortelle "sanne" skumle historier rundt bålet.

#hverdagslykke#familie#liveterbestute

 

Jeg velger lykken

Sjef i eget liv

Jeg skrev i mitt forrige innlegg at jeg skulle komme tilbake til hva jeg lærte i løpet av helgen på Geilo. Jeg lærte at man faktisk har STOR innflytelse over livet vårt og at det å være lykkelig er et valg man KAN ta. Hvor ønsker man å ha fokuset sitt?

Det er tre personer i den siste tiden som har snakket om dette og som har gjort sterkt inntrykk på meg. Den første er Bjørg Thorallsdottir som med sine fantastiske bilder setter fokus på at man må tørre å være seg selv, man må velge å være lykkelig og man må fokusere på å bli det. Den andre er "hypokonderlegen" Ingvard Wilhelmsen som setter fokus på at det ikke er noe poeng i å bekymre seg for ting som mest sannsynlig ikke kommer til å skje, resultatet blir bare at man ikke har det bra mens man venter på katastrofen. Og den siste er Per Fuggeli, som mente at man måtte gi mer faen for å få det bedre med seg selv. Tankegangen til disse tre har gjort mye for min tankegang og jeg føler at jeg på grunn av dette har taklet det å få en potensiell dødelig diagnose ganske godt.

Min tid

Etter å ha fått kalenderboken "Min tid 2017" i goodiebagen på Geilo, begynte jeg å fokusere (svart på hvitt) på det som er positivt i livet mitt. Sykdommen og behandlingen jeg skulle gjennom kunne jeg ikke gjøre noe med, og det man ikke kan gjøre noe med fortjener ikke fokus. Jeg velger å ha fokus på det som er bra i livet mitt og hva jeg var takknemlig for og dette bruker jeg boken til. Hver kveld tar jeg frem boken og skriver ned minst tre ting (små og store) som jeg er takknemlig for den dagen. Det å legge seg på kvelden og tenke over det fine som har skjedd den dagen er fint og på denne måten tar jeg vare på hverdagslykken. 

Bokens for -og bakside

 

Den dagen jeg fikk vite at jeg hadde fått kreft, hadde jeg merkelig nok mer å skrive enn tidligere dager. Istedet for å fokusere på at det var synd i meg fordi jeg hadde fått kreft, så prøvde jeg å ha fokus på at jeg var heldig fordi kulen var oppdaget og at jeg kom til å få god behandling. Det var gode prognoser for at jeg kom til å bli frisk og DET ble det viktig å tenke på. Selvfølgelig var det ikke alltid like lett å tenke positivt, men "øvelse gjør mester". Kalenderboken inneholder også visdomsord og de fine illustrasjonene til Bjørg, og et av visdomsordene som jeg liker ekstra godt er;

"Du velger selv om du vil stille deg under regnskyen, eller en paraply. Livet ditt er summen av valgene du tar. Hvis du ikke er fornøyd, fortsett å ta valgene for å forandre det"

God helg, allle sammen! Gjør helgen god:-)

#bjørgthorallsdottir#mintid

Jomfruweekend med Jomfrureiser på Geilo

Dette innlegget kan kanskje virke litt malplassert, siden det er et tilbakeblikk helt tilbake til 1-maihelgen, men denne helgen har hatt stor betydning for meg i tiden etter at jeg fikk vite at jeg hadde kreft. Jeg skal fortelle litt om helgen, men hva jeg LÆRTE skal jeg komme tilbake til i et senere innlegg:-)

New crazy stuff

Jeg og søsteren min prøver å få oss en jentetur hvert år i og med at hun bor langt unna, helt nede i Oslo. Det har på en måte blitt en tradisjon at vi har reist til London (siden vi begge elsker musikaler, shopping og London), men i år tenkte vi at vi skulle prøve noe nytt. Jeg fikk nyss i at det skulle arrangeres Jomfruweekend (heldigvis ikke noe krav om å være jomfru for å delta) på Geilo og min heltinne, selveste Bjørg Thorallsdottir skulle holde foredrag, tegnekurs og vinsmakekurs. I tillegg var det mye annet spennende som skjedde; trening, spa, goodiebags og god mat.Vi trengte ikke lang tid på å bestemme oss. 1.mai-helgen ble merket av på kalenderen. Jeg tok fly ned til Gardermoen og søsteren min hentet meg der. Vi kjørte til Geilo og kom til Vestlia Resort på kvelden.

Helgen var fantastisk. Vi deltok på:

- yoga 

- afrodans (som var utrolig morsomt)

-  foredrag om trening der budskapet jeg bet meg merke ved var at man måtte ikke være ekstrem, det passet meg veldig bra. Alt med måte:-)

-  foredrag om å ha MOT til å være seg selv, mot til å tørre å ta utfordringer og mot til å tenke :"Jeg er god nok som jeg er og jeg gjør så godt jeg kan". Det at foredraget ble holdt av Bjørg Thorallsdottir gjorde inntrykk og hun viste seg å være en skikkelig humørspreder.

Hvilken vei velger du? Den samme gamle, eller den som byr på utfordringer og nye opplevelser?

Bjørg Thorallsdottir, en fantastsik dame, som har opplevd mye motgang og som til tross for motgangen har bestemt seg for å være lykkelig. En dame man bare blir glad av:-)

-vinsmakekurs, søsteren min stod for smakingen:-)

- tur rundt et vann i nærheten

Ut på tur, aldri sur.

- tegnekurs med Bjørg, oppdaget at jeg faktisk ikke er så verst til å tegne (hvis jeg bare øver litt)

- boblebading 

- treretters middag hver kveld

Rundt bordene i restauranten var det plass til 12 stk, noe som gjorde at man var "tvunget" til å sitte sammen med mennesker man ikke kjente fra før. Resultatet ble at man kom i kontakt med spennende damer fra ulike steder.

- disko (en utrolig god diskjockey gjorde kvelden perfekt og pulsklokka registrerte godt over 25000 skritt den dagen/kvelden)

- stand up med Trine Lise Olsen

- sightseeing på Geilo

- googdiebag ( inneholdt mange flotte produkter, men det fineste var boken "Min tid 2017", denne skal jeg komme tilbake til, da den har hjulpet meg mye den siste tiden)

- shopping, kjøpte meg verdens fineste bilde av Bjørg Thorallsdottir og i ettertid er det nesten litt skremmende hvor passende budskapet i bildet kom til å bli

 

Jeg ser at hele innlegget minner litt om reklamen for Color Line, men det stemmer faktisk at vi rakk alt dette på en langhelg. Det var befriende å gjøre noe nytt og vi hadde et fantastisk opphold, opplevde mye nytt og vi møtte mange hyggelige damer i alle aldre, former og fasonger. 

"Crazy new stuff" slår "same old, same old".

#bjorgthorallsdottir#jomfrureiser#søstertid

Kur nr 2

På han igjen

Tiden for cellegiftkur nr 2 var kommet og jeg var veldig spent. Kom det til å bli like ille som første gangen? Denne gangen startet jeg morgenen med en aldri så liten operasjon. Som jeg har nevnt tidligere, så skulle jeg få operert inn en veneport som jeg kunne få cellegiften inn i. Det ble gjort et snitt over høyre bryst og et lite oppe på halsen. Det ble satt inn noe som lignet en knapp og det ble lagt et rør inni en av de store blodårene. Operasjonen tok ca en time.

Snittet der selve veneporten er satt inn ("knappen" er på størrelse med en femkroning) og blodåren på halsen viser hvor røret går.

Så var det klart for cellegift. Jeg hadde fått mange typer kvalmestillende medisiner i forkant og mange jeg skulle ta underveis. (For de spesielt interesserte, så var medisinene; Vival, Zofran, Afipran, Dexametason, Akynzeo og Laxoberal. Laxoberal er et avføringsmiddel som kunne brukes, da Zofran kunne gi forstoppelse.Min erfaring ble at det kan være lurt å prøve seg litt frem med avføringsmiddelet, 10 dråper viste seg å være ALT for mye.:-) Jeg satte min lit til den nyeste av medisinene, Vival ,og den hjalp. Opplevelsen denne gangen ble mye bedre enn første gang. Jeg var nesten ikke kvalm, men bare fryktelig sliten og trøtt. Sofaen ble mitt faste tilholdssted, så der lå jeg. Jeg prøvde å se litt på tv og da var det lurt å se på tv-programmer som ikke krevde alt for mye tankevirksomhet, "Keeping up with the Kardashians" var et slikt program, jeg gikk liksom ikke glipp av noe dersom jeg duppet av en time eller to innimellom. Det var ofte at jeg våknet på sofaen og da hadde tv-en slått seg av av seg selv. I denne perioden bodde barna hos farmor og farfar, slik at jeg skulle få ro. Slik stod det på til jeg på dag 4 tvang meg på første gåtur. Det gikk VELDIG sakte og jeg måtte bruke staver fordi jeg følte meg ustø. Formen var fremdeles dårlig, men dagen etter gikk jeg litt lengre og etter en uke (fra kur)følte jeg meg bedre. Jeg gjenopptok mine daglige gåturer på ca en mil. Det var godt å kjenne at kroppen også denne gangen kom seg bra etter kuren og jeg følte meg friskere enn på lenge. Jeg har nemlig en kronisk sykdom (Bechterev) i tillegg til denne forbigående sykdommen, og cellegiften virket å ha slått to fluer i en smekk og tatt bort smertene i ryggen (litt flaks må man ha:-).

Dagen etter kuren måtte jeg sette en sprøyte (Neulasta) for å forhindre at immunforsvaret ble for lavt. Fordelen min var at jeg på grunn av Bechtereven hadde god erfaring med å sette sprøyter på meg selv og slapp derfor å dra noen steder for å få andre til å gjøre det. Bildet viser også noen av de andre medisinene jeg tok i dagene etter kuren.

#detgårlikarnno 

Henningsvær i Lofoten

Fasinerende, selv for en nordlending

Siden venninnen min, Gunhild, hadde kommet på besøk i forbindelse med bursdagen min, så fant vi ut at det var på sin plass å ta en dagsutflukt til Lofoten. Gunhild hadde ikke vært der før, og jeg hadde faktisk ikke vært der i voksen alder. I min ungdom var vi ofte i Lofoten i forbindelse med korps, kor og fotball, men som voksen har det liksom ikke blitt prioritert å dra på tur dit. Litt ironisk egentlig, barna mine har vært på andre siden av jordkloden, men ikke i Lofoten. Vel, barna mine ble ikke med, så det får vi ta en annen gang, men VI dro på en ekte jentetur. Selve kjøreturen tok litt over to timer og det var en perfekt anledning til å skravle og oppdatere hverandre om hva som hadde skjedd i livene våre siden sist vi møttes. Mange av vennene våre bruker å dra til Lofoten for å klatre og jeg har liksom ikke helt skjønt fasinasjonen deres over Lofoten, men nå så jeg på landskapet med nye øyne. Jeg måtte innrømme at selv for en som har vokst opp i Nord-Norge, med fjell som "vokser opp" fra havet, så var og er Lofoten utrolig fasinerende og vakker.

Er det rart at disse fjellene trekker turister fra hele verden? Det synes ikke jeg.

Henningsvær

Vi ankom Henningsvær og hadde fått tips om flere steder vi måtte besøke. Henningsvær, som er en liten bygd midt ute i havgapet, var bare fantastisk. Opplevelsen ble ikke forringet av at værgudene spilte på lag og solen skinte, og det var nesten ikke et vindpust, stikk i strid med det som var meldt på forhånd. Vi satte kursen for Klatrecafeen og der bestilte vi Bacalao. Den smakte like nydelig som vi hadde blitt fortalt på forhånd. Etter lunsj var vi skikkelige turister og var innom alle butikkene som var der og vandret rundt i de koselige gatene. Det er helt utrolig hva innbyggerne i den lille bygda har fått til. Lysstøyperi, museum, galleri/verksted, interiørbutikker, cafeer og restauranter var bare noen av tilbudene der. Rundt juletider er det mye som skjer i Henningsvær og da skal jeg ta med barna mine dit på "Førjulseventyret i Henningsvær".

Selfie foran Klatrecafeen. Veldig koselig cafe med internasjonal betjening og man fikk litt følelsen av å være i utlandet. Legg merke til de Tibetanske bønneflaggene, hva passer vel bedre i et klatreparadis enn det?

En av de mange koselige interiørbutikkene som ligger i Henningsvær.

De har tenkt på alt her..., egen MANNFOLKPARKERING.

Street-art har de også

En ekte Lofottorsk jeg er, for jeg er født i Henningsvær,

faderullandei, faderullandei, faderullan, dullan dei :-)

Man kan ikke ha vært i Lofoten uten å ha smakt "Tørrfesk" og Gunhild smakte det for første gang. Bucket list, check :-)

Bakverket på Lysstøperiet smakte fortreffelig og selve cafeen var veldig koselig.

Svolvær

Vi avsluttet turen vår i Svolvær og hadde funnet ut at "Icebar" var et sted vi måtte få med oss. Baren, der "alt" var av is, var fasinerende, men vi konkluderte med at det kanskje var mer spesielt for folk som ikke var så vant til snø og is. Likevel var det greit å få det med seg og det var verdt besøket. Vi fikk drikke servert i glass som var laget av is, bare det var jo litt spesielt. På tur fra Svolvær stoppet vi for å se på den berømte Svolværgeita, som er er en del av et fjell der hornene til geita er et yndet mål for klatrere fra hele verden.

Egen bekledning måtte til for å kunne oppholde oss inne i baren som hadde -6 grader. I bakgrunner har de laget fiskegjeller (til å tørke tørrfesk på) av is.

 

Alt i alt, en fantastisk dag i Lofoten i meget godt selskap.

#lofoten#henningsvær#vennerforlivet#turistiegetland#minnerforlivet#yolo

Hårløs overalt?

Lurer du?

Nå sitter du vel og lurer på om ALT håret på hele kroppen min er borte, og det hadde jo vært litt morsomt om du ikke fikk svaret på det her, men så morsomt skal vi ikke ha det. Som du sikkert la merke til på bildene da jeg tok håret, så hadde jeg jo usannsynlig fine øyenbryn. Øyenbrynene er resultatet av en brukbar stor sum penger og Kjersti Mikkelborgs kyndige tatoverings-skills.

Da håret startet å falle kan man vel si at jeg fikk litt panikk. Ikke for å miste håret på hodet (der hadde jeg jo løsningen; parykken), men på resten av kroppen og da spesielt øyenbrynene og vippene. Jeg spurte kreftsykepleieren min om hun visste om jeg kom til å miste øyenbrynene og øyenvippene, og hun kunne ikke svare meg på det. Jeg spurte andre som har hatt kreft og svarene varierte. Jeg valgte dermed å ikke ta sjansen på å plutselig stå der uten øyenbryn. Google ble første hjelpemiddel og jeg undersøkte hvor jeg kunne få make-up tatovering, bryn som så ut som bryn. Spa Spa i Harstad var nærmeste alternativ og jeg kastet meg på telefonen. Tidligste ledige time var derimot måneder frem i tid, fikk jeg til svar da jeg ringte. Jeg tenkte ikke å gi meg med det, så jeg ringte på nytt og fikk snakke med "sjefen sjøl" og da jeg hadde forklart situasjonen, hadde jeg time uken etter. Jeg hadde kontaktet sykehuset for å få klarsignal for behandlingen og fikk beskjed om at det var best å få behandlingen nærmest mulig neste cellegiftkur (på grunn av infeksjonsfare). Kjersti la til rette for at jeg kunne få alle tre behandlingene til "rett" tid.

Førbilde

Etterbilde; Veldig fornøyd med mine nye bryn

Hva med resten av kroppen?

Vippene og brynene gjorde ingen tegn til at de hadde tenkt å forlate meg, så make-up tatoveringen hadde ikke vært nødvendig, men penere bryn har jeg aldri hatt. Håret på beina og armene hadde heller ikke tenkt seg noen vei, ikke bartehårene heller. Hårene i nesen derimot, de dro før jeg fikk sukk for meg og det resulterte i at jeg alltid måtte ha med snytepapir, spesielt når jeg skulle gå tur. Skikkelig "running nose syndrome". Brasiliansk voksing ville ha vært helt bortkastet og armhulene ble også hårfrie. Hva som gjorde at håret falt av noen steder og ikke andre steder, vet jeg ikke. Så hvis du er i samme situasjon som meg og tenker at nå har du fasiten på håravfall i forbindelse med cellegift, så kan du bli overrasket, jeg tror nemlig at dette er veldig individuelt.

Fordeler med håravfall

Det er faktisk mange fordeler med håravfall og de skal jeg fortelle om her:-)

- trenger ikke å farge håret for å dekke over grå hår, parykken dekker over alt og jeg trenger ikke å ordne meg på håret (jeg bare tar det på meg) :-)

- lite utgifter til shampoo og balsam (parykken må vaskes, men ikke så ofte)

- ingen lange hår som ligger igjen etter dusjing og dusjingen tar MYE kortere tid.

- det ser ut som om jeg har hatt brasilliansk voksing, men uten smertene ved voksningen (ikke at jeg har gjort det noen gang, men jeg har hørt rykter om at det ikke er spesielt behagelig)

- trenger ikke å være redd for at hårene under armene stikker ut

- jeg har penere øyenbryn enn noensinne

Det er sikkert mange andre fordeler, men dette er hva jeg kom på i farten.

Ha en hårfin dag, med eller uten hår:-)

#spaspa#fineøyenbryn#godservice

Ingen vei tilbake

Håret faller, trallala...

Håret hadde ikke tenkt å holde seg på hodet mitt og hårsekkene gav etter for presset. Jeg var kommet til det punktet hvor barbermaskinen måtte frem. Jeg og Kåre hadde tenkt masse på hvordan vi best skulle gjøre dette. Vi tenkte at det å barbere håret helt av fort kunne bli litt traumatisk for alle parter og kanskje spesielt for barna, så her var det viktig å gjøre det til en seanse som ikke kom til å sette sine spor hos de små. Humoren måtte på banen... Kåre stod for bildetaking og jeg barberte.

Førbilde: Her hadde jeg sprayet hodebunnen med brun hårspray, slik at hodebunnen ikke skulle vises så alt for godt.

Etter første runde med barbering valgte vi å gå for en ganske kjent look..., kjært barn har mange navn: Klovnesveis, munkesveis, Skalle-Per fra Ronja Røverdatter, Red i "Orange is the New Black "etter at hun ble skalpert eller rett og slett bare gammel gubbe:-)

Vi fikk oss alle en god latter og det å plutselig være hårløs var ikke noe problem. Resten av håret ble tatt og da hadde jeg parykken klar. Simsalabim, så var jeg penere på håret enn på lenge:-)

Motto: det er ikke hvordan man har det som er viktigst, men hvordan man tar det. I dette tilfellet; hvordan man tar håret:-)

Bursdagsfeiring

Feiring eller ikke?

Det har nesten blitt en tradisjon at jeg feirer bursdagen min på hytta vår og inviterer venninnene mine. I år var jeg derimot ikke helt sikker på hva jeg skulle gjøre, skulle jeg feire eller ikke? Etter litt fundering fant jeg ut at det kanskje i år var det året det var aller viktigst å feire. For mange er det litt krise å bli eldre, spesielt når man nærmer seg den berømmelige 40-årskrisen, men når man får litt perspektiv på ting, så er det jo helt fantastisk å bli eldre. Selvfølgelig måtte jeg feire og jeg inviterte til fest, og ikke hvilken som helst fest...Håret mitt hadde startet å falle av i store dunger og jeg visste at rundt bursdagen min ville det være ganske mye mindre hår på hodet, så jeg fant ut at jeg skulle invitere til parykkfest. 

Hår eller ikke hår?, det er spørsmålet.

Håret hadde som sagt startet å falle av, og jeg var egentlig forberedt på det. Jeg fikk litt forskjellige tidsaspekter når jeg lurte på hvor lang tid det ville ta før jeg mistet alt håret. Noen sa 12 dager, andre sa 3 uker. En ting var i allefall sikkert, håret hadde ikke tenkt å holde seg på hodet. Det lå hår overlat, på gulvet, i dusjen, på hodeputen, på skjerfet jeg hadde rundt halsen og hårbørsten min så ut som en kattunge etter et drag gjennom håret. Utrolig fasinerende hvor mye hår som faktisk var på hodet. Håret prøvde å sende meg hemmelige beskjeder på når det var på tide å rett og slett bare barbere bort restene av håret, men til tross for dette valgte jeg å overse det. Jeg ville så gjerne beholde håret så lenge som mulig og jeg syntes det var litt skummelt å starte å bruke parykken.

08.08- bursdagen min, et hint om å barbere bort restene?

Resultatet etter en runde med hårbørsten...

 Alternativet til barbering ble at jeg for første gang i livet mitt klippet meg selv, men jeg beholdt litt lengde slik at jeg fikk håret i en strikk. På denne måten kunne jeg utsette det unngåelige i noen dager til...

Den "store" dagen

Bursdagsfeiringen ble helt super. Venninnene mine stilte opp i ulike parykker og penullaen (for de som ikke vet hva det er, så er det det fineste ullundertøyet man har), og vi hadde det veldig trivelig sammen. Jeg var til og med så heldig at min gode venninne Gunhild tok turen helt fra Hadeland for å feire dagen sammen med meg.  Jeg og Gunhild kunne samtidig feire at vi hadde vært venninner i hele 20 år, og det er ikke verst med tanke på at vi bor så pass langt fra hverandre. Vi ble kjent med hverandre da vi begge jobbet som au-pairer i Wien og selv om vi ikke treffes så ofte, så føles det alltid riktig når vi treffes.

Linda (til venstre) hadde til og med spesialbestilt parykk til anledningen:-)

God stemning, og det blir litt festligere med parykk.

#parykkparty#godevenninner#bursdagsfeiring

 

Lev livet så normalt som mulig

Gode råd

Den første cellegiftkuren ble kanskje som forventet, i den grad jeg hadde forventet noe. Jeg hadde jo hørt fra alle at denne perioden kom til å bli en veldig tøff periode og starten tydet jo på at det stemte. Det jeg derimot også hadde hørt fra alle legene jeg hadde snakket med, så var det "Lev livet så nomalt som mulig". Jeg tenkte at det var lett for dem å si, men da det største sjokket etter første kur hadde gitt seg, så merket jeg at formen tok seg fort opp. Kanskje var det noe i det legene hadde sagt? Hele våren hadde jeg hatt fokus på å holde meg i form og jeg tok opp min daglige rutine med å gå en tur hver dag. De første dagene av uke 2 (etter kur) gikk jeg korte turer, men etter få dager gikk jeg min vanlige tur på nesten en mil. Det å komme seg ut i naturen ble terapi for meg og jeg kom meg fort tilbake til normal form.  

Fjelltur

I perioden før jeg startet med cellegift, hadde jeg hørt om en dame som til tross for cellegiftbehandling gikk på fjellturer. Hun er moren til konen til søskenbarnet til mannen min:-) Hun er med andre ord en voksen dame, som til tross for en tøff behandling, gikk på fjellturer. Det var den eneste oppløftende historien jeg hadde hørt om det å gå på cellegift og det ble min inspirasjon. Helgen etter var jeg på min første fjelltur sammen med familien og det var godt å kjenne at kroppen hadde det fint. Kanskje gikk det an å leve nesten som normalt, i allefall i uke 2 og 3 etter kur.

Å få en gjeng med unge voksne til å hoppe samtidig og ta bilde av det, det er ikke alltid like enkelt..., men morsomt å prøve.

Hverdagsgleder

For meg ble uke 2 og 3 et pusterom før den fryktede kur nr 2, og jeg tvang meg selv til å tenke positivt. Jeg hadde to uker som jeg kunne leve så normalt som mulig og jeg kunne velge hva jeg ville gjøre. Jeg gikk på jakt etter hverdagsgleder og tenkte mye over hva som faktisk gav meg gleder. Det å være lykkelig til tross for en potensiell dødelig diagnose, det var faktisk mulig. Merkelig nok følte jeg meg lykkeligere enn på lenge...

#YOLO#hverdagsgleder#fjelltur#familie

Gøy på håret

Ny sveis

Det tok ikke mange dagene før jeg fikk telefon fra Janne på Hårny om at parykkene var ankommet og det var spennende å dra for å prøve. Denne gangen stilte jeg mannsterk, Linda (min gode venninne) hadde nok en gang ordnet det slik at hun kunne være med meg og mamma hadde også lyst til å være med. Det var greit å ha med assistanse. Jeg fikk komme på bakrommet og prøvingen startet. Det var kommet tre parykker jeg kunne velge mellom, og dersom ingen av parykkene var slik jeg ville, så kunne det bestilles flere. Det pekte seg derimot raskt ut en favoritt.

Før

Første parykk: Alt for glatt, ikke helt min stil

Andre parykk: litt kjedelig, men kanskje mest likt min vanlige hårfrisyre selv om den var lysere i fargen.

Taaddaa!! Valget falt på denne parykken. Fint med litt forandring.

Jeg forlot Hårny med nytt hår og det beste av alt, Janne ordnet alt. Det eneste jeg trengte å gjøre var å levere en bekreftelse fra sykehuset på at jeg kom til å miste håret, og så sendte hun inn papirene. Jeg fikk dekket ca 5500 kr fra Nav og resten betalte jeg selv. Selv om det var over 2000 kroner, så var det virkelig verdt det. Vedlikeholdsfri frisyre som holder seg like fin døgnet rundt og som i disse lusetider ikke blir utsatt for lus:-) 

Ha en hårfin helg!:-)

#fin på håret året rundt#Hårny#Janne Vang

 

Bivirkninger

Etter behandlingen

Vi forlot sykehuset og dro på OBS for å spise lunsj. Jeg prøvde å presse inn litt shopping, men innså fort at det kanskje var lurt å dra hjem å innta sofaen. Formen var ikke så verst på kvelden og jeg fikk faktisk sove ganske greit på natten. Så langt så alt ut til å gå greit. Jeg tok medisinene jeg hadde fått foreskrevet, og dagen etter satte jeg en sprøyte som skulle hindre at immunforsvaret stupte for mye. Jeg var trett og slapp, og slet med å drikke vann, selv om jeg tvang det i meg. Formen ble bare verre og verre, jeg ble kvalmere og kvalmere, og medisinene så ikke ut til å ha den virkningen jeg hadde håpet. Vel, jeg visste jo ikke hvordan det kom til å bli og jeg hadde jo hørt at det var ille, så jeg bet sammen tennene.  Da jeg derimot lå på badegulvet og var så dårlig at jeg tenkte at hvis det kom til å være slik i 12 uker, så kunne jeg like godt dø, så ringte Kåre til legevakten. Vi hadde på forhånd fått beskjed at vi måtte ta kontakt med lege dersom det var noe og han ble møtt med stor forståelse på legevakten. De sendte en ambulanse for å hente meg. Jeg og Kåre var begge lettet.

Sykehuset igjen

Jeg ankom sykehuset på natten og ble møtt av veldig hyggelige mennesker på akuttmottaket. Jeg fikk en annen type kvalmestillende medisin og ble umiddelbart bedre, jeg så lyset i tunnelen. Etter diverse undersøkelser ble jeg trillet opp på avdelingen og nok en gang følte jeg at jeg var i gode hender. Sykepleierne var innom flere ganger i løpet av natten og jeg fikk medisiner etter behov. Dagen etter var formen mye bedre, men jeg holdt likevel sengen og døste av i tide og utide.  Jeg klarte å spise litt, selv om det tok litt tid. Jeg delte rom med en godt voksen dame som hadde kreft i magen. Det var interessant å snakke med henne, hun hadde et forfriskende godt humør (til tross for en ganske alvorlig kreftform) og hun så lyst på livet. Jeg ble på sykehuset en natt til og det var godt å vite at jeg var "trygg". 

Home, sweet home

Dagen etter kunne jeg dra hjem,og det var både godt og litt skummelt. En av mine beste venninner hentet meg og kjørte meg hjem. Hjemme ble jeg vartet opp og fikk servert mat jeg hadde lyst på. Utfordringen var å få i seg nok veske, for det var spesielt viktig å drikke masse etter kuren. Det eneste jeg klarte å drikke var vann eller saft med isbiter, det måtte være skikkelig kaldt. Formen var dårlig gjennom helgen og det ble mye sofatid.

Frisørtime

En av de mest kjente og mest synlige bivirkningene av cellegiftbehandling er hårtap. I løpet av de neste tre ukene kunne jeg forvente å miste alt håret og det var ikke akkurat noe jeg så frem til. Parykk måtte skaffes og derfor fikset jeg meg en time på "Hårny" hos Janne Vang. Jeg snakket med henne på telefonen i forkant av timen og forklarte situasjonen. Hun var veldig hjelpsom og jeg fikk time raskt, så mandagen etter kuren dro jeg dit. Min supre venninne ordnet seg fri fra jobb for å bli med meg for å  finne en passende parykk.  Da vi kom til "Hårny" fikk vi komme inn på et eget rom, og vi fikk flere kataloger med bilde av parykker som vi kunne velge mellom. Vi valgte ut flere som kunne være aktuelle, og Janne bestilte flere av de vi trodde kunne passe meg. Vi dro og spiste lunsj etter timen og da fikk jeg erfare en annen bivirkning, nemlig halsbrann og følelsen av at maten satt fast i halsen. Heldigvis skulle disse bivirkningene vise seg å være forbigående:-), i motsetning til hårtapet. 

Back to life, back to reality

Tromsø igjen

Vi var hjemme fra Hong Kong sent på onsdagskvelden, etter å ha vært på reisefot i 24 timer, og dagen etter skulle jeg til Tromsø igjen. Heldigvis hadde jeg ikke time før klokken 14, så vi måtte ikke dra så alt for tidlig. Vi slapp å levere barn noen steder før vi kjørte den tre og en halvtimes lange kjøreturen til Tromsø, fordi søsteren min var på besøk og hun passet dem. Det var ikke fritt for at vi var litt trette og slitne, og hadde litt jetlag, men det gikk egentlig greit. Kåre kjørte og jeg duppet litt innimellom. I Tromsø fikk vi informasjon om cellegiften som jeg skulle få dagen etter i Harstad. Det var mye informasjon om hvilke bivirkninger jeg kunne få og hva jeg måtte gjøre dersom jeg skulle få infeksjoner (som følge av svekket immunforsvar). Det hele hørtes ganske alvorlig ut og jeg måtte innrømme for legen at jeg følte jeg kanskje hadde tatt litt lett på hele kreftdiagnosen. Legen kunne derimot betrygge meg og sa at de som "tok litt lett" på sykdommen var de som taklet cellegiften best. Jeg krysset fingrene for at hun hadde rett. Hun poengtere også at operasjonen skulle ha fjernet all kreften og at behandlingen jeg skulle gjennom nå var for å være på den sikre siden og for å hindre at kreften kom tilbake. Legen var veldig trivelig, virkelig rett person i rett stilling, og vi følte at vi var i trygge hender da vi forlot sykehuset. Det ble et lite pitstop på Pyramiden før vi kjørte hjemover.

Cellegift, eller?

Dagen etter gikk turen til Harstad for å få første dose med cellegift (EC90).( Jeg var så heldig at jeg kunne få all cellegiften i Harstad og slapp å dra helt til Tromsø hver gang.) Det var mye informasjon om kuren og hva jeg kunne forvente. Jeg tok blodprøver og ble undersøkt, og alt så bra ut, Da jeg derimot kom til å nevne at jeg hadde hatt litt diare på morgenen (noe jeg mistenkte var litt jetlag-mage), ble kreftsykepleierne litt usikre. Etter en del telefoner hit og dit, ble det besluttet at jeg ikke kunne få cellegift den dagen. Siden jeg hadde vært i Asia kunne det ikke utelukkes at diareen kunne skyldes et virus eller bakterier, og da var det for risikabelt å starte opp med cellegift. Jeg ble utstyrt med x antall glass som jeg måtte ta avføringsprøver i, og disse måtte sendes til analyse så snart som mulig. En skikkelig "drittjobb" med andre ord.

Jeg ble egentlig ganske lettet over denne utsettelsen, en mulighet til å utsette det ukjente og få en normal helg hjemme før oppstart. Vi dro hjem og værgudene var på vår side, så vi fikk presset mest mulig inn i helgen. Fjellturer til både Toviktinden og Svellen, i tillegg til det obligatoriske årlige besøket på Fabeløya. Ei fantastisk helg sammen med blant annet søsteren min, venner og familie. 

Hestekur

Mandagen var magen i orden og jeg fikk klarsignal når det gjaldt cellegiften. Jeg var "endelig" i gang og jeg måtte bare takle tiden som kom. Jeg fikk veneflon i venstre hånd fordi jeg ikke hadde fått operert inn en veneport til første kur. En veneport er en slags knapp med en slange som opereres inn (rett under huden) i en stor blodåre og så gis cellegiften i den. Grunnen til at det benyttes en slik knapp er for å forhindre at de tynnere blodårene (som brukes ved veneflon) blir skadet. Vel, jeg var klar og ved godt mot, hadde til og med tatt på meg hestesokkene jeg hadde  fått av søsteren min. Jeg tenkte at hva kunne vel passe bedre til en hestekur enn hestesokker...

 

Lantau Island

Pui O

Dagen før vi dro til Disneyland, satte vi kursen for det som skulle være vårt oppholdsted for resten av ferien, nemlig Lantau Island og Pui O. For de som har sett "Gutta på tur" da de var i Hong Kong, så var vi der Vegard Ulvang badet i havet:-). Det var lett å komme seg dit, og vi valgte å ta sjøveien. Vi tok undergrunnen ned til sentrum av Hong Kong, før vi tok den berømte "Star Ferry" over til Hong Kong Island, og derfra tok vi hurtigbåt til Lantau. Bussturen til Pui O tok ca 10 minutter. På bussholdeplassen ble vi møtt av Helen som guidet oss til leilighetene vi hadde leid på AirBnB. Det var som å komme til en helt annen verden og det var rett og slett fasinerende at en slik eksotisk perle kunne ligge kun kort tid fra storbyjungelen. Leilighetene var flotte og praktiske, og det beste av alt var den store takterassen med hagemøbler, egen grill og vaskemaskin, ja i tillegg til at leiligheten hadde wifi (det stod det nemlig ingenting om da vi leide). Dette var en plass vi godt kunne være i ni netter.

Livet på dette lille tettstedet var ganske avslappende. Det var noen få restauranter (noen flere som var åpen i forbindelse med helgen) og et par små matbutikker, der man kunne få kjøpt det mest nødvendige. 20 minutter unna med buss, lå den "lille" byen Thung Chung (i kinesisk målestokk)og der var det mange butikker og den største matbutikken jeg noen gang har vært på. Også på denne øya kunne vi bruke Octopus-reisekortet og en busstur kostet rundt 20 kroner. Fra Thung Chung kunne man også ta undergrunnen helt inn til Hong kong sentrum. 

Veien fra leiligheten til bussholdeplassen. Her møtte vi gående, syklende og vannbøfler.

Stranda i Pui O var fin og på ukedagene var det lite folk her. I og med at det er en del forsøpling i havet, så var det i starten en del søppel på stranda, men en ryddepatrulje finkjemmet stranda og alt ble fjernet. Det var skremmende å se antallet med sekker som ble fylt på et relativt begrenset område.

Da helgen kom, ble stranden fylt av mange mennesker og dyr. Vannbøflene tok tydeligvis også helg og arrangerte strandparty. Mange av de lokale strandgjengerne lette etter krabber i strandkanten. Det var utallige badevakter på vakt og det var litt "Baywatch-stemning".

Det var lurt å følge med på flaggene ved stranden.

Legebesøk

Vi tilbrakte en god del tid i Pui O og i leiligheten siden den eldste av guttene fikk en ganske kraftig influensa, som gjorde han sengeliggende i 6 dager. PÅ morgenen dag 6, bestemte vi oss for å ta han med til lege i Thung Chung (vi googlet og fant frem til en privatklinikk). Vi utsatte legebesøket i det lengste, men hadde vi visst hvor enkelt det skulle vise seg å være, så hadde vi dratt flere dager tidligere. Vi møtte opp på klinikken (der de snakket engelsk), fylte ut et skjema med opplysninger om pasienten, ventet i ti minutter, var inne hos legen (som fant ut at det var en halsinfeksjon), ventet i nye fem minutter på medisiner (fikk fem typer medisiner), betalte og gikk. Selve konsultasjonen kostet 340 kr og da jeg skulle betale for medisinen trodde jeg at medisinen kostet 359 kr, det viste seg derimot at summen var inkludert medisinen. Medisinen kostet altså 19 kr. Vi dro tilbake til leiligheten, sønnen min tok medisinene som foreskrevet av legen, sov i fire timer og sa da han våknet "NO e eg frisk", og det var han. (Jeg googlet selvfølgelig alle medisinene han fikk).

Tian Tan Buddha

En av dagene i Pui O tok vi en utflukt til den 34 meter høye Tian Tan Buddha i Ngong Ping. Det gikk buss direkte fra Pui O og tok ca en halv time. Bussturen var derimot ikke for de som lett blir bilsyke, da det var veldig svingete veier. Buddhafiguren var likevel verdt turen og området rundt var flott med Po Lin klosteret i nærheten, i tillegg til mange sjarmerende butikker. Turen ned fra Ngong Ping ble av det luftige slaget, da vi bestemte oss for å ta gondolbanen ned til Thung Chung. Det var fasinerende å sitte inne i gondolvognen til den 5.5 kilometer lange banen.

Cable car with a view.

Her så vi ned til Thung Chung (høyre side) og den internasjonale flyplassen (venstre side).

Siste dag

Siste dagen av ferien dro vi igjen inn til Hong Kong. Jeg fikk besøkt stoffmarkedet en siste gang, og fikk kjøpt litt mer stoff. Det var helt utrolig hvor mange butikker som fantes i dette området, og de var tettpakkede med stoffer i alle mulige kvaliteter. Det var i tillegg egne butikker som hadde bare knapper og andre som hadde kun bånd og blonder. Et mekka for sånne som meg, som er stoffavhengige:-)

Siden stoffmarkedet ikke falt i smak hos mer enn et av familiemedlemmene, så ble dagen i Hong Kong avsluttet med bowling. 

Den yngste så på flyet som skulle ta oss hjem. En opplevelsesrik ferie var over, og den litt skumle og usikre virkeligheten ventet allerede dagen etter hjemkomst.

 

En magisk dag (på den andre siden av jordkloden)

Hong Kong Disneyland

Dag 6 av oppholdet vårt i Hong Kong ble intet mindre enn MAGISK, det var nemlig dagen vi besøkte Disneyland. Værgudene var på vår side og solen skinte fra skyfri himmel, og den klarte å produsere varmegrader på rundt 35. Parken var lett å komme til med en egen linje på undergrunnen. Togene som førte oss dit var også egne Disneytog med Mikke Mus-håndtak, Mikke Mus-vinduer og andre Disneyfigurer utstilt i vognene. Vi hadde som sagt tidligere kjøpt inngangsbilletter til hele familien på flyplassen, så det ble ikke så lenge å stå i kø for å komme inn, da de åpnet portene på morgenen.

Vi hadde på forhånd planlagt hvor vi skulle gå først, slik at vi kom først i køen på de karusellene vi hadde mest lyst til å ta. Det viste seg å være veldig lurt. Det minste medlemmet i familien vår var strålende fornøyd, for til sammenligning med Ocean Park, så kunne han nesten ta alle karusellene i Disneyland. De hadde nemlig veldig strenge høydereguleringer i Ocean Park og parken egnet seg ikke for barn under 122 cm.

Det var utallige karuseller og opplevelser i parken, og de som var innendørs var godt luftkondisjonerte, noe som var ganske behagelig i varmen.

- Vi kjørte karuseller (dvs. jeg kjørte de som ikke innebar så mye pupperisting for de nyopererte puppene mine), spiste god mat (for det var faktisk veldig god mat der og til overraskende greie priser med tanke på prisnivået ellers i Hong Kong), vi var på forstillinger, vi var agenter som skulle redde verden, vi så på to fantastiske parader (en på dagen og en etter at det var blitt mørkt), vi besøkte Tarzan og Jane, vi så i mange flotte butikker med alle mulige slags Disney-produkter og vi avsluttet dagen med å se på det MEST FANTASTISKE fyrverkeriet jeg har sett. Jeg har kun vært i Disneyland Paris (av Disneyparkene), og fyrverkeriet der var flott, men det kunne ikke måle seg med dette. Jeg kommer ikke til å dele bilder av fyrverkeriet, det må bare OPPLEVES. Her kommer derimot noen andre bilder fra dagen.

 

Et fullsatt teater fikk se høydepunktene fra musikalen  "Lion King" (forøvrig en av mine absolutte favoritter).

Her får superhelten Thor hjelp til å redde verden, til stor glede for den utvalgte hjelperen.

Paraden midt på dagen var flott og det var fasinerende å se alt de fikk til i varmen i store kostymer. Jeg brukte, for første gang i mitt liv, paraplyen min til å skygge mot solen.

Tingeling blåste sitt magiske støv på oss.

"Ekte" elefanter utenfor Tarzan og Janes hjem. Hjemmet befant seg selvfølgelig oppe i et digert tre ute på en øy, og vi måtte ta båt for å komme dit.

Trenger vel streng tatt ikke noen tekst til dette bildet, men dette er altså Tarzan (Disney style).

Paraden på kvelden var et lysshow uten like og det var en glede å se barnas reaksjoner på det spektakulære showet.

 

Vi sitter alle sammen igjen med minner fra en magisk dag og sjelden har jeg tenkt at inngangspengene var VERDT HVERT ET ØRE.

That's all folks!

Hong Kong

Lang reise

Reisen til Hong Kong gikk over all forventning, og det er kanskje ikke å vente noe annet siden vi hadde Kong(e)-plasser. Vi reiste med Finnair fra Oslo via Helsinki ,og fra Helsinki var vi så heldige at vi fikk sitte på economy priority (helt uten at vi hadde bestilt det). Det innebar at vi hadde veldig god benplass, fikk hver vår toalettmappe (fra Marimekko) med sovemaske, tannbørste, tannkrem, lange sokker og ørepropper, og i tillegg fikk vi headset med lyddemping. Vi tror også at vi fikk servert annen mat enn de som satt bak oss, men det er litt usikkert. Underholdningstilbudet på flyet var også veldig bra og vi kunne velge blant mange filmer, spill og musikk, så tiden som ikke ble brukt til å sove, gikk med til å spise eller bli underholdt. Svusj, så var 10 timer over...

Hong Kong Central

Vi ankom flyplassen og svidde av litt penger før vi forlot. Reisekortet Octopus card, (som viste seg å være ganske så genialt og som kunne brukes på all offentlig transport), billetter til Ocean Park (en av Asias største fornøyelsesparker) og billetter til Hong Kong Disneyland. Ikke bare var det billigere å kjøpe billetter på flyplassen, det sparte oss også for mye kø senere.  Vi tok rutebuss fra flyplassen til hotellet Royal Park Hotel, veldig enkelt og greit. Vi tilbrakte de fem første dagene inne i selve byen, og vi gjorde mye. Mulighetene var uendelige og det kommer jeg tilbake til litt senere.

Den fantastiske undergrunnen

Nå tenker du kanskje at det kan være litt vanskelig å komme seg rundt i en by som Hong Kong, men der tar du feil. Dette er den byen jeg har vært i, som er enklest å komme seg rundt i, og det beste av alt, det går alltid et tog. Det lengste vi måtte vente på undergrunnen var TRE minutter. Undergrunnen var/er i tillegg den reneste jeg har sett og vi skjønte fort hvorfor. Det er nemlig bøter for alt mulig i Hong Kong...

En HKD (Hong Kong Dollar) tilsvarer nesten en NOK, så det er lett å regne ut hva ting koster. 5000 kr i bot for røyking, 1500 kr for søppelkasting, 1500 hvis du spiser eller drikker på undergrunnen, 1500 kr i bot dersom du ikke plukker opp etter hunden din, osv.

Togene var laaaaaange, men det var sjelden så få folk som på dette bildet.

Dette bildet var mer representativt for folkemengden inne på togene. En ting vi la spesielt merke til var den enormt utbredte mobilbruken, og det var hele tiden og for folk i alle aldre. Veldig mange hadde flere telefoner og var eksperter på å multitaske..., som for eksempel å sjekke facebook på telefonen i høyre hånd og samtidig spille bilspill på telefonen i venstre hånd. Intet mindre enn imponerende!

Så hva gjorde vi?

Vi nøt utsikten over byen fra "The Peak", etter å ha tatt The Peak Tram opp.

Vi møtte kjendiser på Madame Tussauds.

Vi spiste god mat.

Vi spiste Eggettes med iskrem, en delikatesse som er spesiell for Hong Kong, og den smakte nydelig.

Vi var på mange markeder. 

Vi var på stoffmarkedet.

Vi var i Ocean Park, der dagen ble avsluttet her, med våte, skumdekte og fornøyde barn. 

Vi stod i lange køer...mange steder og lenge. Hong Kong-erne har god kompetanse på dette området.

Vi var på sightseeing, her utenfor et ganske så fasjonabelt hotell "The Peninsula". En natt her med familien og vi hadde vært 200 000 kroner fattigere.

Vi lot oss fasinere av boligblokker på denne størrelsen.

Vi shoppet litt på gigantiske kjøpesentre.

Vi opplevde byen "by night" og sist, men ikke minst, VI STORKOSTE OSS.

To be continued:-)

Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves...

Mer venting

Hva ventet jeg på nå da? Jeg ventet på svar på hvilken type kreft jeg hadde (to uker), ventet på svar på genprøven ,ventet på svar på om kreften hadde spredd seg, ventet på svar på hvilken type etterbehandling jeg ble anbefalt og sist, men ikke minst, ventet jeg på svar på om vi kunne dra på ferie 4.juli. Vi hadde nemlig for lenge siden bestilt ferie til Hong Kong sammen med søsteren til Kåre og familien hennes. Legene mente at vi ikke trengte å avbestille før vi visste mer.

Ut på tur, aldri sur

Jeg brukte tiden på å gå tur og tenkte at fysisk aktivitet var nøkkelen til en fin ventetid. I tillegg meldte jeg meg inn i ukebladet Kamilles Lytt og Les-side på facebook. Jeg hørte på lydbok og deltok i diskusjoner om de ulike bøkene vi hørte på. Jeg vant til og med en premie for min deltakelse, en flott kurv med et pledd, et krus, trådløse høretelefoner og te. Det var veldig morsomt. Dette var aktiviteter som var mulige å drive med etter operasjonen, jeg kunne nemlig ikke gjøre noe husarbeid eller annet forefallende arbeid på en måned. Nå tror du kanskje at det var deilig med fri fra husarbeid en hel måned, men det var utrolig nok ikke det. Alle planene om hagearbeid og maling av hus ble skrinlagt.

Det ble mange telefoner i denne perioden. Kreften jeg hadde var av den mest vanlige typen, men den var også av den mest hissige typen (grad 3- det vil si at cellene formerer seg raskt). Behandlingsforløpet ble derfor som følger, to ulike typer cellegiftbehandling i til sammen 24 uker og deretter stråling i 3-5 uker. Jeg som i det lengste hadde håpet at jeg slapp cellegift, måtte bare stålsette meg og forberede meg på det verste. Cellegift var jo den store skrekken. Jeg, som under fødslene mine fryktet mest av alt at jeg skulle bli kvalm og kaste opp, skulle nå ha hele 24 uker med cellegift. Tanken på det kommende halve året var ikke lystbetont, og det var en av hovedgrunnene til at jeg VILLE dra på ferie med familien før det hele startet. Siste krampetrekning av normalitet før det ukjente.

Kreften hadde ikke spredd seg til lymfene (good news) og jeg hadde ikke brystkreftgenet (more good news). Jeg fikk vite at vi kunne dra på ferie dersom sårene etter operasjonen hadde grodd (noe jeg skulle undersøke i Trømsø 30.juni, bare få dager før vi etter planen skulle dra). Neste beskjed var at vi ikke kunne dra fordi de ønsket å starte behandlingen med cellegift tidligere enn etter ferien vår, men etter en lang samtale ble vi enige om at vi kunne dra hvis sårene var grodd. Så var det bare å vente på 30.juni og dommen fra kirurgen. Jeg var jo så smått startet å bli litt bekymret over hvor smart det var å dra til den andre siden av jordkloden i min situasjon, og derfor var lettelsen stor da kirurgen i Tromsø sa "DRA!!!".

Hasta la vista! Hong Kong next!

Venting og operasjon

Venting

Perioden etter 18. mai bestod, som du kanskje skjønner, av venting. Venting på operasjon og venting på svar på genprøve (test som man kan ta for å finne ut om man har det som blir omtalt som brystkreftgenet) .Alt blei liksom satt på vent. Jobben var en av tingene som måtte vente. Jeg klarte ikke å forholde meg til så mye mer enn meg selv og mine, alt annet syntes uvesentlig. Jeg fikk mye oppmerksomhet fra venner (mange koselige besøk, meldinger, gaver osv.), elever på skolen der jeg jobber og fra familien. Det var koselig og gode venninner stilte opp som turvenner, slik at tiden bokstavelig talt GIKK. Det var godt å lufte tanker, kroppen og hodet.

En dato

Jeg fikk datoen for operasjon, 6. juni. I den forbindelse var det en del avgjørelser som måtte tas. Min første tanke var at det bare var å fjerne hele brystet, gjerne begge to, men heldigvis mente legene at det kom jeg nok til å angre på senere. Godt jeg hørte på dem. Det neste jeg måtte forholde meg til, var om jeg ville at det andre brystet skulle rekonstrueres, slik at de ble like i størrelse. Nok en gang var det uvesentlig for meg, og nok en gang er jeg glad for at jeg hørte på legene (og Kåre ;-) ). Puppene som hadde gjennomgått tre ammeperioder og glatt kunne holde på plass både blyanter og pennal, ble forvandlet til pupper som kunne tilhørt en 20-åring. Aldri så galt at det ikke er godt for noe. (Før og etterbilde kommer lengre ned)

Tromsø igjen

5.juni gikk turen atter en gang til Tromsø, og på grunn av at det var slutten på pinsehelgen trengte jeg ikke å møte opp der før på kvelden. Kåre var selvfølgelig med. Vi ble tatt imot etter en ganske lang stund, men venterommet var utstyrt med kinasjakk (noe jeg faktisk, og uten å skryte, er ganske god på) og tiden gikk raskt mens jeg flere ganger slo Kåre med mine godt gjennomtenkte dobbelhopp (det er i alle fall det jeg husker:-). Jeg ble innskrevet og vi kunne gå til pasienthotellet for å ta kveld. Jeg gruet meg egentlig ikke til operasjonen, men gledet meg på en måte. Gledet meg til å bli ferdig og til å bli kvitt kulen. Til tross for dette kvalifiserte ikke nattesøvnen, den natten, til en plass på noen som helst pall.

Operasjonsdagen startet med flere undersøkelser. Det ble tatt blodprøver og jeg ble radioaktiv. Det vil si, jeg fikk to sprøyter med radioaktivt materiale inn i kulen (en av disse sprøytene gjorde faktisk litt vondt, kanskje til og med litt mer en bare litt, men det gikk heldigvis fort over). Dette ble gjort for at legene under operasjonen skulle finne lymfene som lå nærmest kreftsvulsten og selve svulsten. De nærmeste lymfene skulle tas ut for å se om kreften hadde spredd seg (det er nemlig dit det først sprer seg). Jeg måtte vente mens den radioaktive vesken spredde seg i systemet og deretter ble det tatt MR-bilder av området.

Så var det selve operasjonen. Jeg ble gjort klar til operasjonen og trillet inn på operasjonsstuen. Det krydde av folk der som alle hadde ulike roller. Jeg fikk veneflon og informasjon, og narkose. Forberedelsen til operasjonen tok en time og selve operasjonen tok ca to timer. Operasjonen var ganske omfattende med nærmere en meter med operasjonssår. Det neste jeg husker er at jeg blir vekket på operasjonsstuen og trillet på oppvåkningen. Operasjonen hadde blitt gjennomført uten noen komplikasjoner og helt etter boken. 

Etter en time på oppvåkningen ble jeg trillet til avdelingen og der fikk jeg treffe Kåre. Han hadde vandret frem og tilbake på pasienthotellet i flere timer og var glad for å høre at alt hadde gått bra. Planen var at jeg skulle flyttes til pasienthotellet på kvelden, men jeg fikk heldigvis overnatte på avdelingen. Formen var ikke helt på topp og jeg trengte hjelp til det meste. Godt medisinert som jeg var, kunne jeg konstatere at det gjorde mindre vondt enn jeg hadde fryktet.

Dagen etter ble jeg undersøkt av en av kirurgene som hadde vært med på operasjonen og jeg ble utskrevet fra sykehuset. Jeg hadde gruet meg til å kjøre hjem (rettelse: til å sitte på hjem), spesielt med tanke på bilbeltets plassering, men det gikk over all forventning.

For de som måtte lure, så har vi ikke katt, så ingen dyr har kommet til skade. Bildet var kun ment som illustrasjon.

Så startet ventingen igjen...

 

Fortsettelsen

17.mai

17.mai gikk så normalt som den kunne, men det var vanskelig å konsentrere seg om feiringen og jobben i 17.maikomiteen. Jeg som er drillmesterpike i Sandstrands eget drillpikekorps stilte opp, selv om jeg hadde mest lyst til å bli hjemme.

Jeg kunne selvfølgelig ha fått Kåre til å stille i stedet for meg, men ...

18.mai

Vi (jeg og Kåre) fant ut at vi ikke skulle fortelle noe til barna før vi var 100 prosent sikre, så uten en god nok forklaring dro vi til Tromsø for ny mammografi, ultralyd og celleprøve. Celleprøven ble tatt med en ganske så tykk nål med en slags klo som ble skutt ut og grafset med seg en del av kulen i brystet. Jeg hadde på forhånd hørt at det kom til å bli veldig smertefullt, men det ble det ikke. Jeg fikk bedøvelse (slik som tannlegene bruker) og kort tid etter ble det gjort et lite snitt med et skalpell, som jeg ikke kjente. Det neste jeg kjente var et trykk (ikke vondt) mot brystet, jeg hørte et klikk og så var prøven tatt. Tenk at jeg hadde gruet meg til det. Resultatet derimot, det var det grunn til å grue seg til. Ventetiden på en time (tiden det tar å undersøke prøven for å finne ut om den inneholder kreftceller) var lang. Da prøven var ferdig undersøkt fikk jeg beskjed om at den inneholdt kreftceller og deretter fikk jeg tonnevis med informasjon om forløpet videre. Heldigvis hadde jeg Kåre med, fordi det var mye nytt å forholde seg til og det var greit at vi to hørte det samme. (Legene poengterte at kulen hadde forandret seg siden mammografien for to år siden,  og at det var kommet noe nytt til siden da.)

Den viktigste informasjonen var kanskje at det var gode prognoser for å bli helt frisk, enkelt og greit, kulen skulle opereres bort og jeg kom til å få tilleggsbehandling etterpå, og så kom jeg til å bli kreftfri. Der og da bestemte jeg meg for å tro på det legene sa. Jeg var i en situasjon som jeg ikke hadde noen kontroll over og jeg følte at jeg hadde to valg. Det ene var å "gå i kjelleren" og bli der, og det andre var å gjøre det beste ut av situasjonen. For som tittelen på boken jeg kjøpte i Narvik sa; YOLO ( Man lever bare en gang).

Etter sykehuset dro vi på Pyramiden i Tromsdalen og spiste middag (og kjøpte verdens kuleste brødrister fra Smeg). Det var rart å sitte der med den nye informasjonen jeg hadde, og tenke på at ingen kunne se det på meg. De kunne ikke se at jeg nettopp hadde blitt en del av statistikken, en av tre. Følelsen av rarhet har egentlig fulgt meg siden, for jeg føler meg jo ikke kreftsyk.

Det neste steget var å informere familien,venner, arbeidsgiver og barna om situasjonen. Fremdeles var veldig mye usikkert, og ventingen startet. Venting på resultatene av prøven som var tatt (en til to uker) og venting på dato for operasjon . Heldigvis var jeg heldig med været og jeg bestemte meg for at jeg skulle fortsette å holde meg i form. Målet var å gå en tur hver dag, og å leve mest mulig normalt.

YOLO

 

Pakkeforløp

Starten

For to år siden oppdaget jeg en kul i høyre bryst (etter at jeg startet å undersøke brystene mine, fordi en venninne av meg hadde fått påvist brystkreft). Jeg dro til legen og ble henvist til mammografi. Etter mammografien satt jeg (og Kåre) på venterommet og gjorde det man gjør på venterom, nemlig ventet. Jeg fikk beskjed om at jeg skulle inn på ultralyd (noe som visstnok er vanlig prosedyre når det er funnet en kul). Dette var det ingen som informerte meg om og jeg var rimelig sikker på at nå kom jeg til å få dommen. Det gjorde jeg derimot ikke da. Kulen så godartet ut og det var med lettelse vi dro derfra. Det ble shopping og gode greier i Tromsø før vi kjørte hjem med gode nyheter.

Dette bildet tok vi etterpå.

Vel, hadde bare historia stoppa her... De neste to årene fortsatte kulen i brystet å irritere meg. Tenkte vel egentlig ikke over om den ble noe større, men den var fremdeles der og den ble ikke mindre. Da det hadde gått to år (noe eg trodde bare var ett år, tiden går veldig fort), motet jeg meg opp og dro til legen igjen. Fikk time raskt siden jeg hadde funnet en kul og hadde bestilt time hos en lege som kunne utføre ultralyd. Legen fant kulen og mente at han aldri hadde opplevd at slike kuler var noe annet en godartede, men som en sikkerhet ble jeg henvist til Narvik for en ny mammografi. Lykkelig uvitende gikk jeg derfra med senkede skuldre.

Innkallingen til mammografi kom, og jeg dro til Narvik noen uker etter. Dette måtte jo bare gå min vei, tenkte jeg da jeg vandret i butikkene på senteret i Narvik før mammografien 16.mai. Jeg kjøpte meg boken YOLO -Lonely Planet (You Only Live Once- en reisebok over reisemål du bare må oppleve før du dør), så stemningen var god. Selve mammografien gikk veldig greit og etter min mening er det overhodet ingenting å frykte. (Alle har vel hørt historier om at det er veldig smertefullt, men der er jeg ikke enig. Å føde barn kan være smertefullt, mammografi er ikke det). Mens jeg satt på venterommet etter mammografien og ventet på ultralyden (som jeg nå visste ville komme, fordi det var oppdaget en kul), så jeg andre kvinner som lettet forlot sykehuset. Felles for alle var at de var betydelig eldre enn meg, ja, og at de kunne forlate, lettet.

Jeg kom inn til legen og han takket for sist. Det viste seg nemlig at jeg hadde vært hos samme legen for 12 år siden (da også på mammografi for en kul i høyre bryst, til og med samme sted). Jeg gikk nemlig på hormonbehandling for å bli gravid og hadde oppdaget kulen i den forbindelse. Legen lurte på hvordan det hadde gått, og jeg kunne fortelle at jeg nå var lykkelig mor til hele tre gutter. Du skjønner, praten gikk lett før undersøkelsen startet, han var nemlig innstilt på å undersøke en vanncyste. Undersøkelsen begynte og legen ble stille. Da jeg spurte han hva han så, måtte han ærlig innrømme at det han så ikke var en vanncyste, men mest sannsynlig en kreftsvulst. Det var dog fremdeles et yderst lite håp om at den kanskje ikke var ondartet, men ikke spesielt sannsynlig. Jeg forlot sykehuset med time i Tromsø 18.mai, jeg var nemlig nå den del av (det fantastiske) pakkeforløpet, som gjør at man får raskt hjelp. Bilturen hjem var tøff og tårene satt løst. YOLO-boka ble ikke lest den kvelden...

Hvorfor nok en blogg, i havet av andre blogger?

En av tre

Jeg har talt på knappene en ganske lang stund nå og har tenkt mye på om jeg skal starte å skrive en blogg. Det er jo liksom litt klisje å begynne og skrive en blogg når livet tar en vending som man ikke har forutsett, i mitt tilfelle at jeg har fått en brystkreftdiagnose. Til tross for klisjeen, velger jeg likevel å starte en blogg. Jeg håper at bloggen min kanskje kan være en hjelp for andre som havner i samme situasjon som meg, fordi dessverre kommer en av tre av dere som leser dette til å få en liknende beskjed som meg. Jeg håper at mine erfaringer kan hjelpe noen og forhåpentligvis spre litt glede.

Hvorfor hverdagslykkelig?

Jeg valgte navnet til bloggen min, fordi jeg mener at det å prøve og være lykkelig i hverdagen er veldig viktig. Det er flest hverdager og jeg mener at man kan VELGE å være lykkelig. Det krever en god del trening, men man har faktisk et valg. Oppi alt som har skjedd i livet mitt den siste tiden, så har jeg bestemt meg for å være nettopp LYKKELIG. Merkelig nok har jeg vel kanskje aldri før vært så lykkelig som jeg er nå og jeg merker at jeg setter mer pris på livet. Vel for å slippe og miste deg som leser allerede her, med min Halleluja-stemning, så skal jeg gå videre.

Reise

Jeg elsker å reise, og jeg har reist en god del tidligere i livet og har planer om mange reiser. Dette kommer jeg også til å skrive litt om her i bloggen. Da jeg fikk vite at jeg hadde kreft, startet jeg naturlig nok å tenke over ting som jeg tidligere ikke hadde tenkt så mye på. En av tingene var hva som var viktig i livet mitt. Hva har gitt mening til livet mitt? Øverst på lista står familie og venner, og på andreplass kommer reiser. Som ung student brukte jeg alle pengene mine på å reise sammen med gode venninner og sammen med kjæresten min (som jeg fremdeles har, men som jeg nå kaller for mannen min) og disse reisene har blitt en del av identiteten min. Opplevelsene jeg har hatt, har satt sine spor og gjort meg til den jeg er i dag. Det å oppleve andre kulturer og det å møte andre mennesker gjør noe med meg, og det setter ting i perspektiv.

Vel, nå har jeg delt noen av tankene mine for hvorfor jeg ønsker å skrive litt her, så håper jeg at nettopp du har lyst til å lese det jeg skriver. Tjohei!

PS: Jeg har valgt litt ekstra stor skriftstørrelse slik at det blir lettere å lese for målgruppen :-)

Ny blogg!

Velkommen til blogg.no! :)

Dette er det aller første innlegget i din nye blogg. Her vil du finne nyttig informasjon, enten du er ny som blogger eller har blogget før.

Trenger du litt starthjelp finner du våre hjelpesider her: http://faq.blogg.no/, og vår engasjerte supportavdeling er tilgjengelig (nesten) 24/7.

Bloggen
Ønsker du å gjøre den nye bloggen din litt mer personlig anbefaler vi at du fyller ut profilinfo, og velger et design som passer til deg. Vil du bare komme i gang med bloggingen kan du starte et nytt innlegg.

Hashtags
Blogg.no bruker hashtags for å samle innlegg som handler om samme tema. Hashtags gjør det lettere å finne innlegg om akkurat det temaet du søker. Du kan lese mer om hashtags her: http://hashtags.blogg.no/

Andre nyttige sider
Infobloggen: http://info.blogg.no/
Vårt regelverk: http://faq.blogg.no/infosider/retningslinjer.html
Vilkår for bruk (ToS) og integritetspolicy: http://faq.blogg.no/?side=omoss

Nå som du har lest dette innlegget kan du redigere det eller slette det. Vær dog oppmerksom på at det alltid må være minst ett innlegg i bloggen for at den skal fungere - det er for eksempel ikke mulig å redigere designet uten at det finnes innlegg i bloggen.

Når du skal logge inn neste gang kan du gjøre det fra vår forside på http://blogg.no/.

 

Vi håper du vil trives hos oss!

hilsen teamet bak
blogg.no

 

blogg.no | logg inn | hjelp | regelverk | vilkår | om oss | kontakt oss | infobloggen

 

Les mer i arkivet » November 2017 » Oktober 2017 » September 2017