hits

Rococo Residence

Overbooket

Det hadde seg altså slik at da vi ankom hotellet, fikk vi beskjed om at den toroms leiligheten vi hadde booket, ikke var ledig likevel. Det betydde at de kunne tilby oss en treroms leilighetssuite i stedet, og til samme pris, som var 1300 kr per natt. Det ble en gledelig overraskelse, og overraskelsen ble ikke mindre da vi kom inn i leiligheten, som viste seg å være på over 200 kvm. Mye større enn huset vi bor i hjemme, faktisk dobbelt så stort. Jeg tenker jeg lar bildene snakke for seg selv og sier bare at jeg skjønner hvorfor hotellet har fått veldig gode tilbakemeldinger på Tripadvisor (Anbefaler alle å sjekke ut Tripadvisor før man legger ut på tur, mange gode tips fra reisende til reisende). 

 

Trappen opp til 2.etasje i leiligheten. Kunne godt ha tenkt meg både trappen og tregulvet.

Stuen i første etasje. I andre etasje er det en liknende stue med tv.

 

Et av de tre soverommene. Dette og hovedsoverrommet har tilhørende bad. Det finnes i tillegg et tredje toalett og vaskerom. Leiligheten har også et kjøkken og en spisestue med plass til 6 stk. Kjøkkenet har alt man finner på et vanlig kjøkken, mikro, ovn, steketopp, kjøleskap med fryser, vannkoker osv...

.

Et av badene.

Og det som kanskje er det aller beste med leiligheten (i allefall for barna) er svømmebassenget som lligger på takterassen, og er åpent fra morgenen til klokken 23. Det må deles med de andre gjestene på hotellet, men hittil har vi vært de eneste som har vært der.

 

 

Utsikten fra takterassen er det ikke noe å si på, og solsengene og badehåndklærne ligger klare til bruk.

Rococo Residence er virkelig tingen i en ellers så hektisk by. ANBEFALES!!!

#Rococoresidence#colombo#Srilanka

Endelig på tur igjen

Pakking...

Pakking til en tre ukers tur med en familie på fem stk er ikke en enkel jobb. Når man i tillegg skal til et land som man ikke har vært i før, og som kan være litt primitivt, så pakker vi til alle tenkelige eventualiteter. Og når pakkingen starter etter å ha vært siste dag på jobb før sommerferien, så sier det seg selv at det nødvendigvis ikke blir helt lystbetont. Vel, jeg jobber heldigvis ganske bra under press og barna fikk hver sin pakkeliste over hva de skulle finne frem, så de ordnet det meste selv. Jeg gikk selvsagt gjennom det de hadde pakket, men det var ikke mange endringer som måtte gjøres. Planen var å få plass til alt i to kofferter, men vi måtte ty til en ekstra bag på grunn av vektbegrensningene per bagasje. Rundt klokken tolv på kvelden var det meste pakket og klart. Da vi stilte vekkerklokken da vi la oss, fikk vi beskjed om at det var 4 timer og 38 minutter til vi skulle stå opp. Ikke et spesielt godt utgangspunkt, men barna hadde heldigvis sovet en god stund da vi la oss, og vi skulle bare på første etappe av ferien.  

       .

Litt kaos når alt som skal pakkes legges utover for en sjekk...

             

+ 8 grader, regn og vind da vi kjørte til flyplassen. Blir nok en stund til hjemlengselen kommer. Viktig: Det er ikke jeg som kjører bilen, jeg har bare tatt bildet.

:

Pysjamasflyet (06.35) førte oss til Oslo, og derfra tok vi buss til søsteren min (Vibeke) og samboeren hennes (Camilla). Vi skulle nemlig ikke reise videre før dagen etter, og vi hadde planlagt å dra på Tusenfryd når det åpnet der. Vi fikk nydelig frokost før vi satte kursen mot Tusenfryd, bare med et stopp på OBS. Grunnen for stoppet, var at vi oppdaget at det bare var ett av tre barn som hadde sandaler som passet, så det måtte skaffes.

Det var nydelig vær, godt over 20 grader, og for en lettere forfrossen nordnorsk skrott, var det som å komme til himmelen. Vi var litt bekymret for at det kom til å være lange køer siden været var så bra, men der tok vi heldigvis feil. Jeg har aldri før vært på Tusenfryd og stått så lite i kø. Alle koset seg maks, og vi fikk kjørt mange karuseller. Det syntes spesielt jeg var stas, fordi det ble lite karusellkjøring på ferien året før på grunn av de nyopererte puppene mine. Speedmonster, space shot og super splash er favorittene mine. Dagen ble ikke mindre perfekt da vi kom tilbake fra Tusenfryd. For å feire St.Hansaften ble det grillet hamburgere med godt tilbehør, guttene fikk spilt fotball og vi fikk oss en god natts søvn.       

                                          

Høyt henger de, men sure er de ikke...

Å kaste bort penger er bokstavelig talt helt mulig på Tusenfryd. Tante Vibeke hadde tapt seg litt, noe som kanskje var like greit... Det resulterte bare i en liten trollsfigur, i motsetning til de tre store kosedyrene hun vant til guttene to år tidligere, og som vi dro rundt på i Vietnam og Kambodsja, da det var uaktuelt for barna å la bamsene få være i Oslo til vi kom hjem fra ferien.

Det var like populært å stå og vente på splashet fra Super Splash, som det var å ta selve attraksjonen. Heldigvis kan man leie en gigantisk vifte for å tørke seg etterpå.

Sri Lanka, here we come!

Flyet som skulle ta oss på første del av reisen vår skulle ikke gå før klokken 18.20, så vi hadde god tid på søndag. Etter en god frokost dro guttene med tantene og spilte fotball, og vi rakk til og med å spise middag før vi dro til flyplassen. Jeg synes det er viktig å være mett når man legger ut på en lang reise og da spesielt med barn. Flymat er som regel ikke den beste maten,  så da er det greit å ha et godt utgangspunkt. I tillegg hadde vi smurt baguetter som vi hadde med oss, og de skulle vise seg å bli satt stor pris på i de sene nattetimer. Reisen vi skulle igang med er ganske lang, nesten et helt døgn på reise, og reiseruten vår var som følgende; Oslo til Stockholm, Stocholm til Dehli og Delhi til Colombo. Innimellom flyreisene var det i tillegg en god del venting, blant annet fem timer i Delhi. Utrolig nok, men egentlig som forventet, gikk reisen uten noen problemer. Vi var ganske så trette til tider, men med litt dupping i ny og ned, kom vi oss til Colombo. Vi hadde heldigvis avtalt med "hotellet" vi skulle overnatte på at de skulle hente oss på flyplassen og kjøre oss inn til Rococo Residence (ca 40 min fra flyplassen). Hadde vi ikke gjort det, så hadde vi nok stått der ennå, det var mildt sagt kaos utenfor flyplassen. Ikke helt India-tendenser, men ikke langt unna. Vel framme med hotellet, ble overraskelsen stor da vi fikk beskjed om at hotellet var overbooket....

Vi reiste med Air India de to lengste destinasjonene, og derfor ble det mellomlanding i Delhi. Vi var veldig fornøyde med flyturen, god service, god mat (til flymat å være) og god plass for føttene. I tillegg var de flinke til å informere om når flyene var forsinkede. Da flyet fra Arlanda (Stockholm) ble nesten en time forsinket,  sendte de sms, mail og de ringte til og med fra India for å være sikre på at vi hadde fått det med oss. Det er god service, det var nemlig et par andre som også skulle med flyet... Bildet er tatt på flyplassen i Delhi, og flyplassen der er ikke som andre flyplasser. Det var høy teppegulvfaktor, og prisnivået var ikke flyplasstandard. For fem brusbokser med Cola Zero betalte vi 37 kr (300 rupi) og for fem subway kostet det ca 140 kr. I tillegg hadde flyplassen senger de leide ut til slitne reisende, og for de som ikke benyttet seg av disse sengene var det polstrede "solsenger" rundt omkring som man fint kunne slappe godt av på. (En liten digresjon...Røykere hadde et eget røykebur på utsiden av flyplassen, der de kunne røyke eller trekke "frisk" luft. Forurensingen i byen er så høy at en dag i  byluften tilsvarer å røyke 50 sigaretter) 

Første gangen vi har benyttet oss av pick-up service, og det er jo litt morsomt å bli møtt på flyplassen av en mann med navnet mitt på en plakat. Minibussen var langt fra lukseriøs, men det den manglet av luksus (som for eksempel bilbelter) tok den igjen i sjarm. Høy terningfaktor, singalesisk musikk og et velfungerende bilhorn (kanskje det aller viktigste i trafikken her).

God stemning i bilen..., ti minutter senere sov alle barna.

Fortsettelse følger.

#Oslo#Tusenfryd#utpåtur#Srilanka#Colombo#Rococoresidence

Litt flaut, men morsomt!

Et aldri så lite innfall

I januar satt jeg hjemme og var fremdeles sykemeldt, og det var da jeg fikk ett innfall. Jeg satt der med mitt nye korte, gråe og krøllete hår og tenkte at det hadde gjort seg med en liten oppgradering. Jeg abonnerer på bladet Kamille og har lenge sett at det gikk an å ønske seg en drømmedag med bladet. Hva drømmedagen innebar, visste jeg ikke da, men det hørtes jo fristende ut. "Jeg sender inn en søknad, bare på ert", tenkte jeg. Tiden gikk og jeg hørte ikke noe fra bladet og jeg tenkte ikke mer på det. Da det nærmet seg seg påske dukket det derimot opp en mail fra Kamille der det stod at de veldig gjerne ville tilby meg en drømmedag. Jeg var ikke i tvil, dette var en opplevelse jeg ikke kunne gå glipp av. Flybillett ble bestilt og jeg skulle dra etter påskeferien.

Dagen kom og jeg satte meg på pyjamasflyet i retning Oslo, og ankom hovedstaden ganske så tidlig. Faktisk før nesten noe som helst var åpnet. Passe trett etter å ha stått opp klokken fem, vandret jeg litt rundt i byen. Avtalen min var ikke før kl 12, og jeg hadde en god del timer å slå ihjel. Jeg fikk sett statuen "Fearless Girl" som står på Karl Johan (utenfor Grand Hotel), noe jeg hadde hatt lyst til helt siden hun ble plassert der på kvinnedagen 8.mars. Det fine med statuen er at selv om den først og fremst skal symbolisere kvinners rolle og likeverd i næringslivet, så tror jeg kvinner kan relatere også andre områder av livet til den. For meg ble hun en påminnelse at jeg må møte utfordringene mine med fryktløshet og stå stødig i meg selv når det blåser som kraftigst.

Etter en god del vandring uten mål og mening,fant jeg ut at jeg skulle dra til Nydalen der Egmont Publishing ligger. Det var greit å komme seg til Nydalen, men det var ikke like lett å finne frem til Egmont. Google maps ble prøvd ut, men det var først etter å ha spurt noen unge og hippe studenter at jeg fant frem. Jeg var ute i god tid til en forandring, så det ble litt venting før jeg fikk komme inn.

Jeg måtte ta et førbilde. Jeg hadde fått beskjed om å møte opp nydusjet, helt uten sminke og uten noe i håret. Løsningen ble lue, slik at ulldotten på hodet ikke skulle vises:-)

Jeg ble hentet inn til oppgraderingen, og de satte igang med å jobbe med meg. Først ble jeg sminket etter alle kunstens regler, og deretter ble jeg ordnet på håret. Det vil si i den grad det gikk an å ordne håret. Det ble relativt raskt konkludert med at krøllene var så egenrådige at det lureste var å jobbe med dem i stedet for mot dem. Stylisten fant frem klær som jeg skulle prøve og jeg ble plassert foran et lerret, og jeg ble tatt bilder av. Det var en smule kleint kan man si, men det gikk seg til på et vis.

Strike a pose! Ikke bare enkelt å posere når man ikke har gjort det før. Her er et av antrekkene jeg prøvde. Sjekk ut de stilige skoene! Lekre å se på, men så og si umulige å gå med:-)

En liten selfie i det andre antrekket jeg ble fotografert i.

Meg, stylisten Rubi Sørvik og makeupartisten Christine Mellem.

Hele seansen tok ca to timer, og selv om jeg kanskje ikke følte meg så veldig NY, så hadde jeg opplevd noe nytt. Og siden jeg samler på nye opplevelser, så var det morsomt å være med på det. En ekstra bonus med det hele var at jeg etterpå fikk være litt sammen med søsteren min som bor i Oslo. Vi dro til Villa Paradiso og spiste verdens beste pizza, det synes iallefall jeg.

Hvis du ikke har smakt pizzaen her, så anbefaler jeg deg å ta en tur hit. 

Nydelig mat med verdens beste lillesøster. Vi angret ikke på at vi dro til Villa Paradiso. Pizza med parmaskinke, rukkola og parmesan, kan det bli bedre?

Da pizzaen var inntatt, hver rubbel og bit, hadde jeg til og med tid til å dra en tur hjem til søsteren min, før jeg tok bussen til flyplassen. Fornøyd med dagen, satte jeg meg på flyet hjem til det kalde nord... (Bli ny-reportasjen står i det nyeste Kamille, nr 8 for de som plutselig fikk lyst til å se den, smilegråtefjes:-)

 

#drømmedag #Kamille #villaparadiso #sisters #manhardetikkemermoroennmangjørdettilselv

 

God Morgen (SØR-)Norge

Nord mot Sør

Når man våkner opp på morgenen og ser at en av hovedsakene på God Morgen (Sør)- Norge er at det er umulig å sove på natten på grunn av den høye varmen, DA er man glad for at man bor i Nord-Norge. Her er det nemlig ikke noe problem med å få sove godt om natten, temperaturen har de siste dagene ikke oversteget +5 grader celsius (pr. 04.06), og det er svalt og godt på soverommet. For de som ønsker å ha det riktig kaldt og godt, kan man bare åpne vinduet, og vipps så har man kjøleskaptemperatur inne på sitt eget soverom. Det er ikke alle forunt og jeg regner med at alle sør for Trøndelag er LITT misunnelige på oss her nord. Og det har de all grunn til...det er nemlig MANGE fordeler med å bo her. Sørpå skrytes det over at det er like varmt i vannet som i luften, og det tenker jeg ikke er noe å skryte over, det er det nemlig her også. Det vil si det har til og med vært rapportert om steder her nord der det er varmere i vannet enn i luften. Slå den, søringer!!!. Her er det ingen som trenger å bruke penger på å kjøpe vifter, air-condition eller hengekøyer (for å sove ute om natten). Luften er det man kaller riktig FRISK og da jeg i morges så all nysnøen som var kommet i fjellene rundt omkring, kom jeg på enda flere fordeler med å bo nettopp her. Et eksempel er at vi ikke trenger å bruke penger på sommerklær, solkrem og andre sommerrelaterte ting, det er jo HELT unødvendig. Vi trenger ikke en gang å pakke bort vinterklærne, fordi de kan fremdeles brukes uten at det i det hele tatt blir for varmt. En annen MEGASTOR fordel er at vi ikke har en eneste mygg, klegg eller veps. Vi kan med andre ord være ute uten å være redd for å få solstikk eller andre former for stikk.Vi kan til og med gågge (en kombinasjon av jogging og gåing) oss en tur, med munnen riktig så åpen, uten å innta et eneste flyvende kryp. Overopphetet blir man heller ikke.

På grunn av en god del nedbør, enten som styrtregn, hagl eller snø, er det ganske så behagelig å sitte inne både på dagene og om kveldene. Man kan fyre i ovnen og tenne stearinlys, skikkelig koselig. Fjorårets ved får virkelig kjørt seg og man får frigjort plassen der veden var plassert. Man får rett og slett mer tid til å slappe av. Alle som er foreldre vet at spesielt mai og juni er to måneder som til tider kan være ganske hektiske. Grilling i barnehage, grilling på skoler og grilling hjemme er bare noen av aktivitetene vi her nord slipper unna. Vi kan vel si at været gjør disse ellers så heseblesende månedene til mindre hektiske og billigere. Det er unødvendig med innkjøp av grillmat og tilbehør, og man får virkelig tømt fryseren for mat som ellers hadde blitt liggende til høsten.Til tross for at vi slipper å grille, så betyr det likevel ikke at vi IKKE KAN hvis vi vil. Det er så langt fra skogbrannfare her som det går an å komme, og skulle man få lyst på litt grillmat, så kan man fyre opp engangsgrillen, kulegrillen eller gassgrillen uten å være det minste bekymret for å få lovens lange arm på døren med en aldri så liten bot (på opptil 15 000 kroner...). Vi kan i tillegg bruke så mye vann vi bare måtte ønske, vi kan ha på vannsprederen døgnet rundt hvis vi vil, men det ville ha vært rent overflødig, eller overflodig (noe som mest sannsynlig ville bli resultatet).

 Vi trenger heller ikke å stresse med hagearbeid som plenklipp, luking og planting av blomster. De fleste blomster dør når graderstokken kryper ned mot null, hvis de ikke allerede har avgått med døden som følge av drukning. Det ville rett og slett bare være dårlig butikk å investere i nye planter (ja, bortsett fra stemorsblomster som er å regne som nasjonalblomst i Nord-Norge, den klarer selv ikke den hardeste rien å ta livet av, eller jeg for den del...).

Jeg kjenner at været har en positiv innvirkning på humøret også. Det er ikke kjipt å være inne på jobb, når temperaturen ute er langt under tosifret. Vi slipper å sitte inne og drømme om fjellturer, bading og andre godværsaktiviteter, vi kan heller nyte de oppvarmede arbeidsplassene våre og konsentrere oss om jobben vår. Dersom en fjelltur skulle bli aktuell, så kan man være helt sikker på at man får kvalitetstid med seg selv. Sjansen for å møte andre er vel omtrent som temperaturen, veldig lav. En annen ting som vi slipper her nord, er det økte alkoholforbruket som kommer med godt vær. Det frister lite å sitte på verandaen med et glass rosevin eller andre leskende drikker, og vi kan spare feriefølelsen til vi faktisk skal på ferie. En skikkelig vin-vinn situasjon!

Nå tenker du sikkert med deg selv; "Det kan da umulig være flere fordeler med å bo i Nord- Norge", og der tar du virkelig feil. Jeg har selvfølgelig spart trumfkortet til slutt. Vi her nord kan nemlig glede oss til det blir varmere, for med temperaturer ned mot null, så er det STORE sjanser for at det blir det. Vi kan glede oss til sommerferie, til å reise bort til varmere strøk slik at vi kan fortelle alle hvor mange grader det er på feriemålet og vi kan regne ut hvor mange grader det er i forskjell fra hjemme. Hver eneste varmegrad blir satt STOR pris på, og vi klager ikke over at det er for varmt, for vi vet at fra det øyeblikket vi trår ut av flyet eller bilen (når vi kommer hjem), er vi fornøyde hvis graderstokken viser to siffer foran komma.

Selv om temperaturen er lav ute, kan vi her nord selv velge innetemperaturen.

På vei til jobb en morgen denne uken...nysnø i fjellene:-)

Ha en super førsommertid!

#GMN#Nordnorge#deterikkehvordanmanhardetmenhvordanmantardetsomerviktig

Livet etter kreft og litt før

Kurs

Onsdag og torsdag i denne uken var jeg på kurs i Harstad om hvordan man best kan leve etter at kreftbehandlingen er over. Jeg var lenge veldig usikker om jeg orket å "rippe opp" i dette med kreft igjen, følte meg ferdig med hele kreften, men jeg bestemte meg som sagt for å dra likevel. Kurset hadde hovedfokus på hvordan man takler kriser i livet (kognitiv tilnærming), og selv om jeg føler at jeg til tider har vært "Dronningen" av kognitiv tenking, så var det veldig godt med en påminnelse på hva som er viktig. Jeg følte at jeg lærte to viktige ting (psykisk), nemlig at måten jeg har taklet denne livskrisen på har vært god, men også at det er slett ikke alle som tenker slik jeg har gjort. Her må jeg bare poengtere at dette ikke er et inntrykk jeg fikk etter å ha snakket med de andre deltakerne på kurset, men etter en samtale med en av kreftsykepleierne. Det at veldig mange reagerer på motsatt måte, ble for meg en tankevekker og jeg innser at jeg kanskje kan virke litt arrogant på de som tilhører denne gruppen. Jeg har kanskje gitt inntrykk av at alt har vært så lett for meg å takle, og selv om det stemmer når det gjelder denne livskrisen, så betyr ikke det at jeg ikke har jobbet MYE med meg selv for å komme dit jeg er i dag. Jeg har opplevd flere livskriser før denne og jeg har fått god trening i å håndtere kriser på en galgenhumoristisk måte, og ikke minst å prøve og gi ting jeg ikke kan kontrollere liten plass i tankene mine.

Å mestre livet

Min mestringsreise startet for litt over 12 år siden, da vi fikk vår første sønn. Han hadde ingen planer om å komme ut med hodet først, så jeg forberedte meg på setefødsel. Jeg var ikke spesielt bekymret for det, siden det var første gang jeg skulle føde og jeg ikke hadde erfaringen fra tidligere som tilsa at det skulle gå galt. Galt gikk det forsåvidt heller ikke, men det gikk ikke etter planen. Fødselen startet og jeg ble sendt i ambulanse til Tromsø (vi bodde på Bardufoss på den tiden). Da siste innspurt av fødselen var et faktum, fant gutten (Håkon) ut at han skulle kjenne på temperaturen utenfor før han meldte sin ankomst og det gjorde han ved å stikke ut en fot. Det endte med at han ikke kom ut den tiltenkte veien. Keisersnitt var et faktum.

Neste steg i livet vårt ble ikke preget av "de levde lykkelige alle sine dager". Vi var nybakte foreldre med et barn som skrek nesten hele tiden i ett år. Det vil si,  han sov hvis han fikk ligge på brystkassen min, så i nesten ett år sov jeg sittende med verdens nydeligste på brystkassen. Vi trodde at han hadde kolikk, så alt ble prøvd (uten hell). Da han var fire måneder ble han innlagt på Ullevål sykehus fordi han skrek så mye at legen trodde han hadde tarmslyng (vi var på ferie hos noen venner i Oslo). For å gjøre en lang historie kort, han hadde nyrebekkenbetennelse. Medisinene gjorde underverker og vi ble flyttet til sykehuset i Tromsø. Det gikk dessverre ikke lang tid etter at var kommet hjem før skrikingen tiltok og vi reiste inn og ut av sykehuset flere ganger. Han fikk forebyggende medisiner innimellom, noe han reagerte på, men siden vi var vant til at han gråt mye, reagerte vi ikke. Som en bivirkning av mye bæring fikk jeg betennelse i skuldrene og den ene betennelsen var så kraftig at jeg mistet bevegelsen i tommelen på venstre hånd. Det ble løst med en operasjon.

Da gutten vår nærmet seg et år og ting roet seg litt, fant vi ut at det kanskje var på tide å prøve å få et barn til (ungdommelig overmot?) og det klaffet med første forsøk... Vi var fremdeles på sykehuset innimellom og en undersøkelse som har brent seg fast i minnet er av sønnen vår som ligger "livløs" på en metallplate for en ct-undersøkelse. 

Da vår andre sønn ble født i Harstad (var hjemme på juleferie) gikk det tre dager før Håkon på nytt ble innlagt på sykehuset i Tromsø i 8 dager. Jeg kunne naturlig nok ikke være med med en nyfødt, så det var tunge dager. Noen år etter dette ble Håkon operert og vi fikk alle en ny hverdag. Under svangerskapene hadde jeg vært plaget med "bekkenløsning", men det rare med bekkenløsningen min var at jo tyngre jeg ble, dess mindre smerter fikk jeg. Jeg var mye plaget med "vondter" både her og der, og jeg lurte stadig på om det var psykisk. Da jeg derimot var helt nygravid med vår tredje sønn, fikk jeg akutt vondt i ryggen og ble sendt i MR og fikk beskjed om at jeg skulle få svarene en uke senere. Dagen etter ringte legen, MR-en viste betennelse i leddene i korsryggen og det var ikke noen tvil, jeg hadde Bechterew (kronisk betennelse i ryggen). Det var et tungt slag, men samtidig falt brikkene på plass, jeg var ingen hypokonder. 

De siste seks årene har vært preget av oppturer og nedturer i forbindelse med Bechterewen . Det å være syk av en sykdom som ikke vises, er ikke noe særlig. Først må man lære å leve med det nye seg, som ikke klarer alt en klarte før, og så må man takle å høre kommentarer som "du ser jo så frisk ut". Jeg har vært så sliten i perioder at jeg på tur på jobb har tenkt " tenk å bare ha brukket begge beina, så kunne jeg ha hentet meg inn, og alle hadde skjønt hvorfor jeg ikke klarte å gå på jobb". 

Jeg er klar over at min (forkortede) historie ikke er unik, og jeg føler absolutt ikke at jeg har hatt det så mye verre enn andre, men den illustrerer kanskje den prosessen jeg har vært gjennom og tiden jeg har brukt på å komme til der jeg er i dag. Da jeg fikk kreftdiagnosen, som er en helt ukontrollerbar situasjon, tok jeg kontroll over det jeg KAN kontrollere, nemlig hvordan jeg tar ting og det har resultert i at jeg har mange gode minner fra denne perioden. Hva som er viktig i livet mitt har blitt mer synlig og jeg har gjort mer av det, og mindre av det jeg ikke vil. Jeg bryr meg mindre om hva andre måtte mene om meg (ikke det at jeg tror at folk bruker energien sin til å sitte å snakke om meg:-) Et eksempel er da jeg på torsdag glemte av mitt første foreldremøte. Tidligere ville jeg ha brukt mye energi på å tenke på hva andre måtte tenke, men denne gangen tenkte jeg bare; "ups, ikke bra..., men det går bra". Jeg gledet meg heller over at jeg hadde brukt tiden på å gågge (gå +jogge) meg en tur med de nye joggeskoene mine.

Nye "gågge"sko og de var raske:-)

Trikset med gågging er å ha på seg en rød overdel, slik at rødfargen i ansiktet ikke blir så fremtredende:-)

Ha en flott dag, alle sammen! Her skal godværet (+9,9 grader og opphold)brukes til beising og maling. I morgen slipper vi, da har det meldt regn:-)

#deterikkehvordanduhardetsomerviktigmenhvordandutardet

Leaving on a jet plane

Don't know when I'll be back again

Så var siste dagen i London kommet og tiden hadde bare gått så alt for fort. Flyet mitt skulle ikke gå før 15.30, så vi hadde morgenen med oss. Det er helt genialt å ha fly litt utpå dagen, så slipper man å stå opp på natten for å komme seg til flyplassen og det føles nesten som om man får en ekstra dag i London. Frokost ble inntatt på Bill's, som lå inne på undergrunnsstasjonen og maten var NYDELIG. Etter frokost rakk vi til og med å shoppe litt, slik at vi fikk stappet koffertene våre til randen. Bagasjevekt er et must hvis man ønsker å ha kontroll på antall kilo man kan ta med seg hjem, så det har jeg alltid med meg på tur.

Brød med posjerte egg, avokado og bacon :-)

London forberedte seg til prinsebryllupet, og på hotellet var det en egen fotostand med diverse tilbehør. PappHarry og pappMeghan var å finne flere steder i byen.

Halv ett var det på tide å sette seg på undergrunnen og dra til flyplassen, jeg til Heathrow og Ann Cecilie til Gatwick. Til Heathrow kan man faktisk ta undergrunnen hele veien, mens man til Gatwick må ta tog eller "The Gatwick Express". Det var litt trist å reise fra Ann Cecilie, men jeg vet jo at neste gang vi treffes føles det som om vi ikke har vært borte fra hverandre i det hele tatt.Slike venner er de beste!

Salat ble inntatt på flyplassen og på flyet. Jeg var nemlig så heldig at jeg ble plassert på SAS Go da jeg dro hjem, noe som innebar at jeg fikk en god salat, varme rundstykker, drikke og SJOKOLADE:-) Snakk om flaks!

Maten var god, men sjokoladen var MAGISK. (Ann Cecilie ville nok ha relatert sjokoladen til noe i universet, jordkloden i midten og en eller annen planet til venstre. Inspirert av hennes glødende interesse for universet må jeg innrømme at jordkloden var det første jeg så.) 

Jeg ankom Gardermoen, og der var det mye som var nytt siden sist jeg var på reise. Det nyeste var at jeg, som skulle videre til Evenes, ikke trengte å hente ut bagasjen for å gå gjennom tollen, den ble sendt direkte. Det gjorde at jeg fikk mer tid på flyplassen enn jeg hadde trodd. Jeg handlet litt på tax- freen og da jeg trodde at dagen ikke kunne bli bedre, så ble den det. Helt tilfeldig så jeg et kjent fjes...

Helen Anita, en av mine beste venninner fra mitt år i Wien (som au-pair) og fra studier, var også på tur hjem fra jentetur, og det var SÅ koselig å treffe henne. Ei flott avslutning på en superduper tur!

#london#venner#goodtimes

 

 

London- dag 4

A walk in the park

Dagens frokost ble inntatt på hotellet, og selv om maten og utvalget var bra, så innså vi begge at valget om å spise andre steder hadde vært riktig. Planen for dagen var å gå gjennom parkene, se på severdigheter og ta ting litt som de kom. Vi skulle gå fra hotellet med "travel buddy-en" (mobilen fra hotellet) og starte turen ved Kensington Palace, der blant annet Prins William bor sammen med familien sin. På turen dit ble det stopp innom noen butikker, og jeg endte opp med å kjøpe en radio. Den var såpass stor at jeg måtte gå tilbake til hotellet med den før vi kunne fortsette, men det var den verdt! Så startet vi på nytt mot Kensington Gardens. Parkene i London er virkelig verdt et besøk, og det er fasinerende at man kan finne slike fredelige oaser midt i en travel storby.

Her poserer vi foran Kensington Palace.

Turen gikk videre gjennom Kensington Gardens, forbi Royal Albert Hall og mot Hyde Park. 

Det er gode sjanser for å se ulike dyr i parken. Denne nysgjerrige karen poserte velvillig for fotografene.

Svanesjøen?

For å spare føttene og litt tid, tok vi buss til Green Park som ligger i nærheten av Buckingham Palace, men det er fullt mulig å gå hele veien. Turen gikk videre mot Big Ben og Westminster Abbey.

 

Vi kom tilfeldigvis forbi Dronningens eget musikkkorps som hadde oppvisning utenfor et museum.

Vi nærmet oss Big Ben, og det startet å regne ganske kraftig. Da vi "så" Big Ben, kom jeg på at jeg på forhånd hadde lest at den skulle restaureres, så vi så ikke noe annet enn stillaser og presenniger. Litt kjedelig, men vi hadde jo heldigvis sett den før. Mens vi ventet på at regnet skulle gi seg, og for å få oss noe å spise, gikk vi på pub. Britene er ivrige med å gå på pub, og det var en meget variert forsamling som møtte oss. Maten smakte godt og stemningen var god, midt på dagen..

Her var det alt fra folk i dress, kjoler og treningsklær. Ja, også oss da:-)

Regnet ga seg ikke, og vi anskaffet oss hver vår lekre London-paraply. Så fikk vi jo i det minste sett Big Ben på paraplyen. Vi vandret langs Themsen og mot London Eye (det store pariserhjulet). Det var veldig lang kø for å ta en tur med hjulet, så vi nøyde oss med å se det på nært hold. Denne dagen hadde vi bestemt oss for å dra på kino i stedet for musikal, så vi vandret mot Leicester Square via Trafalgar Square (der de berømte bronseløvene er). 

Paddington fikk også være med og se på bronseløvene og Sir Nelson's Column.

Kinobilletter til "I Feel Pretty" ble kjøpt, og før kinoen startet rakk vi å shoppe litt. Det ble en tur på Hamleys, som er verdens eldste og største leketøysbutikk. Det er en opplevelse bare å være inne i butikken, da ulike leker demonstreres i alle etasjene og hver etasje har eget "tema", og utvalget er enormt. Jeg kjøpte et Paddingtonspill, og jeg undret meg på hvorfor jeg ikke tidligere har tenkt på å kjøpe engelske brettspill. Det er jo en fantastisk måte å lære seg engelsk på.

Etter kinoen satte vi kursen mot hotellet og Melodi Grand Prix-finalen. Vi var i utgangspunktet ikke så veldig interesserte i selve finalen, men siden Graham Norton skulle kommentere den britiske sendingen, ville vi se litt. Vi lo godt av introduksjonene han hadde til de ulike landene, og etter at Alexander Rybak hadde fremført sangen sin, dro vi på en Thai-restaurant (The Thai Terrace)i nærheten og spiste middag. Maten var NYDELIG og BILLIG, og det beste vi spiste under hele oppholdet vårt. Kvelden ble avsluttet med stemmegivningen til Grand Prix på hotellrommet. Nok en fantastisk dag i London var over.

#london#hamleys#awalkinthepark#friends

Mad Hatter Afternoon Tea på Sanderson

Å skue hunden på hårene

Hotellet Sanderson var ikke  helt enkelt å finne, vi lette etter noe annet enn det som viste seg å være hotellet. Vi hadde lest om det fasjonable hotellet og om den spennende "Alice in Wonderland"- inspirerte Afternoon Tea-en de serverte der, så eksteriøret til hotellet var ikke helt slik vi hadde forestilt oss...

Vel, man skal ikke skue hunden på hårene. Det er jo det indre som teller...

Slik så det nemlig ut i baren på hotellet og vi skjønte fort at det var mer fancy enn det så ut fra utsiden. Til og med stolene "got an eye on you":-)

Hva er så Afternoon Tea?. Det er et te-relatert rituale som ble introdusert i Storbritannia på begynnelsen av 1840 tallet. Et minimåltid som fungerte og fungerer som en slags forrett eller forberedelse til middagen som inntas på kvelden. Den serveres gjerne på et etasjefat, der sandwicher og liknende ligger nederst, og etasjene over inneholder mer søte alternativer. Scones med "clotted cream"(smaker som en blanding mellom krem og rømme, synes jeg) og syltetøy er essensielt på Afternoon Tea, i tillegg til teen. Afternoon Tea serveres mange steder og mange hoteller/restauranter har ulike temaer. Hvis man ønsker å slå flere fluer i en smekk og få med litt sightseeing i samme slengen, kan man til og med innta Afternoon Tea på en gammel retro dobbeldekkerbuss, mens den kjører rundt i byen. Selv om det var et fristende alternativ, så valgte vi altså Sanderson, og Mad Hatters

.

Vi satt ute under tak, og hagen var dekorert etter alle kunstens regler.

Vi fikk presentert menyen, og den inneholdt alt vi kom til å få servert. Ganske mye under sweet...

Vi fikk velge mellom fem ulike tetyper, og ble oppfordret til å lukte på alle typene før vi bestemte oss. Alle hadde navn fra Alice in Wonderland (eventyrland). Vi valgte to ulike tetyper slik at vi kunne smake på hverandres te.

Sukkerbiter i teen?

Teen ble servert i tekanner med kroner på.

Serviset stod selvsagt i stil med tekannene.

Fatet med maten og søtsakene ankom, og det var mye spennende der. Vi begynte i underetasjen og arbeidet oss oppover...

Nam...Hjertene og sitronkaken bak til venstre var NYDELIGe.

Ikke alt smakte like godt som det så ut..., denne ble kun smakt på til tross for at den inneholdt både russisk kaviar og andre fancy greier.

Denne makronen med hvit sjokolade ble derimot spist opp:-)

Drink me-smootien var nydelig.

Til dessert fikk vi servert is i en blomsterpotte som så ut som den var fylt med jord. Vi så på nabobordene at det skulle ha vært en blomst oppi krukken, men det fikk ikke vi (men vi var like blid).

Prisen på hele kalaset var ganske stiv, men siden dette ikke er noe man gjør hver gang man er i London, så ønsket vi å oppleve det. Det var iallefall ikke noen tvil om at det var et populært sted å innta Afternoon tea, da det var en jevn tilstrømning av folk. Vi hadde booket oss plass dagen før og for å være sikret plass bør man gjøre det. 

Vi avsluttet besøket vårt med fotosession i en hengestol i hagen. Jeg har lenge tenkt at det hadde vært fint å han en slik stol på verandaen hjemme, sitte der og lese i en bok virket som en drøm. Vel, godt jeg fikk prøvd en slik stol før jeg eventuelt kjøpte en...Jeg konkluderte med at dette, som så mye annet (for mitt vedkommende) er noe som fungerer godt i teorien, men ikke i praksis.

#afternoontea#sanderson#madhatters#justhangingaroundinlondon

 

 

London- dag 3

Happy Friday

Dagen ble startet med en solid frokost i Notting Hill. Vi gikk fra hotellet, og på hotellet var det en mobiltelefon som var til vår disposisjon og som vi kunne ta med oss ut, og GPSen på den ble brukt for å finne frem. Forrige gang jeg var i London (sammen med en annen venninne, Stine), var vi i Notting Hill og spiste frokost på en cafe. Vi bestilte engelsk frokost, noe som var veldig godt, men vi oppdaget at de på nabobordet spiste pannekake med en hel haug med bær på, og det så bare NYDELIG ut, og jeg har siden den gang fantasert om pannekaken. Så denne morgenen satte vi kursen mot cafeen. Pannekaken skulle bli min, og det ble den...

Pannekaken var akkurat slik jeg hadde forestilt meg, bortsett fra all sirupen som var på den...Det ble LITT mye kan man si og selv om jeg ikke angrer på valget mitt (hva er poenget med det liksom?), så tenkte jeg at en engelsk frokost hadde passet bedre til frokost.

I Notting Hill ligger det berømte "Portobello Road Market" som er kjent fra filmen Notting Hill (med Julia Roberts og Hugh Grant) og bokhandelen som var med i filmen ligger på andre siden av gaten fra der vi spiste frokost. Det ble en tur innom bokhandelen, som ser ganske lik ut som i filmen.

I bokhandelen kunne man kjøpe kort med kanskje det mest kjente sitatet fra filmen. Smelt <3

"Portobello Road Market" er delvis åpent hver dag, men lørdag er hoveddagen for markedet. Det betyr at alt er åpent da, og det betyr også at det er da det er flest mennesker der. Mitt råd er å dra dit en annen dag og gjerne ta frokosten der, slik at du er der tidlig. Alle butikkene har åpent og det er mulig å gå rundt og se, noe som jeg har erfart er vanskelig på lørdager. Jeg elsker å tusle rundt på markedet og titte innom de mange originale butikkene, og på andre dager enn lørdag er det en laidback stemning der.

En av de mange spennende butikkene man finner langs gaten i "Portobello Road". (Her tror jeg min gode venninne Guro kunne ha gått bananas)

Måtte bare få med dette skiltet fra en av butikkene:-)

På gåturen vår til Portobello, gikk vi forbi berømte "The Churchill Arms". Restauranten er kjent for god mat og drikke, men er kanskje mest kjent for sine fantastiske blomsteroppsatser utenfor. 

Etter å ha vandret litt rundt på markedet og handlet litt, satte vi kursen inn mot "sentrum" og tok undergrunnen fra Notting Hill Station. Vi hadde dagen før booket oss plass på "Afternoon Tea" på det fasjonable hotellet Sanderson. Det var en "once in a lifetime" opplevelse, så det kommer jeg til å skrive et eget innlegg om:-) Da vi var ferdige på Sanderson, gikk vi for å kapre oss billetter til musikalen "The Book of Mormon". Hver ettermiddag mellom 17.15 og 17.30 foregår det et lotteri utenfor teateret der musikalen spilles. De som ønsker kan fylle ut et skjema med navn og andre opplysninger, og kan være med i trekningen av 20 tilgjengelige billetter på første rad, til BARE 20 pund per billett. Maks antall billetter man kan ønske seg er to, så for oss betydde det at vi hadde to vinnersjanser. Vi prøvde lykken dagen før, og var SÅ sikre på at vi kom til å vinne, men vi ventet forgjeves. Denne dagen var det derimot vår tur, og da Ann Stokke ble ropt opp som vinner av to billetter, jublet vi høyt. Kveldens musikal; check!!!

The Book of Mormon Lottery:-) Dette er en av de mest populære musikalene på West End og billettprisen er deretter. De billigste billettene man kunne kjøpe startet på 90 pund, men man kan jo ha flaks:-)

Vi feiret billettene med å gå på "Bubba Gump Shrimp Company" rett ved siden av teateret. "Bubba Gump" er en temarestaurant som ble startet etter filmen "Forrest Gump" og her kan man spise reker i alle varianter (og andre retter). Det selges også mange ulike Forrest Gump-effekter i butikken i første etasje. 

På alle bordene er det to skilt, og gjestene kan veksle mellom skiltene etter ønske. Det blå skiltet betyr at alt er i orden og at man ikke trenger noe fra betjeningen.

Det røde skiltet betyr at man ønsker at betjeningen skal komme. Veldig enkelt og greit, og litt morsomt. 

Nam, nam! Denne delte vi mens vi ventet på at musikalen skulle starte.

Første rad på "The Book of Mormon". Så nært at vi ved flere anledninger kunne se svetten som rant og sprutet fra artistene. En overraskende og morsom musikal, som var noe utenom det vanlige. La ikke det "religiøse" aspektet skremme deg, dette er så langt på kanten som man kommer:-)

Hva er vel bedre enn å avslutte en dag med mye søtsaker (pannekake og"Afternoon Tea"), med å trene lattermusklene. FANTASTISK!

#portobelloroad#sanderson#bubbagump#thebookofmormon#vennerforlivet

 

 

 

 

 

London- dag 2

Den andre dagen i London startet vi med å spise frokost på "The Muffin Man", en koselig cafe i nærheten av hotellet. Både maten og stemningen var god. Frokost er veldig sjeldent inkludert når man bestiller hotell i London, og siden frokost på hotellet kostet 13,5 pund per person, fant vi ut at vi heller kunne spise frokosten andre steder. Det ble ikke muffins til frokost, og vi endte opp med å betale nesten like mye som frokost på hotellet ville ha kostet, men det syntes vi det var verdt. Etter frokost stod shopping på planen, og vi satte kursen mot Primark, en butikk der de har alt man kan tenke seg og til veldig lave priser. Det ligger to Primarks i Oxford Street; en ved Marble Arch og en mellom Oxford Circus og Tottenham Court Road (undergrunnsstasjoner). Vi valgte den ved Marble Arch. Dersom man skal på Primark, er trikset å dra enten rett etter at butikken åpner eller sent på kvelden. Dersom man drar midt på dagen, er det veldig mange mennesker der og det er KØ overalt. På morgenen er det muligheter for å prøve det man ønsker å kjøpe og man har noen timer med relativt "lite" folk. Begge butikkene er gigantiske og jeg og Ann Cecilie måtte ringe hverandre flere ganger fordi vi rett og slett ikke fant hverandre (i samme etasje).

God frokost ble inntatt på "The Muffin Man" i koselige lokaler, før turen gikk rett til Primark. Vi brukte undergrunnen for å komme oss rundt og det er 

enkelt og billig. Det er mange måter du kan betale på undergrunnen og den enkleste måten er å bruke bankkortet ditt (hvis du har et kontaktløst kort). Da "scannes" kortet når du går av og på, og på slutten av dagen blir du trukket for dine reiser den dagen. Vi havnet på rundt 70 kr per dag og vi reiste ganske mye. Man kan også bruke kortet på buss.

Fordelen med å være tidlig ute er at det nesten ikke er kø noen steder.

Alle butikkene var godt forberedt på det da forestående prinsebryllupet og man kunne kjøpe alt man kunne tenke seg av Meghan og Harry-effekter. 

Her fra nattklæravdelingen på Primark.

Vi var så lenge på Primark at da vi var ferdige der var det blitt lunsjtid. Italiensk pizza i en sidegate til Oxford Street (en av de største og mest populære handlegatene i London) ble ikke feil.

Etter lunsj var det bare å dra tilbake til hotellet med dagens utbytte, og det ser du her. Alt dette ble mitt for ca 1000 norske kroner. Både jeg og Ann Cecilie var fornøyde.

Etter et kort pitstop på hotellet gikk turen til Paddington Station. Familien min og jeg har sett begge Paddington-filmene og jeg hadde lovet minstemann at jeg skulle dra på Paddington Station og kjøpe en Paddington-bjørn til han. Det måtte selvsagt dokumenteres.

Tag-en som tante Lucy hadde festet på Paddington da han ble sendt til England fra tykkeste Peru var klistret på gulvet i butikken.

Verdens søteste bjørn? Inne på butikken kunne man kjøpe bjørner, klistremerker, godteri med Paddington på, spill, marmelade, bøker og nesten alt man kan tenke seg. 

Litt vandring i sentrum ble det, og da vi så dette "street-art- bildet" måtte det foreviges. Forrige gang jeg og Ann Cecilie var i London hadde jeg tatt hele tre bilder, to av minstemann som lå i vognen sin og sov, og et av Ann Cecilie. Denne gangen skulle ALT foreviges. 

Piccadilly Circus i bakgrunnen. Det var fint vær denne dagen.

Denne desserten smakte jeg for første gang i Hong Kong i sommer, og jeg ble overrasket over at jeg fant den i London også. Overraskelsen gav seg da jeg kom på at jeg fant den i China Town:-), kanskje ikke så rart da? China Town ligger i West End (der alle teatrene ligger) og her kan man spise mye god og billig mat.

I dette området ligger det også mange butikker som er spesielt tilpasset turister. Kingdom of Sweets ligger på Leicester Square og her kan du kjøpe en helt vanlig sjokolade for rundt 40 kroner. LITT overpriset kan man vel si, men tydeligvis veldig populær med tanke på alle de kjøpelystne som var innom.

Dagen ble avsluttet på beste måte, i godt selskap og med en ny musikal. Kongeseter til 35 pund på School of Rock ble ikke feil. 

Jeg har sett flere "barnemusikaler", der barn har hatt store roller (Mathilda, Charlie and the Chocolate Factory og Annie) og jeg har aldri før vært så imponert over hva disse fantastiske små menneskene får til. Barna, som jeg vil anslå var rundt 12-årsalderen, spilte instrumenter (gitar, trommer, keyboard og bass), sang og danset, og det var virkelig en STOR opplevelse å se på. School of Rock er den beste "barnemusikalen" jeg har sett. 

Vi dro tilbake til hotellet, og selv om vi også denne dagen var slitne (spesielt i føttene), var vi enige om at det hadde vært en super dag.

#primark #elskerlondon #chinatown #schoolofrock #vennnerforlivet 

Undergrunnstips: Alle kveldsforestillingene på West End starter og slutter samtidig, og undergrunnen kan da være OVERFYLT. Da kan det være lurt å enten vente en stund, eller gå til en stasjon som ligger litt unna smørøyet. Leicester Square, Covent Garden og Piccadilly Circus er som regel pakket av folk og kan by på en klaustrofobisk opplevelse.

London Calling

Endelig en ny tur- dag 1

Jeg har vært i London så mange ganger at jeg faktisk har mistet litt tellingen. Første gangen jeg var der (1998), var jeg sammen med Kåre og vi bodde hos Susan som jeg møtte i Guatemala tidligere det året. Andre gangen var jeg og Ann Cecilie (og Camilla) i praksis på Den norske skolen i Wimbeldon, og vi var der i hele 6 uker. I tillegg var jeg, Ann Cecilie og min yngste sønn der for nesten seks år siden (London med barnevogn er forresten ikke for pyser, og man får virkelig trent musklene med å bære barnevognen opp og ned på undergrunnen). Som jeg skrev i mitt forrige innlegg, så treffes jeg og Ann Cecilie ikke så ofte, så jeg var litt spent på om vi kom til å finne tonen igjen etter så lang tid. Det viste seg derimot å være helt ubegrunnet spenning, da vi møttes var det som om vi ikke hadde vært fra hverandre i det hele tatt. Vi møttes på undergrunnsstasjonen ved High Street Kensington der hotellet vårt lå og tråden ble automatisk plukket opp. Hotellet vi bodde på lå noen hundre meter fra undergrunnen og hotellet var bra.

Innflyvingen til Heathrow var denne gangen noe uvanlig (ingen skyer) og man kunne se mange av severdighetene i London fra luften.

High Street Kensington undergrunnsstasjon - området rundt er fint, det er mange butikker og lite kø (slik det er i for eksempel Oxford street).

Vi fikk lagt fra oss bagasje og satte kursen mot West End (teaterdistriktet i London) for å få oss litt mat og for å prøve å få billetter til en musikal. Mat ble inntatt på "The Rainforest Cafe" i nærheten av Piccadilly Circus. Restauranten var innredet som en jungel med en stjernehimmel til tak, og ulike dyr (ikke levende) var plassert rundt omkring i lokalet. Dyrene laget lyder og det føltes litt som å være i en jungel. Maten var midt på treet, og langt fra det beste jeg har smakt, men vi ble mette og var klare for å springe til teateret for å prøve å kapre oss billetter til kveldens forestilling. Før vi dro hadde vi prøvd å kjøpe oss billetter på nett, men med priser som startet på rundt 90 pund (nesten 1000 kr), fant vi ut at vi heller skulle ha is i magen og dra direkte til teateret før forestillingen startet. Forrige gang jeg var i London så jeg musikalen Aladdin, og siden den er en av de beste jeg har sett, så ønsket jeg at Ann Cecilie skulle få oppleve den og jeg ønsket selv å se den en gang til. Vi dro dit, og fordi vi var der bare fem minutter før forestillingen startet, fikk vi de beste tilgjengelige billettene til 27,5 pund per stk og vi satt sammen med andre som hadde betalt 90 pund (et lite triks- ikke fortell det til noen). Aladdin var alt jeg husket at den hadde vært; nydelig sang, fantastiske kulisser og kostymer, dans og en FANTASTISK opplevelse.

Inne på "Rainforest cafe". Dette stedet var godt tilrettelagt for familier, og omgivelsene var utenom det vanlige. Stjernehimmelen falt i smak hos Ann Cecilie som er glødende interessert i alt som har med verdensrommet å gjøre.  

Strike a pose, papegøyene flyr i bakgrunnen og gorillaen (som hadde et navn, men hun som viste oss til plassen vår pratet så fort at vi ikke fikk det med oss) brølte. Maten var sånn midt på treet , eller skal jeg si midt i jungelen:-) Anbefaler likevel et besøk, iallefall hvis du reiser med barn, og dersom du synes at det blir for kostbart å spise der for en hel familie (litt overpriset, men slik er det gjerne midt i smørøyet), så går det an å bare besøke butikken som ligger i første etasje. Der har de alt av dyr og jungeltilbehør man kan tenke seg.

I like BIG butts... De kuleste barstolene jeg har sett, og sjekk slangebardisken.

Endelig fikk jeg sett Aladdin en gang til. En av de beste musikalene jeg har sett (og det begynner å bli noen). 

Pausen i musikalen ble tatt ute på balkongen til teateret i god vårtemperatur.

Det var to trette og slitne, men veldig fornøyde "jenter" som la seg til å sove (i de beste hotellsengene jeg har sovet i og de beste hodeputene) den kvelden. 

#london#rainforestcafe#aladdin#vennerforlivet#YOLO

fortsettelse følger...

 

Livet går videre

Tiden går fort

I dag er det et år siden jeg var i Narvik på mammografi og legen så på meg med en bekymret mine og sa "jeg trodde jeg skulle se på en vanncyste, og dette er ikke det". Det var da jeg skjønte at kulen i brystet mitt, som jeg hadde gått og kjent på i et par år, ikke var av den godartede sorten. 17.mai i fjor ble en spesiell dag og jeg husker svært lite fra dagen. Oppgavene til oss som var i 17.mai-komiteen gjorde at dagen gikk, selv om sommerfuglene svirret i magen før den forestående turen til Tromsø dagen etter. Det var da jeg skulle få den endelige dommen og få vite om det virkelig var kreft i kulen, eller om jeg hadde flaks (noe som egentlig ikke var veldig sannsynlig). Vel, resten er historie og nå har det utrolig nok gått et helt år.

Flaks eller uflaks?

Jeg har tenkt mye på dette med flaks og uflaks, og i kreftsammenheng kan man vel egentlig si at jeg har hatt flaks. Det kunne ha gått så mye verre og hvordan det kommer til å gå videre er det ingen som vet, så jeg tenker at det er det viktigste å fokusere på. I helgen var jeg sammen med en av mine beste venninner (er faktisk så heldig at jeg har veldig mange, flaks???) Ann Cecilie i London. Vi bor begge på hver vår side av landet og har møttes i ny og ne helt siden vi gikk på lærerhøgskolen sammen i begynnelsen av dette århundre:-). På grunn av at vi reiste fra to forskjellige steder i landet, så ble det slik at vi reiste med forskjellige fly til London. Jeg reiste med SAS til Heathrow og hun reiste med Norwegian til Gatwick, så bortsett fra et ti minutters møte på Gardermoen, så gikk vi altså ombord på hvert vårt fly til samme destinasjon. Jeg kommer snart til poenget... På flyet ble jeg sittende med en nødutgang med god benplass (flaks?) og et ledig sete ved siden av, og på neste sete satt det en mann. Mannen fikk seg et glass vin og et godt stykke oppe i lufta bøyde han seg over mot meg og begynte å snakke. Først snakket vi om løst og fast, men etterhvert som tiden gikk kom vi inn på mer personlige ting. Mannen, som tilsynelatende hadde alt,(en god og godt betalt jobb, anerkjennelse, barn (og snart barnebarn) og en kone), hadde også en stor sorg og bekymring. Kona hadde hatt kreft, først brystkreft og deretter en aggressiv type blodkreft og fem år etter at hun var blitt frisk hadde det blitt oppdaget celleforandringer i et bryst, og det var samme dag som han satte seg på flyet til London. Mannens historie gjorde inntrykk på meg og fikk meg til å tenke på dette med flaks og uflaks, og jeg konkluderte med at frem til nå, med det jeg vet til nå, kan jeg si at jeg har hatt flaks. Jeg er i fin form, er for tiden symptomfri,  jeg bor i et land som har et helsevesen som er fantastisk og jeg kan gjøre de tingene jeg elsker, som for eksempel reise. Så i morgen skal jeg feire grunnlovsdagen (uten sinte sommerfugler i magen og uten andre forpliktelser enn drillpikejobben min) og jeg skal feire at jeg har hatt flaks ved å bli født i Norge.

Denne boka kjøpte jeg for et år siden, før jeg var på sykehuset og den har gitt meg mye glede. Her om dagen tok jeg den frem og på siste side fant jeg bildet under.

Mojaveørkenen

Dette står ved siden av bildet og jeg føler at det passer perfekt for livet, flaks eller uflaks, alle trenger litt regn for å slå ut i full blomst.

Ha en strålende 17.maifeiring alle sammen, feir livet og landet vi bor i!

PS: blogginnlegg fra min fantastiske tur til London kommer...

#livetgårvidere

 

 

Stunt(ing) i vinter

Midt i blinken

Jeg er leder for en bygdegruppe som kaller seg Midt i blinken. Navnet har vi valgt fordi det er nettopp der vi mener at vi bor, nemlig midt i blinken. Bygdegruppen ble opprettet for mange år siden med målet å redde bygdas navle, skolen vår. Skolen har i mange år vært nedleggingstruet og Midt i blinken skulle være en gruppe som jobbet for å skape positivitet og oppmerksomhet rundt bygda vår, slik at ingen turte å legge ned skolen. For å gjøre en lang historie kort, nå venter vi endelig på det nye oppvekstsenteret (skole og barnehage i ett bygg) som skal bygges her. Vi har gjort mange stunts for å sette bygda på kartet og vi har også en del faste oppdrag. Vi stiller med vår egen drilltropp på 17.mai og vi er mer eller mindre faste hentere av gjester som kommer til bygda vår, og da spesielt de som skal underholde på et av de største arrangementene vi har vi bygda vår, Tøttekvelden. Denne kvelden er i regi av Sørgårdene sanitetsforening, men Midt i blinken står som sagt (ofte) for henting av underholderne på kvelden, og vi står også for et stunt på selve kvelden. I år var inget unntak, og gjesten som skulle hentes var ingen ringere enn Tore Petterson. Tore er kjent fra tv-programmet "Sofa", Farmen Kjendis, Skal vi danse og han er i tillegg en kjent stylist. En vanlig henting på flyplassen var ikke et alternativ.

Vi tenkte en del på hva vi kunne finne på for å gi Tore en velkomst han kom til å huske, og valget falt naturlig nok på "Sofa". Vi fikk lånt oss en kassebil og fylte den med sofa, stoler, gulvteppe, stumtjener, lampe og diverse andre ting som er naturlig i en stue. Kaffe og kaker ble også fikset. Vi trommet sammen alle vi klarte, kledde på oss drillpikeuniformene og satte kursen mot flyplassen. Vi var litt spente da vi ankom flyplassen siden vi ikke hadde spurt om tillatelse på forhånd. Vi fant en dame som vi forklarte saken for og vi fikk klarsignal. I løpet av fem minutter hadde vi flyttet "stuen vår" inn på flyplassen før noen rakk å stoppe oss.

Her var "stua" vår rigget til, og vi ventet i spenning på hovedpersonen.

Kaffe, te og diverse kaker var også en del av inventaret i stua vår.

Selve riggingen tok mye kortere tid enn vi hadde sett for oss, så vi var ute i GOD tid før flyet landet. Det gjorde egentlig ikke så mye, vi fikk gledet mange av de andre reisende. Spesielt en syntes at vi var morsomme, og kom bort til oss for å slå av en prat. Det var selveste Ketil Stokkan, og det var meget fristende å danse "Romeo" (som vi hadde laget en dans til året før på den årlige Kraftkonserten i bygda). Ketil var veldig interessert i å høre om Midt i blinken og vi fikk vist frem kalenderen vi hadde gitt ut for noen år siden, og selv om passasjeren Ketil skulle hente kom før Tore, så ble han igjen for å se på velkomsten.

Kalenderen fra 2014 ble studert inngående av Harstads egen "Romeo", og kalenderen ble til og med han hjem.

Henteskilt i "Skal vi danse-ånd"

Høyeste score ble velvillig delt ut.

Tore kom og ble selvfølgelig overveldet av den uvanlige velkomsten, og fant seg fort tilrette i sofakroken. Det ble tatt mange bilder, som seg hør og bør, og vi pakket etterhvert sammen og dro til Sandstrand. Vi viste Tore kalenderen fra 2014, og klarte å få lurt inn spørsmålet om han ønsket å være med i neste års kalender, og til vår store glede og overraskelse ønsket han å være MED. Han ble dermed kjørt direkte til "vårt" faste fotohjem (det reneste og mest ryddige hjemmet på Sandstrand) på Bjønnshågen. Det ble drukket litt vin og det ble tatt bilder til kalenderen, og stemningen var god. Tore viste seg å være en meget hyggelig og omgjengelig person, og han tok selv regien på fotoshooten vår, så gled dere til neste års kalender.

Tøttekvelden nærmet seg og kveldens hovedattraksjon ble levert på Grendehuset en kort stund før han skulle på scenen.

Tore delte av sine erfaringer og snakket om at vi må tørre å være oss selv.

Det ble en flott og minnerik kveld og dag. Tradisjonen tro stilte Midt i blinkens mer (?) "maskuline" medlemmer opp og stod for kveldens siste underholdningsbidrag, til stor glede for de nesten 250 oppmøtte damene.

Posering på høyt nivå:-)

#Tøttekveld#Torepetterson#Midtiblinken#sprell

 

Polare lavtrykk

Helt frem til forrige helg, hadde jeg ikke helt skjønt hvordan folk kan bli værfaste på fjellet. Jeg hadde liksom tenkt: "Hvor vanskelig kan det være å følge med på værmeldingen?". Det var som sagt før forrige helg...

Vi dro til hytta, siden det ville bli siste mulighet på en stund og hadde avtalt med barna at vi bare skulle gå en skitur den helgen. De mente at vi hadde gått nok på ski i påsken og vi inngikk et kompromiss. Kåre hadde studert værmeldingen og lørdagen skulle være den dagen som bydde på best vær, og det skulle vise seg å være ganske så feil. Siden vi ikke visste det da, bestemte vi oss for å gå til Bufjellet (et fjell ca 1,5 times gåtur fra hytta). På Bufjellet står det en grillbu hvor man kan gå inn og man kan fyre opp i den, så pølser og marshmellows ble pakket i sekken. Vi pakket også ekstra klær, egentlig ganske mye ekstra klær til oss å være (kanskje et instinkt?). Det var overskyet med litt solgløtt da vi labbet oss avgårde. Da vi nærmet oss toppen av fjellet startet det å snø lett, store hvite snøfiller og jo lengre opp vi kom oss, dess mer blåste det. Ingen grunn til panikk, vi var da vant til at det kunne blåse friskt på fjellet og grillbua var et kjærkomment tilfluktssted. Kort tid etter at vi hadde fyrt opp i bua, og startet å grille pølser økte vinden betraktelig. Vi gikk ut og tok inn skiene, vi fryktet nemlig at de kunne komme til å finne sin egen vei ned fra fjellet, godt hjulpet av vinden. For å gjøre en lang historie kort, vi innså raskt at vi var værfaste. Fem stykker inne i en grillbu på fjellet på ubestemt tid...

Døren var ikke helt tett, og dersom vi åpnet den, så var det ikke lett å lukke den igjen.

Dårlig sikt...

Vi hadde heldigvis dekning på telefonen og fikk sjekket værmeldingen. Halv seks skulle snøværet lette og vi kunne forvente bedre sikt, det var bare å vente. Vi lekte "Beat for beat", "Min båt er lastet med..." og andre leker for å få tiden til å gå. En hel pose marshmallows ble fortært for å holde motet oppe, og bålet og de ekstra klærne vi hadde tatt med oss gjorde at vi holdt varmen.

Kalde føtter ble varmet på bålet, så alle hadde bållukt på sokkene da vi kom ned igjen.

Stemningen var relativt god og vi var veldig fornøyde med at vi hadde mulighet til å sitte inne i ly av vinden. 

Mozell???, nope, men fargen var relativt lik..., må man, så må man:-) Vi tok ikke sjansen på å bevege oss utenfor bua og bli våte og kalde siden vi ikke ante hvor lenge vi måtte være der.

Vi var enige om at dersom værmeldingen ikke skulle komme til å slå til, så måtte vi ringe etter hjelp. Klokken halv seks var himmelen blå og solen tittet frem, og vi kledde godt på oss (fordi det blåste fremdeles kraftig) for å begi oss tilbake til hytta.

Alt som kunne kles på, ble kledd på før vi dristet oss ut.

Det ble ganske mye grynning, det hadde nemlig i løpet av de tre timene vi var værfaste snedd hele 25 cm!!! Det ble en del knall og fall på tur ned, men på grunn av all nysnøen var det ingen som slo seg. Det var deilig da vi endelig kom tilbake til hytta igjen og vi følte alle at vi hadde vært del av en virkelig polarekspedisjon. Vel i allefall en polar lavtrykk- ekspedisjon.

#liveterikkealltidbestute

Heisann, sveisann!

Lenge siden sist

Nå begynner det å bli lenge siden jeg har skrevet noe som helst på bloggen min, så det er vel på tide med en liten oppdateringJeg er tilbake i jobb (80 prosent, har en behandlingsdag, takket være Bechtereven...) og det er godt å føle at jeg virker igjen. Jeg startet å jobbe tre uker før vinterferien og selv om det har gått veldig greit, og alt er tilrettelagt for meg på jobb, så har vel aldri en ferie føltes så kjærkommen før. Vel, nok om det...

Håret MITT

Parykken min har gitt meg mye glede og det har vært utrolig enkelt å bare ta på seg håret om morgenen, og den har på en måte blitt en del av min identitet. Veldig få har tenkt over at det ikke var mitt hår, og jeg har syntes det har vært topp. Likevel har det blitt slik at jeg hjemme, mer og mer, har gått uten parykk, men jeg har ikke følt meg komfortabel med det blant andre enn familien min. Fargen på håret (koksgrå, legger forresten skylden på cellegiften), og strukturen på håret (full krøll) har føltes helt feil, og hadde jeg kunnet sy på parykken, så hadde jeg gjort det:-). Til tross for dette, fant jeg i vinterferien ut (etter å ha sprunget tulling på leting etter parykken hver gang noen kom på besøk) at nok var nok. Jeg bestilte meg time hos frisøren (Hårny i Harstad og Janne, var SÅÅÅÅ fornøyd med hjelpen jeg fikk da jeg skulle ha parykk, så valget av frisør var ikke vanskelig), og "kastet" parykken.

Dette er kanskje noe av det skumleste jeg har gjort..., det å miste håret gikk greit, da hadde jeg jo parykken, men nå har jeg bare MITT korte, uregjerlige og krøllete hår (dog i ny, ikke koksgrå farge). Reaksjonene har som forventet vært ulike, alt fra spørsmål fra skolebarn om hvorfor jeg har klippet håret, til at det har blitt helt stille i rommet jeg har kommet inn i. Alle føler at de må si noe, og jeg skjønner at det er vanskelig. Jjeg synes også det er vanskelig å venne seg til mitt nye jeg. Hver gang jeg går forbi et speil, skvetter jeg litt. Det har også vært litt vanskelig for barna og de takler ting på ulike måter; én synes det er kjempebra at jeg går uten parykk, mens én er redd for at jeg skal bli plaget, og at han skal bli plaget, for hvordan jeg ser ut. Jeg trøster meg med at om noen uker, så er det ingen som husker hvordan jeg så ut med langt hår...Her om dagen kjøpte jeg min første hårvoks på MANGE år, og jeg tenker at forandring ikke nødvendigvis trenger å være en så stor sak, og selv om ting virker SKUMLE, så går det jo som regel bra.

Ha en hårfin uke!

Siste sykehusbesøk?

Oppe før fuglene 

 

I går stod vekkerklokka innstilt på 05.40 og da var det bare å stå opp og komme seg i dusjen. Jeg skulle nemlig på det jeg håper er siste operasjonen min på iallefall en veldig lang stund. Veneporten som ble brukt til å gi cellegiften i, skulle endelig ut. Den har i den siste tiden vært en del i veien og det har klødd rundt den (knappen, eller vappen som den også kalles) og det har klødd rundt røret som gikk opp på halsen. Jeg skulle møte fastende på sykehuset kl 07.00 (og det passet jo i og for seg godt med fastelaven:-). På sykehuset fikk jeg beskjed om at jeg var nummer to i køen, men at nummer en ikke hadde møtt opp, så da ble jeg først. Raskt inn og ut, tenkte jeg og Kåre (som var med meg i og med at jeg ikke kunne kjøre hjem selv etterpå). Anestesilegen kom innom og fant ut at det kunne være lurt å ta blodprøver før inngrepet, noe som gjorde jeg måtte vente til lab-en åpnet kl 08.00. Første pasient ble trillet inn på operasjonsstuen kvart på åtte, noe som resulterte i at jeg på nytt inntok plass nummer to i køen. Det ble en god del venting, men det er slik det er å være på sykehus, så det er bare å innfinne seg med (å irritere seg over det nytter ikke). Kvart over ti ble jeg hentet og trillet inn på operasjonssalen. Selve inngrepet tok ca 15 minutter, men forberedelsene tok en god del lengre tid. Det ble satt inn veneflon og siden kroppen min har en lei tendens til å starte å skjelve når jeg skal opereres eller liknende, så fikk jeg litt beroligende propofol (forøvrig det Michael Jackson tok overdose med) av den hyggelige anestesisykepleieren. Jeg ble sterilisert, altså vasket på området inngrepet skulle skje:-), og store "papirhåndklær" ble tapet slik at det kun var operasjonsområdet som var synlig for legen. Et forheng ble hengt foran hodet mitt, slik at jeg slapp å se selve operasjonen. 

Legen ble hentet da alt var preppet og klart. Siden inngrepet skulle skje med lokalbedøvelse, så kjente jeg godt da bedøvelsen ble satt. Det var ikke spesielt godt, men det gikk fort over og propofolen hadde gjort at jeg var behagelig avslappet. Selve inngrepet var fasinerende, og siden jeg var våken kunne jeg følge med på hva som ble sagt og jeg kunne spørre dersom jeg lurte på noe. Det ble snittet opp under veneporten og den ble dratt ut, og det mest fasinerende var at det relativt tykke røret som gikk i den store blodåren på halsen ble dratt ut av åren. Jeg hadde på forhånd tenkt at blodåren kanskje måtte limes sammen på et vis, men det viser seg at det bare tar noen minutter før blodåren har reparert seg selv. Det var nok at det ble holdt press på blodåren. Kroppen vår er og blir fantastisk. Kort tid etter ble jeg kjørt ut fra operasjonssalen, veneportfri:-). På rommet fikk jeg mat og drikke, og cirka en time etter inngrepet kunne jeg dra hjem. Da jeg kom hjem begynte bedøvelsen å gå ut, og jeg inntok horisontalen på sofaen. Det gjorde egentlig mer vondt enn jeg hadde forestilt meg, men det var vel egentlig ikke så rart siden jeg ikke tok noen form for smertestillende. Da jeg fikk lagt inn veneporten, fikk jeg cellegift samme dag og da tok jeg et arsenal av medikamenter i etterkant, så det kunne ikke sammenlignes med dette inngrepet. 

Ikke bare bakdeler med å stå opp mens det fremdeles er natt...

Her lå vi (pasientene), bokstavelig talt, på rekke og rad og ventet på tur. Du rykker stadig frem i køen, du er nå nummer to:-)

Etter operasjonen. Veneflonen måtte stå i litt etterpå,bare sånn i tilfellle. Anestesisykepleieren hadde problemer med å finne en tykk og god blodåre, jeg har visst ganske så tynne blodårer. Jeg sa at det var fordi de måtte stå i stil med resten av kroppen (smilegråteflirefjæs)

Jeg sov godt i natt og selv om det ennå er litt ømt i snittet, så er det mye bedre enn i går. Nok et eksempel på at kroppen ordner opp. Nå setter jeg min lit til at kroppen har restituert seg helt til fredagen, for da skal jeg være med på et stunt som jeg håper blir en suksess:-)

#sykehusforsistegangpålenge#veneportfri

Min tid 2018

Nytt år, nye muligheter

Jeg har tidligere "reklamert" for Bjørg Thorallsdottir og det hun står for. Årets kalender "Min tid 2018" er nå tatt i bruk for en stund siden og også denne brukes til å skrive ned det jeg er takknemlig for eller hendelser i løpet av en dag som har vært fine. Jeg liker hva "jakten på takknemlighet" har gjort med meg som person og hvordan det har endret tankegangen min. Budskapet hennes om at man selv er ansvarlig for sin egen lykke, har også rotfestet seg i meg. Et eksempel på dette er da jeg var i Tromsø på stråling. Mange av de andre som var der på stråling fikk dekket fly hjem i helgene, og jeg spurte i ekspedisjonen om det også gjaldt meg. Svaret var ja. Det ble rene lykkedagen, for ikke bare kunne jeg ta fly hjem, men jeg hadde også fått igjen penger på reiseforsikringen etter sommerferien (alle dagene vi hadde syke barn). Men så var det der med å være i paradis... Da helgen nærmet seg og jeg ikke hadde hørt noe angående flyreisen, tok jeg igjen kontakt med ekspedisjonen. Det var kommet nye regler og jeg fikk ikke dekket flyreise siden det ikke var medisinsk nødvendig. Så fra den ene lykkedagen til det motsatte, jeg hadde i tillegg betennelse mellom skulderbladene og hjemreisen kom nå til å ta MYE lengre tid enn jeg hadde tenkt. Jeg gikk helt i kjelleren og det var første og eneste gang jeg gråt mens jeg var i Tromsø. Men så tenkte jeg at når det betydde så mye for meg å komme meg raskt og tidlig hjem til helgen, så var det vel bare å gjøre det. Kort tid etter hadde jeg bestilt flybillett hjem til de to siste helgene og det viste seg i ettertid at det var en veldig riktig avgjørelse. Den første helgen kjørte jeg fra flyplassen mens det ennå var lyst ute og jeg var hjemme rett etter at barna var ferdige på skolen og den andre helgen var det skikkelig uvær, alt av hurtigbåter var innstilt og flyet jeg dro med var et av de siste som tok av fra Langnes (flyplassen i Tromsø). Litt flaks må man jo ha. Jeg valgte altså å bruke litt ekstra penger (ganske mye egentlig...) på noe som betydde mye for meg.

En fantastisk bok, en flott kalender, og nye bilder og visdomsord hver uke.

Et tegn er et tegn

Jeg er også en person som leter etter tegn, i allefall tegn som støtter opp om det jeg ønsker:-)  "Min tid" er full av tegn og det motiverer meg. På forsiden står det blant annet "Ut på tur, aldri sur" og tegningen under minner meg på at jeg må "Hold on to your dreams". I fjor vår (før jeg fikk kreft) snakket vi om at vi neste sommer (altså i år) skulle dra til Sri Lanka på ferie sammen med venninnen min Christine og familien hennes. Vi hadde vært i Vietnam og Kambodsja sammen i 2016, og hadde hatt det veldig fint sammen. De hadde dessverre ikke anledning til å bli med likevel, så en stund var vi litt usikre på hva vi skulle gjøre, men så bestemte vi oss for å hoppe i det (å velge "new crazy stuff" foran "same old, same old"). Nå er flybillettene bestilt og hoteller på ulike steder på Sri Lanka er booket og vi gleder oss masse. Vi skal på safari og vi skal bo i en trehytte inne i jungelen, og vi skal gjøre alt vi kan for å kose oss sammen. Og som toppen på kransekaken, så avslutter vi ferien med 6 dager på Maldivene. Maldivene blir virkelig en "dream come true". Siden jeg for 20 år siden takket nei til en gratis reise dit sammen med familien ( en greve, en grevinne og en kontesse) jeg var au-pair hos (i Wien), fordi Kåre skulle komme på besøk til meg i Wien. Jeg valgte kjærligheten foran Maldivene, og nå tar jeg med kjærligheten og drar dit (har til og med bryllupsdag mens vi er der). Litt mye kliss???, jeg er ferdig nå.

Jeg holder fast i drømmene mine og gjør alt jeg kan for å nå dem. Tur i luftballong står høyt oppe på lista, hvem vet, kanskje denne sommeren?

Dette bildet er en av favorittene mine. Jeg synes det er så lett å velge det trygge og falle i et spor,og ha det fint, men de gangene jeg har turt å velge noe nytt...wow, for en følelse:-)

Poenget mitt med dette innlegget er at kanskje du som ikke har sett døden i hvitøyet (og forhåpentligvis slipper det) tenker over hva du ønsker i livet ditt. Det trenger selvfølgelig ikke å være en reise, slik det er for meg, men hva vil du angre på at du ikke har gjort,

den dagen du dør? Jeg har iallefall innsett at det ikke er å gå ned 10 kg eller å ha en nymalt veranda som gir meg glede, men de små tingene i hverdagen, familien, hytten vår og reisene til fjerne strøk. 

Kan det sies bedre? Magiske eventyr venter...

#bjørgthorallsdottir#mintid2018#desmåøyeblikkene#hverdagslykke

Genialt og trivelig

Ferdig fordøyd: Klesbyttekveld

Jeg er litt slik at jeg må fordøye ting før jeg får lyst til å skrive om det, noe som gjør at jeg velger å skrive om ting en stund etter at de har skjedd. Det jeg ønsker å dele med deg nå, er hva jeg var med på forrige helg (altså for en uke siden). Jeg hadde fått invitasjon til klesbyttekveld i fjøsen på Ebbestua i Tovik. "I en fjøs?", tenker du kanskje nå, men denne fjøsen er ikke en hvilken som helst fjøs. Den er nemlig restaurert og gjort om til en stue og et sted der ulike husflidsprodukter selges, og lokalet fungerte perfekt til formålet. Konseptet var slik at alle som ønsket å delta tok med seg klær, sko, smykker og annet tilbehør som de selv ikke brukte lengre. Alle tingene ble plassert rundt om i lokalet, kjolene ble hengt opp på et stativ, topper og overdeler ble lagt på et bord, bukser på et annet osv. Til slutt så lokalet ut som en butikk og "shoppingen" kunne starte. Reglene var slik at alle gikk rundt som i en vanlig butikk, og hele lokalet fungerte som prøverom. De tre driftige damene, som stod for arrangementet ,hadde funnet frem speil, slik at man kunne se hvordan klærne så ut på. Hvis man fant klær som passet og som man kunne tenke seg, la man de i en bunke på stolen sin. Dersom flere ønsket samme plagget, kom det til å bli loddtrekning. Høflige som vi alle var, ble det ikke nødvendig. De klærne som ble til overs ble levert på Fretex eller man kunne ta de med seg hjem hvis man ønsket.

Her "shoppes" det ved kjole -og jakkestativet.

Til sammen var vi ti damer som koset oss i denne "pop-up" butikken en lørdagskveld, og alle fant vi oss klær. Etter prøvingen var det ost og kjeks, og vin for de som ønsket det. Det var utrolig trivelig og morsomt, faktisk mer morsomt enn jeg hadde trodd. Det var morsomt å finne seg noen nye klær, og det var hyggelig å se at andre ønsket klærne jeg hadde med (mange av klærne hadde nemlig bare krympet litt i skapet). Det var trivelig å treffe, og skravle med, mennesker man ikke treffer hver dag, og ost og kjeks er jo alltid en suksess.

Mange ulike oster (den som stinket mest, smakte best), kjeks, frukt, grønnsaker og litt sjokolade. Kan lørdagskvelden bli bedre?

ADVARSEL:Rydding pågår...

Det ble til og med litt ledig plass da jeg var ferdig:-) Og nesten tellekanter...

Så en liten oppsummering med fordeler av et slikt arrangement:

- jeg fikk ryddet i klesskapet mitt

- det gledet meg at andre likte mine klær

- jeg fant meg to nye kjoler, en genser, et par pumps og et smykke, helt GRATIS:-)

- det var sosialt og koselig

- det er miljøvennlig, gjenvinning på sitt beste

Jeg håper på flere slike kvelder i fremtiden, ALT kan jo byttes, det er bare fantasien som setter en stopper:-)

#gjenbruk#venner#vinnvinn

 

Dagens hverdagslykke

I dag tenker jeg å slå et slag for hverdagslykken, den lykken man opplever hver dag, men kanskje har det for travelt til å legge merke til. Klokken er ennå ikke 12 og jeg har allerede opplevd mye hverdagslykke. Jeg våknet av at klokken ringte 7.30 og jeg stod opp, åpnet døren til minstemann, som spratt opp og var i et strålende humør. Første tegn til lykke meldte seg. Da jeg kom ned i stuen satt de to eldste guttene klare, de hadde allerede spist og smurt skolematen sin. Det var fyr i peisen, det hadde Kåre (my man) fikset før han dro på jobb. Jeg skulle på fysioterapibehandling på Evenskjer kl 8.40, så eldstemann og minstemann sa at de fint kunne gå til skolen sammen. Da jeg skulle sette meg i bilen for å kjøre, hadde Kåre satt på timer, slik at bilen var varm og det var deilig, siden det var -7 grader og vind ute. Jeg hadde avtalt med en venninne at vi skulle gå tur da jeg kom fra behandling, og på tur til behandling fikk jeg melding fra en annen venninne som ville ha meg med på tur. Vi avtalte at alle tre skulle gå sammen. På første runden vår ringte en tredje venninne, og også hun ble med på turen. Det ble en flott tur.

Tenk så mye hverdagslykke på bare noen timer, det gjelder bare å legge merke til den:-)

Hverdagslykke kan være:

- å våkne til blide barn som samarbeider og gjør det de skal, det skjer nemlig ikke hver dag.

- å våkne til fyr i ovnen

Ikke full fyr i peisen:-)

- å oppdage at oppvaskmaskinen som var ferdig ved leggetid dagen før, nå er tømt og klar til bruk.

- å oppdage at bilen er ferdigvarmet når den skal tas i bruk.

- å gå tur med gode venner, nyte at det begynner å bli lysere ute og kjenne at kroppen blir i bedre form for hver dag som går (ja, bokstavelig talt går:-). 

PS: bildet er fra gårdagens tur, jeg hører da ikke på lydbok når jeg går sammen med andre. Det fine lyset ute er imidlertid det samme.

- å spise lunsj på et av de nye fatene mine og drikke tefavoritten min i verdens fineste kopp. (Julegave fra søsteren min, som vet at jeg både liker fine kopper og musikaler (Chip fra Beauty and the Beast))

 

Jeg ønsker deg en riktig flott dag, på leting etter hverdagslykken din!!!

#hverdagslykke#venner#utpåturaldrisur#deterdesmåtingenesomteller

 

 

Æres de, som æres bør!

Jeg skrev i et tidligere innlegg at jeg skulle lage et eget innlegg om Vardesenteret, og det er ene og alene fordi jeg synes de fortjener det. Vardesenteret er et tilbud til mennesker som er berørt av kreft på en eller annen måte. Enten man selv er syk, eller man er pårørende, så er man velkommen der. Vardesenteret i Tromsø ligger der det gamle sykehushotellet lå, og det er ingenting som minner om sykehus der og det er nettopp det som er litt av poenget. Det skal fungere som et pusterom i hverdagen. Senteret er åpent på dagtid og på onsdagsettermiddager, og det drives av to ansatte og MANGE frivillige. I løpet av en uke er det mange tilbud/aktiviteter som man kan melde seg på og alt er gratis. Man kan også bare være der om man ønsker, drikke en kopp te, snakke med andre eller ta en runde i massasjestolen som er tilgjengelig på et eget rom.

Mitt første møte med Vardesenteret ble litt morsomt, fordi førsteinntrykket ble litt feil. Det var godt skiltet til Vardesenteret fra sykehuset, men da jeg nærmet meg, var det ikke helt enkelt å vite hvor jeg skulle gå. Jeg spurte en som jobbet i etasjen over og han hadde aldri hørt om Vardesenteret. Med litt leting fant jeg derimot frem og kom til låst dør, det hadde ikke åpnet ennå den dagen. Utenfor satt de som jeg trodde ventet på at senteret skulle åpne, og gjennomsnittsalderen var på rundt 80 år og de aller fleste så skrøpelige ut. Jeg tenkte at jeg kanskje ikke hadde så mye til felles med disse menneskene, men heldigvis lot jeg ikke mine fordommer sette en stopper for besøk på Vardesenteret. Førsteinntrykket viste seg nemlig å være feil... Personene som satt utenfor skulle ikke på Vardesenteret, men ventet på taxi. Det viste seg å være venterom for mennesker som hadde behov for taxi hjem fra sykehuset. De som besøkte Vardesenteret hadde mer varierende alder, og var bedre til bens:-)

I løpet av oppholdet mitt i Tromsø, var jeg mange turer innom Vardesenteret og jeg deltok på mange av aktivitetene, og forelsket meg i massasjestolen. Jeg ble alltid møtt av hyggelige frivillige og ansatte, som raskt gjorde plass ved bordet, eller i sofaen og hentet en kopp med det man måtte ønske. Jeg møtte også mange hyggelige brukere av senteret, og vi som var på stråling (og bodde på sykehushotellet) ble fort en gjeng som gjorde en del ting sammen (bryst-, og prostatagjengen:-).Vardesenteret reklamerer med at "koppen din står alltid klar" og det stemmer. Det var aviser og blader der, og gjerne noe spiselig også (dessverre litt for mye twist og julekaker;-).Da Kåre og barna var i Tromsø tok jeg de med på senteret og de ble tatt imot med åpne armer. Barna fikk servert kakao, julekaker og twist, og det som egentlig skulle bli en snarvisitt ble ikke det:-)

Det var via Vardesenteret at jeg deltok på Kunstterapi, jeg lagde julekort, bakte julekaker (dvs. jeg var litt som Victor i tv-julekalenderen fra min barndom (min søsters favorittjulekalender) "Den gyldne hale", han sa "jeg liker ikke å bake, bare å smake), var på ernæringskurs, deltok på ulike treninger i regi av senteret og det som kanskje var høydepunktet av alle aktivitetene, et sminkekurs.

Kortlaging/julemerkelappelaging. Koselig syssel rett før jul og jeg fikk laget mange merkelapper.

Ernæringskurs, havregrøt med ullike typer tilbehør. Nam, nam! Varianten med havregrøt som var kokt på fløte (for de (ikke jeg:-) som har opplevd vektnedgang i forbindelse med kreft) var selvfølgelig den som smakte best...

Det er mange mennesker som engasjerer seg , og luefabrikken G-Anette var en av de mange frivillige (mange hadde også strikket luer) som hadde donert luer til Vardesenteret. Luene var samlet i en kurv og vi kunne velge oss en lue. Jeg falt pladask for denne rosa luen med Streken på.

Luen passet perfekt som nattlue:-)

Så var det sminkekurset...Et fantastisk tilbud. En frivillig fagperson kom til senteret (ca en gang i måneden) og hadde sminkekurs for 6 personer. Organisasjonen "Look good, feel better" hadde sponset toalettmapper med alt man trenger for å freshe seg opp. Vi fikk tips til hvordan vi kunne sminke oss for å se bedre ut. I og med at tap av hår er veldig individuelt, så fikk hver enkelt tips til hva de kunne gjøre for å skape illusjon av hår. Etter å ha snakket med mange som har mistet hår, så er ikke tapet av håret på hodet det verste, men tap av øyenbryn og øyenvipper.

Her er resultatet av halve kurset, jeg hadde nemlig legetime midt i kurset. Etter at kurset var ferdig fikk vi nydelige rundstykker med roastbiff, noe som passet perfekt siden det kun var frokost som var inkludert på sykehushotellet.

Det er FANTASTISK å se hvor mange mennesker som frivillig stiller opp for andre, for å gjøre hverdagen, til de som har det litt tungt, bedre. Noen bidrar med tid, andre bidrar med andre ting. En tidligere bruker av Vardesenteret laget for eksempel adventskalender, slik at vi som var der i adventen fikk trekke oss en pakke. Jurister stiller opp på fritiden for å gi råd om rettigheter og økonomi til de som trenger det.  Hver tirsdag og torsdag sitter det medlemmer fra Odd Fellow og/eller Lions utenfor Stråleavdelingen. De serverer kaffe, kaker og av og til smørbrød. Innsatsen, om den er liten eller stor, så gjør den en veldig STOR forskjell for de som ufrivillig MÅ være på sykehuset.

#vardesenteret#lookgoodfeelgood#frivillig#denstørstegledemankanhaerågjøreandreglad

 

Annus horribilis?

Annus horribilis var uttrykket Dronning Elisabeth av England brukte om året 1992, da flere skandaler rammet det engelske kongehuset og begrepet som hun brukte er kanskje passende for hvordan året vårt har vært. Det nye året (2017) startet med et pang, det vil si smellet av at Kåre (mannen min) skulle tøffe seg i kulebakken og knakk kragebenet. Det resulterte i operasjon på grunn av bruddets alvorlighetsgrad, og det ble operert inn en stålplate som skulle stabilisere området. Han måtte holde seg i ro i flere uker. Litt senere fikk han betennelse i slimposen i den andre skuldra.I forbindelse med påsken fikk vår eldste sønn en allergisk reaksjon etter å ha spist pizza med pesto. Det føltes som om noe satt fast i halsen hans, han ble helt grå i ansiktet og han kastet opp. Først trodde vi det kunne være omgangssyke, men etter å ha sovet i bilen (for første gang siden han var baby) kom han seg raskt, og vi tenkte det kunne være greit å få det sjekket. Etter å har vært i Harstad hos en spesialist på allergier, fikk vi vite at han var allergisk mot cashewnøtter (pesto inneholder ofte dette), andre nøtter, mandler, katter, hunder, kaniner, gresspollen og bjørkepollen. Vi ble utstyrt med ulike typer allergimedisiner og det viktigste våpenet mot alvorlige allergiske reaksjoner; epi-penn (adrenalin).

I mai fikk jeg brystkreftdiagnosen, med påfølgende operasjon, cellegift, en nær-døden-opplevelse og stråling. Dette har preget hele resten av året. Barna har vært mye hos farmor og farfar, og det har vært tøft for dem at jeg har vært "borte" (både fysisk og i de periodene jeg har vært dårlig), selv om de har blitt godt ivaretatt.

På sommeren fikk et av barna våre skabb, men det hadde ingenting med reisen vår til Hong Kong å gjøre. Det gikk visst skabb både i Harstad og Tromsø, men det var heldigvis enkelt å kurere, selv om det gjorde et innhogg i pengeboken. Det koster nemlig litt når hele familien må smøres inn med en dyr krem (for å være på den sikre siden) i alle kriker og kroker. Skabben var historie, men hele familien gikk rundt å klødde på grunn av at kremen var så sterk:-) På ferien i Hong Kong ble to av barna våre syke med kraftig influensa, og den ene var syk i hele seks dager (av til sammen 15 dager). Siste dagen av ferien fikk jeg vite at tanten min som hadde fått påvist kreft i hjernen tre uker tidligere, var død. Cellegiftbehandlingen gjorde at jeg ikke klarte å dra i begravelsen hennes. og det var veldig tungt for meg.

I høstferien ble svigermors 70-årsdag feiret på Kreta og jeg måtte være hjemme på grunn av infeksjonsfaren ved å reise til utlandet under cellegiftbehandling.

Til tross for at vi skjønte at dette mest sannsynlig ikke var vårt beste år, så prøvde vi å leve som normalt. Det innebar at vi på høsten dro på fotballturnering til Sortland. Resultatet av noen timer i Blåbyhallen, var at minstemann fikk en hard ball i håndleddet og etter utallige timer med venting på legevakten på Stokmarknes ble det konstatert et brudd rett over håndleddet. Legene mente at et brudd var så lite sannsynlig at de hadde vrikket og vridd på armen en del før de bestemte seg for å ta røntgenbilder. Armen ble gipset og vi dro tilbake til Sortland. Senere på kvelden ble vi oppringt fra legevakten. Ortopeden i Bodø hadde sett på bildene, og han oppdaget brudd i BEGGE beinene rett over håndleddet. Vi måtte tilbake neste dag for å få en ny gips som strakk seg over albueleddet. 

Neste ulykke var at Kåre knivstakk seg selv, det vil si at han under tilvirkningen av et spytterør klarte å kappe løs en stor flerre av pekefingeren. Resultatet ble nok en tur på legevakten og syv sting. Såret grodde ikke som det skulle, og noen dager senere gikk det infeksjon i det. Penicillin ble redningen.

Hell i uhell

Til tross for at hendelsene dette året har vært av det horrible slaget, har det likevel ikke vært så ille, og jeg har mye å være takknemlig for. Jeg fikk en kreftdiagnose med gode prognoser, og nå på slutten av året er jeg ferdig behandlet. Det betyr at legene mener at kreften er borte, og det er det jeg velger å forholde meg til. Mange jeg kjenner har dessverre fått andre prognoser og det er skremmende hvor mange som blir rammet av ulike former av sykdommen.

Jeg har møtt mange fantastiske mennesker, både mennesker som jobber i helsevesenet og andre pasienter. Jeg vil anslå at jeg har møtt rundt 70 ulike personer innenfor helsevesenet i løpet av behandlingsperioden min og av disse møtte jeg kun på én "rotten potet". Familie og venner har stilt opp for oss, og jeg har fått MANGE hyggelige meldinger både på facebook og  mer private meldinger. Jeg har fått tilbakemelding fra mange om at åpenheten min rundt sykdommen min har hjulpet dem på ulike måter, og det setter jeg enormt stor pris på. Jeg har fått MANGE fantastiske gaver, og jeg blir rørt av å tenke på all omtanken som er lagt bak gavene. Jeg har lært mye om meg selv og om oss som familie, og jeg synes at vi har funnet en god måte å takle utfordringene våre på. De mer hverdagslige utfordringene, som nok alle med barn opplever, har vi nok taklet med varierende utfall og jeg tenker at det er en del av livet.

Mange opplevelser

Selv om mye av tiden har gått med til å besøke ulike helseforetak, så har jeg opplevd mye. Jeg fikk dra til Geilo på jentetur sammen med søsteren min noen helger før jeg fikk vite om kreften, og jeg deltok på tegnekurs med selveste Bjørg Thorallsdottir. Vi fikk dra på en opplevelsesrik familieferie helt til Hong Kong ( selv om det en stund spøkte for turen) og vi hadde et fantastisk reisefølge i svigersøsteren min og familien hennes. Jeg, og matklubben jeg er med i,var på Narvikweekend , så showet "Lykkebobler" og hadde det supert. Vi trommet sammen en hel gjeng fra Sandstrand og dro til Harstad på Dora Thorallsdottirs (søsteren til Bjørg Thorallsdottir) stand-up show og vi spiste sammen. Jeg fikk den siste ledige billetten til "Sound of Music" på Hålogaland teater (Tromsø) og hadde en fantastisk opplevelse, og jeg var på julekonsert med selveste Kurt Nilsen. Opplevelsene har stått i kø!

Allergikeren vår har blitt veldig flink til å selv passe på at han ikke får i seg nøtter og har ikke hatt noen alvorlige allergiske reaksjoner etter påsken. Alle bruddene i familien har grodd og ingen har fått varige men. Kåre har litt problemer i forbindelse med metallplaten i skulderen og det er vondt å for eksempel bære ryggsekk, men vi har heldigvis pulk (så på vinteren er vi berget):-) Skabben er for lengst borte og vi har vært så heldige at vi har unngått å få lus (til tross for at den har fått seg mange herremåltider i mange hoder her i området).

Under store deler av behandlingen jeg var gjennom har jeg vært i god form, kanskje bedre form enn på lenge. Cellegiften gjorde nemlig underverker for Bechtereven min og jeg hadde ingen smerter i ryggen. I tillegg følte jeg meg opplagt og i god fysisk form, og jeg fant stor glede i de mange gåturene mine (både alene og sammen med venner). Dette er helt klart året jeg har tilbakelagt flest mil ved hjelp av apostlenes hester.

Annus horribilis eller Annus mirabilis (wonderful)

Ingen av overskriftene er helt treffende for dette året, så jeg tror noe midt i mellom er mest passende.Året skiller seg ut for oss som et år utenom det vanlige, både på godt og vondt, og det er vel slik livet er. Noen år er mer utfordrende enn andre, men hvilket liv er ikke utfordrende og dette året har i tillegg vært veldig lærerrikt.

Jeg har lært hva som betyr noe for meg her i livet og hva som ikke er så viktig. At gelenderet på verandaen sårt trenger noen strøk med maling, ble plutselig en ting som viste seg å ikke være avgjørende for et godt liv. Begrepet "det er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det" har vist seg å være enklere å følge enn jeg hadde trodd på forhånd. Nå er det ikke slik at jeg er et supermenneske som har stengt ute alle normale følelser. Jeg har grått, har vært bekymret og har tenkt "enn hvis...", og jeg har vært redd, men mesteparten av tiden har jeg tenkt at jeg får ta ting som de kommer når de kommer. Jeg tar med meg alle erfaringene mine inn i det nye året og håper at hverdagen kommer snart, og at alt kommer tilbake til "normalen". For som et av mine store forbilder fra barndommen min sier : "Det er flest hverdager" og hun vet dessverre så alt for godt hva hun snakker om. Så gjør hverdagene så gode som mulig og vær snill med hverandre i det nye året.

Godt nytt år til deg og dine, måtte 2018 bli et av de beste!

Det går mot lysere tider:-)

 

 

Det perfekte juletre

I disse juletider er det mange fine juletrær å se på sosiale medier, det ene er mer perfekt enn det andre. Fargene er nøye koordinert og passer godt inn i hjemmet der de hører hjemme. Vårt tre er også et perfekt tre, i år har vi nemlig investert i et kunstig tre og vi liker det veldig godt. Vi var usikre på valget vårt, men med en sønn som blir mer og mer allergisk for diverse buskvekster, så tok vi altså valget om å gå for "plastic fantastic". Når det gjelder ornamentene på treet, så passer de til hverandre, både i farge og i betydning. Pynten på treet vårt har nemlig minner knyttet til seg, så det å ta frem pynten og pynte treet til jul får en spesiell betydning. Så nå skal jeg ta deg med på en liten tur ned "memory lane" (minne gata:-).

Et tilsynelatende ubetydelig tre, men med nærmere ettersyn skjuler det seg mange minner i treet, og gleder når det blir pakket frem år etter år. Mengden pakker under treet vitner om ville tilstander og det var nettopp det det var under barnas gaveåpning:-) Lykken var at de fikk en film som de så på mens vi voksne pakket opp våre gaver. Bildene som følger, er bilder av noe av pynten vi dekorerer treet vårt med.

Denne dompappen har jeg fått av barndomsvenninnen min Signe. Vi spilte begge trombone i korpset, vi elsket begge å lage ting og vi var mye sammen i tenårene. Nå har vi barn som er like gamle og vi bor nesten på samme sted.

Dette hjertet fikk jeg i adventskalenderen som søsteren min hadde laget til meg i år, og er et av de nyeste tilskuddene til treet. Hjertet minner meg om at selv om hjertet får gjennomgå en del og får små arr, så holder formen seg og det blir bare vakrere.

Denne engelen er en av mange liknende engler som har fulgt meg i mange år. Jeg fikk de i adventskalenderen da jeg var barn. Hvert år laget mamma en hjemmelaget kalender til meg og søsteren min, og vi fikk mye fint opp gjennom årene.

Denne dompappen har en av mine eldste sønner laget og den har fått plass i det nye treet. Barna har laget mange juletredekorasjoner opp gjennom årene, men de har et eget juletre på rommet sitt, så de har pyntet det med egen pynt. 

Denne jenta ble med meg hjem fra Bryggepikene i Ersfjordbotn, der jeg var i adventstida sammen med en av mine nyeste venninner, Katrine. Til trodd for at det bare er noen år siden jeg ble kjent med henne, så fant vi tonen ganske raskt og vi har opplevd mye sammen. Vi har blant annet vært på studietur til York og vi har laget treningsvideo sammen, dog av den mer kreative typen ...:-)

Denne nissen ble med meg hjem fra London for noen år siden. Jeg har MANGE minner fra London og har faktisk mistet litt tellingen på antall ganger jeg har vært i denne fantastiske byen. Første gang var da jeg og Kåre dro dit på besøk til Susan høsten 1999, en jente jeg hadde blitt kjent med i Guatemala tidligere det året. Jeg "bodde" i Wimbeldon i nesten seks uker, da jeg og to venninner var i praksis på den norske skolen der. Jeg har vært der flere ganger i forbindelse med studier og utallige ganger sammen med søsteren min, så nissen minner meg på alt dette.

 

Denne julekulen er en av seks julekuler, som jeg fikk av venninnen min Lotta en gang jeg var syk. Kortet med ønske om god bedring ligger fremdeles i esken de oppbevares i. Lotta var en av mine beste venninner da jeg bodde på Bardufoss, men så flyttet hun og etter det har vi ikke hatt så mye kontakt, men jeg er sikker på at dersom vi hadde møttes nå, så hadde det føltes helt naturlig. Det jeg minnes spesielt er alle gåturene vi hadde sammen, da vi pusset opp hele kunst og håndverksavdelingen på skolen vi jobbet på (på fritiden og på eget initiativ) og da vi kjørte til Tromsø i cabriolet med skaut og solbriller a la Thelma & Louise. Vi lo så mye at jeg hadde vondt i magen etterpå.

Mitt nyeste tilskudd til juletreet. Denne jenta fikk jeg i julegave hos mamma og pappa denne julen.

Denne (en av tre) har mannen min Kåre fått fra min Manchester United-elskende svigersøster Camilla. De har en felles interesse for klubben i deres hjerter. Alle tre kulene var strategisk plasserte litt bak treet, ikke så veldig synlige, men etter at Camilla hadde vært på besøk var plutselig alle midt fremme på treet...:-)

Denne engelen og fem andre liknende julefigurer har vi (jeg og Kåre) kjøpt i Kina, på et marked i Beijing i 2005. Vi reiste fem uker i Kina og hadde en fantastisk tur, der vi reiste fra Beijing og endte opp i Hong Kong. Det var en spesiell opplevelse å reise langs kysten og det var slett ikke alle vi møtte som var like vennlige. På et hotell vi kom til var vi rett og slett uønsket fordi vi var utlendinger, og det var en spesiell og lærerik opplevelse.

Denne nissen var en gave fra Monica som jeg jobber sammen med.

Denne snømannen har blitt med meg og Kåre fra New York, byen vi har besøkt sammen tre ganger og har forelsket oss i (altså i byen:-). Nyttårsaften på Times Square er bare et av mange minner vi har derfra.

To slike har jeg fått av barndomsvenninnen min Annette. Da vi var små hang vi sammen i tykt og tynt, og vi hadde mye moro sammen.

 

Treet vår er pyntet med flere andre ting, men dette var et lite utvalg av minnene vi henger opp hvert år. Med dette ønsker jeg deg ei fortsatt god jul! Ta vare på minnene, det er det eneste man kan være sikre på at man har.

#juleminner

 

Adventskalender og Kurt Nilsen

Endelig hjemme igjen

Da jeg var ferdig i Tromsø 8.desember, kom jeg hjem til en pakke fra søsteren min. Pakken inneholdt intet mindre enn en hjemmelaget adventskalender. Jeg var så heldig at jeg allerede da kunne åpne hele 8 pakker. Kalenderen var sendt med posten og skulle etter planen være kommet frem før advent, men siden det må ha vært dårlig sparkeføre fra Enebakk (der Vibeke jobber) og inn til Oslo, så brukte pakken hele tre dager på reisen til Oslo. Vel, den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves. Kalenderen inneholdt godt(erier), noen utfordringer (nissestreker, som for eksempel å blande Oboy i melkepakken), fun facts, øredobber, te, et hjerte og et anagram som ledet til en stor opplevelse. 17.desember kunne jeg nemlig lese at jeg og Kåre skulle på date dagen etter og jeg måtte løse anagrammet hun hadde laget. Jeg prøvde lenge, det føltes i allefall lenge ut, og så åpnet jeg konvolutten som kun skulle åpnes når jeg hadde løst anagrammet. I konvolutten lå det to billetter til konserten med Kurt Nilsen i Kulturhuset i Harstad og hun hadde ordnet med barnevakt. Jeg fikk helt bakoversveis, i den grad jeg kan få bakoversveis:-), men ble samtidig litt bekymret siden Kåre skulle til Bodø på jobb nettopp den 18.desember og ikke kom til å være hjemme før sent på kvelden. Jeg gikk opp på soverommet for å vekke Kåre og informere om gaven, og responsen hans var ikke som ventet... Vibeke hadde nemlig kontaktet han før hun bestilte billettene, så han visste at hun planla noe og han hadde gitt klarsignal for datoen. Turen til Bodø lot seg ikke ombooke, så siste håp var at Widerøe kom til å kansellere avgangen (slik de hadde gjort torsdagen da han egentlig skulle til Bodø, men måtte dra mandag i stedet). Han kom seg til Bodø. Heldigvis ble venninnen min Guro med på flekken og vi hastet til byen straks hun var ferdig på jobb. Da fikk jeg nemlig gjort unna siste del av julegavehandlingen, det jeg hadde glemt i forrige uke (da jeg trodde jeg var på siste handel før jul...).

Konserten var veldig bra og jeg klarte å holde følelsene i sjakk. I den siste tiden har jeg vært noe emosjonell (må være alle disse antihormonene jeg må spise), og jeg frykter litt slike tilstelninger der jeg kan risikere å bli rørt. En tåre eller to går greit, men jeg er litt redd for at hvis kranen først åpnes, så klarer jeg ikke å slutte og det kan fort bli litt "ugly crying". Slik ble det da familien satt og så på "Jul i Svingen" og den nydelige "Santa Lucia"-sangen ble sunget. Det var ikke sangen i seg selv, men det som gjorde utslaget var at 6-åringen sang med helt klokkeklart og nydelig. Jeg ante ikke at han kunne sangen og det at han sang uten noen spillopper, men med en fantastisk innlevelse, gjorde at mammahjertet smeltet totalt... Vel, tilbake til konserten. En fantastisk opplevelse og Kurt Nilsen har bare DEN stemmen. I tillegg hadde han fått med seg Christel Alsos, som fremførte flere låter og der høydepunktet var da hun fremførte sin egen sang "Desember". Da de to sammen sang "Gje meg handa di, ven", etter at en mann hadde vært oppe på scenen og fridd til samboeren sin (som han hevdet er Norges største Kurt Nilsen fan), kjente jeg eg tåre som snek seg ned langs neseryggen...

Verdens fineste adventskalender med fantastiske gaver..., men den største gaven er all omtanken og planleggingen som er lagt i kalenderen. Alle de håndskrevne lappene som følger med hver dag, og den fine innpakningen, vitner om ekte kjærlighet:-)

Snapchatfilter?, nei Rudolfbriller i kalenderen, og alle som kjenner meg vet at jeg elsker slikt:-)

Anagrammet " ekorn kunstlinjer sulte" ble løst etter at jeg hadde sett på løsningen...det gjelder å være løsningsorientert ;-)

Kurt Nilsen ble noget lys i toppen, en annen måte å si det på er at han strålte på scenen.

Gje meg handa di, ven,når det kveldnar,
det blir mørkt og me treng ei hand.

 

 

#kurtnilsen#christelalsos#adventskalender#verdensbestesøster

Oppdraget som var i kalenderen min i dag...jeg utfordrer dere til å gjøre det samme:-)

Tjohei! 

Julaften kom tidlig i år

Overraskende besøk

I går var en fantastisk dag.  Dagen startet med frokostklubb for barna (og meg) hos svigermor og svigerfar. Deretter dro jeg på behandling (fysio) før jeg dro til byen (Harstad). Fornøyd med at jeg hadde fått gjort nesten alle ærender jeg skulle (glemte selvfølgelig noe:-), dro jeg hjem og inntok sofaen. Mens jeg lå på sofaen hørte jeg banking på døren, Kåre åpnet og der stod Bente (selveste julenissen), en kollega av meg. Hun hadde med en hel oppsats med gaver TIL MEG fra mine kolleger. Det hele var overveldende og utrolig hyggelig. Gaver med hyggelige brev og kort (innholdet blir avslørt litt lengre ned). Det var flaks at jeg hadde kjøpt tørkepapir tidligere på dagen... Vi har i mange år hatt hemmelig venn på jobb i adventstiden, og i år ble det visst ikke siden jeg var borte, så da hadde de tenkt at de kunne være hemmelige venner for meg. En utrolig hyggelig overraskelse, som jeg satte umåtelig stor pris på. 

Snakk om gavepakke :-)

Jeg ble plutselig så snufsete og fikk rennende øyne..., sikkert bivirkninger av pakkene. Jeg må sjekke pakkningsvedlegget;-)

Nå kan jeg pynte både meg og huset, og jeg kan twiste:-)

En kopp te er aldri feil.

Silkemyke hender, med nyfila (og lakkede) negler, ansiktsmasket ansikt og en rampenisse. Sminkevesken er så fin at den kan brukes på fest:-)

En flaske vin passet fint til jul.

Litt krydder i tilværelsen

Flott julepynt, holdt nesten på å kjøpe meg et slikt englespill på Bryggepikene i Ersfjorden, men det gjorde jeg ikke:-)

Flotte håndkremer, - farvel tørre hender!

Vinterte og kjærlighet på pinne <3

Hjerter er alltid hyggelig å få.

Denne syntes jeg var ganske morsom og jeg måtte se to ganger før jeg koblet hvem den var fra. Ser du den "hemmelige" beskjeden i bildet, Håkon?

 

Den fantastiske dagen ble avsluttet på matklubb med verdens beste tapas...nam nam og verdens beste selskap. Denne dagen ble virkelig "one for the books".

Jeg oppfordrer deg som leser dette til å være hemmelig venn for noen i dag, det kan bety mer enn du aner:-) Tjohei!

#godekollegerergodtåha

Strålende opphold

Strålende selskap

Nesten fem uker på et hotell virket som veldig lang tid, men det viste seg fort at tiden kom til å gå raskt. Jeg var nemlig langt fra den eneste som var i denne situasjonen, vi var nemlig en hel gjeng med strålende mennesker. Vi møttes litt rundt omkring, noen møtte jeg på Vardesenteret (det kommer et eget innlegg om Vardesenteret etterhvert), noen ved frokosten og en var en sambygding som jeg kjente fra før. Jeg møtte til og med damen som hadde vært på rommet sammen med meg da jeg hadde "nær døden- opplevelsen min" og jeg ble kjent med søskenbarnet til en god venninne av meg. Vi deltok på treninger sammen,dro på shopping, gikk turer, hadde ost og kjekskveld, var på arrangementer på Vardesenteret, så på konserter og snakket sammen. I tillegg møtte vi den livsglade og morsomme prostatagjengen (som hadde stråling i hele 7 uker). Det var hyggelig å slippe å sitte alene å spise frokost og det var godt å vite at dersom man ønsket å være sosial, så var det bare å gå ned i Lobbyen på hotellet eller på Vardesenteret. Og om jeg ønsket å være alene, så var det bare å være på hotellrommet. På rommet hadde jeg lydbøker og bøker, symaskinen min, opptil flere strikkeprosjekter, tv, datamaskin og stillhet (dersom jeg ønsket det). I tillegg hadde jeg muligheten til faktisk å gå på toalettet alene, noe mange mødre vet kan være en utfordring å få til når man er hjemme. Det er liksom merkelig hvor folksomt det har en tendens til å bli på badet hver gang jeg må på do, så litt luksus var det å bo på hotell:-).

Ost og kjeks i 19 etasje på hotellet, på Keiseren (et oppholdsrom for hotellets gjester)

Konsert på Pingvinen Scene med to av stjernene fra Hålogaland teaters "Sound of Music"-oppsetning. Fantastisk flinke!

Tok tullebilder på Jekta sammen med Catharina.

Julemesse på UNN, jeg endte opp med en nisse og en nydelig lue med glitter.

Venner i Tromsø

I tillegg møtte jeg venninnene mine Elisabeth og Katrine ved flere anledninger. Begge har jeg møtt gjennom studier, Elisabeth ble jeg kjent med da jeg gikk på lærerhøyskolen og vi har hatt ujevn kontakt siden. Katrine møtte jeg da jeg for to år siden tok videreutdanning i engelsk i Oslo, og vi fant tonen ganske raskt. Etter det har det blitt mye latter. Vi skulle etter planen ta videreutdanning sammen i høst, men jeg måtte søke permisjon fra studiet på grunn av kreftbehandlingen. 

Jeg og Elisabeth var på kino sammen, var på cafe og hun inviterte meg hjem til seg på middag. Katrine tok meg med til Ersfjordbotn til cafeen og butikken "Bryggejentene", et sted jeg lenge hadde ønsket å dra til. Vi var også på kino og så "Mord på Orientekspressen"

Symaskinen og datamaskinen, begge klare for oppdrag.

Gulrotsuppe sammens med Katrine på Bryggejentene.

Juletreet på Bryggejentene var vakkert pyntet og en av dekorasjonene ble med meg hjem. Nå kan juletreet vårt hjemme dekoreres med julepynt fra blant annet Kina, New York, London og Ersfjordbotn:-)

#vennerforlivet#hotelluksus#vardesenteret

Helbredende stråler

Behandling 3 av 23

Allerede etter tre behandlinger kunne jeg se strålefeltet på brystet mitt, det var nemlig blitt ganske så tydelig rødt. Jeg må innrømme at jeg ble ganske bekymret, at det etter så kort tid skulle være så tydelig. Likevel fant jeg ut at jeg ikke skulle ta sorgene på forskudd. Jeg var rød, men det gjorde ikke vondt,så da var det bare å vente og se. Jeg ble fortalt at det var ingenting som kunne forhindre at jeg ble brent, men saltvann kunne brukes som lindring dersom området ble ømt og sårt. Alt jeg trengte til dette fikk jeg der. Selve strålingen merket jeg ingenting til, det var som å ta røntgenbilder og fra jeg kom inn, til jeg var ferdig, tok det ca 15 minutter.

Hvordan?

Jeg kom inn på rommet der strålingen foregikk og da hadde de to stråleterapautene (det er det de heter) gjort klar benken som jeg skulle ligge på. Alt var stilt inn etter posisjonen jeg må ligge i under strålingen. Jeg la meg på benken og strekene (med sprittusj) ble brukt til å finjustere stillingen min. Til denne finjusteringen ble det brukt laser(streker), og disse skulle gå akkurat der strekene på kroppen min gikk. Nedenfor høyre bryst ble det plassert en en sensor (som en plastkloss) som skulle registrere pusten min. Strålingen skulle foregå mens brystkassen min var oppe, slik at strålene skulle gjøre minst mulig skade på lungene. Jeg fikk på meg briller som hadde en skjerm inni seg, og på skjermen kunne jeg se en blyant som beveget seg opp og ned i takt med pusten min. Øverst oppe i skjermbildet var det et område som var markert med en gul og en blå strek. Når jeg trakk pusten, slik at blyantstreken var innenfor dette området, ble det strålet. Rett før strålingen startet, ble det tatt to røntgenbilder og disse bildene ble brukt til å finjustere benkens posisjon, slik at strålingen skulle bli rett på millimeteren. Jeg hadde fire stråleområder, det vil si at jeg etter røntgenbildene måtte holde pusten fire ganger. Det kunne fort ta litt tid innimellom de fire pustingene, og da prøvde jeg å tegne litt med blyanten (styrt av pusten:-), men kunne fort slå fast at det ikke ble en suksess. Stråleterapautene styrte det hele fra et annet rom, og jeg fikk beskjed, om når jeg skulle trekke pusten og når jeg kunne puste igjen, over en høytaler. En annen viktig ting var at jeg ikke under noen omstendighet måtte bevege meg, og da vet jo alle at det gjerne klør opptil flere steder...

Jeg fikk vite at det i forbindelse med strålebehandling var viktig å drikke godt med vann og å bevege seg. Dette for at kroppen lettere skulle klare å kvitte seg med avfallsstoffene (de døde cellene), og for å forhindre at man ble slapp og sliten. Så dette var nok et eksempel på at turgåing var bra og jeg er heldig som liker å gå tur. 

Jeg forlot stråleavdelingen og visste at jeg fremdeles hadde 20 behandlinger og dermed 20 dager igjen og mye tid til å gjøre akkurat hva jeg ønsket. Jeg skulle nok alltids finne noe å fylle dagene med og få dagene til å gå (bokstavelig talt:-), og i helgene kunne jeg dra hjem til familien.

Saltvannpads gjorde susen og kjølte ned under blusen, rødheten ble borte og jeg kunne nok en gang ta på skjorte:-)

Tjohei!

Kunstterapi

Dag 2 av 23 på stråling

Da jeg fikk vite at jeg måtte være i Tromsø 8 dager lengre enn jeg hadde innstilt meg på, så tenkte jeg at det fort kunne komme til å bli en kjedelig måned. Derfor bestemte jeg meg fort for at jeg skulle delta på det som bød seg. Man er sin egen lykkes smed var mottoet mitt da jeg meldte meg på Kunstterapi på Vardesenteret (et gratistilbud til mennesker som er berørte av kreft). Jeg hadde allerede dagen før tatt turen innom senteret for å bli litt kjent og det var godt å få det første møtet overstått. jeg synes alltid sånne første møter er litt vanskelige, så jeg fant ut at det var best å hoppe i det først som sist. Vel tilbake til kunstterapien, jeg vet ikke helt hva jeg hadde forventet meg, men opplevelsen ble både rar og interessant. Timen startet med at vi gjorde noen avspenningsøvelser stående på gulvet og det satte stemningen for neste steg i prosessen, nemlig å tegne. Vi (de to deltagerne+ to sykepleierstudenter) satt rundt et bord og fikk beskjed av kunstterapautene om å velge oss noen farger (oljekritt) fra et skrin. Fargene skulle illustrere følelsen man hadde akkurat da og valget falt på to rosa farger og en turkis. Så kom den virkelig vanskelige oppgaven: Tegn det du føler...

Følelser på bestilling

Tja, hva følte jeg da? Terapautene hjalp oss i gang med å si at det kunne være former, streker eller liknende. Jeg valgte en sirkel nesten i midten av arket. Den farget jeg med de to rosafargene og den turkise fargen. Så skjedde det interessante, etterhvert som jeg farget hadde jeg tegnet hele familien min. Jeg tegnet uten stans og ideene bare kom. Da jeg var ferdig med tegningen var jeg overrasket over hvor mye betydning jeg hadde lagt i tegningen og det var en god og rar følelse. 

Betydningen

Hva betydde så alle disse sirklene? Jeg var sirkelen i midten og jeg var omgitt av Kåre og barna mine. Den rosa fargen representerte alt det som er bra i livene våre og den turkise fargen representerte alle utfordringene vi alle har i livet. Vi er omgitt av mange sirkler (personer), de har ulik størrelse og ulik betydning for oss. Også disse personene har sine utfordringer og gleder, men de er til tross for dette en del av livet mitt/vårt. Alle har en eller annen form for tilknytning til hverandre og det illustrerte jeg med å tegne linjer mellom sirklene. Rundt alle er det lysegrønt og jeg tenkte at siden håpet er lysegrønt, så passet fargen godt. Vi er alle omgitt av muligheter til å få det bra, så lenge vi ikke lar den turkise fargen ta overhånd, (det er jo mest rosa i livet). Jeg var imponert over at jeg faktisk klarte å slippe meg løs med fargene og at jeg klarte å formidle følelsene mine på denne måten, og det var forløsende å bare være i den berømmelige "flytsonen". En av terapautene trodde først at jeg hadde tegnet hvite blodlegemer og kanskje jeg ubevisst hadde det, selv om jeg ikke visste hvordan de så ut. De hvite blodlegemene har jo som oppgave å ta vare på kroppen og beskytte den fra fare. Hvis jeg googler hvite blodlegemer kommer dette opp: "Deres oppgave er å beskytte vevene mot invasjon av fremmede organismer, som bakteriersopp og virus, samt å fjerne rester av døde og ødelagte celler." Og er det ikke nettopp denne oppgaven vennene våre og familien vår har for oss, å beskytte oss, få oss til å føle oss trygge og å hjelpe oss med det som er vanskelig i livet vårt.

Så min oppfordring til deg i dag er: Vær et hvitt blodlegeme for noen:-)

 

NYC...not yet

Ny beskjed

Jeg hadde time i Tromsø mandag 30.oktober for planlegging av strålingen,og i og med at jeg hadde fått time så tidlig på morgenen, måtte jeg reise opp dagen før. I denne forbindelse ringte jeg til stråleavdelingen for å høre om det var mulig å flytte timen slik at jeg kunne komme opp med hurtigbåten på morgenen samme dag. Det var ikke mulig, men de kunne ordne slik at jeg kunne overnatte på pasienthotellet. Jeg tenkte at jeg skulle benytte anledningen til å spørre når strålingen skulle starte og når den var ferdig, fordi Kåre hadde nemlig funnet ut at vi kunne dra på en aldri så liten kjærestetur til New York. Han hadde vært på det store internettet og funnet veldig billige flybilletter, og vi hadde lenge snakket om at vi ønsket å dra dit, men det hadde liksom aldri passet. Sist gang vi var en plass sammen bare oss to, var da jeg var gravid med vår yngste sønn, som nå er 6 år. Det var bare å bestille billettene, for hvis det er en (av overraskende mange) ting kreften har lært meg, så er det at hvis man vil noe og har mulighet til å gjøre det, så er det ingenting å vente med. Vel, tilbake til telefonsamtalen. Strålingen skulle starte 8. november og var ferdig 8.desember fikk jeg beskjed om (dagen etter at vi hadde planlagt å dra til NYC), altså ikke tre uker, men fire og en halv uke. Naturlig nok ble jeg veldig skuffet der og da, men en annen ting jeg har blitt veldig god på i det siste er å tenke "LA GÅ" og det gjorde jeg. Det er ikke noe poeng i å irritere seg over ting man ikke kan gjøre noe med, så jeg ringte til Kåre og informerte han om at jeg skulle stråles i 15+8 dager og ikke bare 15 dager, og vi var glade for at vi ikke hadde bestilt flybilletter. Det ble altså "Norden Paris" fremfor "The big Apple".

Timen i Tromsø gikk bra. Området som skulle stråles ble merket av med blybiter, nesten som små tapebiter og jeg måtte holde pusten mens det ble tatt bilder. Det ble notert ned hvordan jeg lå, vinkelen jeg hadde på armen min og andre innstillinger som var blitt gjort på benken. Det var nemlig viktig at jeg lå på samme måte når jeg uken etter skulle starte med strålingen. Det ble tegnet streker med sprittusj på hele forsiden min og disse skulle fungere som et slags kart for strålingen. Jeg fikk også informasjon om selve strålingen og mulige bivirkninger. Strålingens oppgave er å drepe cellene i puppen i tilfelle det mot all formodning fremdeles skulle finnes noen kreftceller der. En av bivirkningene kunne derfor, naturlig nok, være at det ikke bare var cellene som ble grillet, men også resten av puppen. Dette kunne føre til en del ubehag, blant annet stikkende smerter i puppen og øm hud, og det var ikke mulig å forebygge det på noen måte. En annen vanlig bivirkning kunne være at man ble slapp og sliten på grunn av prosessen kroppen måtte gjennom og på grunn av avfallsstoffene (de døde cellene) som kom som følge av strålingen. Heldigvis var dette mulig å forebygge gjennom å drikke rikelig med vann og gjennom bevegelse, som for eksempel turgåing (flaks at jeg elsker å gå tur:-). Jeg fikk også forklaringen på hvorfor jeg skulle ha 15+8 strålinger. Det hadde nemlig med alderen min å gjøre, og i brystkreftsammenheng ble jeg regnet som ung (under 50). Vanlig prosedyre var da å stråle hele brystet i 15 dager og deretter stråle området svulsten ble fjernet fra i 8 dager. Hvorfor legen jeg var hos ikke informerte om dette er et mysterium, fordi det kan jo umulig være slik at han trodde at jeg var over 50 år;-) Jeg dro hjem fra Tromsø og startet å forberede meg mentalt på mitt en måneds lange opphold i Tromsø.

Ut på tur, aldri sur! Tromsø, here I come!!!

Litt mer venting...

Hva nå?

Dagene og ukene etter "nær døden"-opplevelsen var det mye som var usikkert og formen var ikke på topp. Jeg var en god del kvalm/uggen og kroppen var naturlig nok sliten etter den allergiske reaksjonen. Cellegiften som jeg etter planen skulle ha i 12 uker, var plutselig ikke mulig å få. Jeg ble oppringt av en lege fredagen etter anfallet, og da ble jeg merkelig nok presentert tre ulike løsninger på videre behandling. Det ene alternativet var en annen type cellegift, men den inneholdt Taxol (som jeg hadde reagert på) og legen mente at dette alternativet var uaktuelt. Alternativ nummer to var å få to doser til med EC90 og det siste alternativet var å starte med antihormontabletter tidligere enn planlagt og gå rett over på stråling. I og med at kreftsvulsten min var hormonfølsom, så må østrogenet i kroppen blokkeres og jeg var hele tiden klar over at jeg måtte gå på antihormontabletter i minimum fem år. Etter å ha snakket med legen hadde jeg egentlig ikke fått noe klart svar på hvilken behandling jeg kom til å få, men jeg hadde time hos en annen kreftlege fem dager senere og da ble jeg å få et endelig svar. Telefonsamtalen hadde bare vært for å informere meg om de tre alternativene.

Videre behandling

Jeg møtte opp på sykehuset i Harstad og jeg var veldig spent. Bare tanken på at legen skulle foreslå at jeg skulle få cellegiften som jeg hadde reagert på, gjorde at jeg hadde sommerfugler i magen og da kanskje mer av typen flaggermus. Heldigvis sa han fort at det ikke var et alternativ, og etter å ha vært i kontakt med eksperter i Oslo var legene blitt enige om at tablettene var det beste alternativet. Jeg kunne puste lettet ut,vel iallefall helt til han ramset opp alle de mulige bivirkningene jeg kunne få. Blodpropp i lungene og føttene passerte greit, men da han nevnte at vektoppgang var en vanlig bivirkning kjente jeg at jeg fikk litt panikk. Kåre lo litt av meg for at det var bivirkningen jeg bet meg merke i, og han kunne berolige meg med at han syntes det var bedre å ha en stor kone enn ingen kone. Jeg var forsåvidt enig i det. Jeg fikk også beskjed om at jeg skulle få stråling så raskt som mulig og var satt opp til time uken etter for en planleggingstime (planlegging av strålingen). Selve strålingen skulle ta tre uker, så jeg ville være hjemme før advent.

Jeg forlot sykehuset og følte meg lettet. Det var både rart og godt å tenke på at behandlingen snart var over. Jeg og Kåre dro rett til OBS-cafeen og bestilte hamburger for å feire at jeg var ferdig med cellegift. Hamburgeren smakte ekstra godt (ikke at jeg har smakt hamburger der før, men...)den dagen.

Glemte helt å ta bilde av hamburgeren på Obs, så jeg fant dette bildet på telefonen min av en annen burger. Noen som klarer å finne ut hvor man kan spise denne burgeren? Bordet var laget av en gammel koffert og burgeren het "Full fettling" :-)

Dagens motto: Det er viktig å feire det man kan feire:-)

 

16.oktober, dagen jeg trodde jeg skulle dø

16.oktober

Dagen startet nesten som vanlig. Kåre var dratt tidlig på jobb for å få unna det mest prekære før vi skulle dra på sykehuset for å starte med den nye medisinen. Jeg leverte minstemann på SFO og hadde dagen før fortalt han at jeg skulle på sykehuset for å starte opp med en ny medisin. Den nye medisinen (Taxol) skulle bli en lettelse etter EC90-kuren jeg hadde tatt tidligere. Vi snakket om at han ikke måtte overnatte hos farmor og farfar i fem dager, slik han hadde gjort på de fire kurene jeg hadde fått tidligere. Han liker å overnatte der og trives godt, men når man MÅ overnatte, så blir det litt annerledes.

Vel, med godt mot og litt spent dro vi til Harstad. Dette skulle gå greit, tenkte jeg. Jeg tok blodprøver da jeg ankom sykehuset og de ble analysert, og det ble gitt klarsignal til å starte med den nye behandlingen. Det var selvfølgelig en god del venting i forkant, men sånn er det.  Det var mange prosedyrer som skulle følges.Jeg fikk satt inn nålen i veneporten (litt vondt, det er en ganske tykk nål som må settes inn med kraft) og var klar. Først fikk jeg en del medisiner som skulle gjøre kroppen klar for å ta imot behandlingen, blant annet allergimedisiner, da noen personer kunne reagere lett på taxolen. Deretter fikk jeg en halv liter saltvann. En annen kvinne satt på samme rom som oss og hun kunne fortelle at hun skulle ha dose nr 11 av sin kur og hun hadde ikke opplevd mange bivirkninger, så jeg var ved godt mot. Rett før Taxolen sa jeg at jeg hadde bestemt meg for at jeg ikke skulle få noen bivirkninger. Det skulle jeg visst ikke ha sagt...

Stille før stormen...jeg var ved godt mot og tenkte at dette kom til å gå veldig bra.

Etter at de først dråpene med taxol hadde dryppet inn i blodårene mine kjente jeg at det snørte seg i halsen min og jeg kjente meg uvel. Sykepleieren som satt vakt stoppet umiddelbart dryppet. Deretter gikk det veldig fort. Jeg ble knallrød over hele kroppen før jeg ble helt hvit. Svetten spratt, jeg brakk meg og det prikket i hele kroppen. Rommet ble fort fylt av sykepleiere, leger og annet medisinsk personell. En seng ble trillet inn og jeg ble løftet fra stolen jeg satt i og over til sengen. Jeg var helt klar i hodet og fikk med meg det jeg kunne høre, øynene var lukket og kroppen responderte ikke på noe. Blodtrykket mitt ble målt til 45, så den ene legen stod med saltvannsoppløsningen i hendene og presset for harde livet for å få oppløsningen fortest mulig inn i kroppen. Føttene ble holdt opp og diverse medisiner ble gitt (steroider, allergimedisin og adrenalin). Hele tiden snakket de til meg for å se om jeg var bevisst. Det var da jeg tenkte "kommer jeg til å dø nå?". Jeg var ikke redd, men jeg tenkte på barna mine og tenkte at det ville være kjipt å dø på denne måten. Så plutselig, liksom. Heldigvis var det ikke min tur og medisinene virket mest sannsynlig ganske raskt, selv om det ikke føltes slik for meg. Jeg ble trillet ned på intensiven etter rundt 20 minutter, der jeg ble overvåket og jeg kom meg ganske raskt til hektene igjen. 

Vi var på intensiven i flere timer og ble godt overvåket av Sjur, en veldig hyggelig sykepleier som forklarte oss om den allergiske reaksjonen jeg hadde hatt. Det var også han som skrøt av blodtrykket mitt (som da hadde stabilisert seg), at det blodtrykket til en person i god form:-) En fjellgeit, sa han og jeg tenkte at all gåingen min har gitt resultater. (ferdig med selvskrytet nå:-) Vel, kanskje litt til...legen som målte blodtrykket mitt til 45 (visstnok veldig lavt) var imponert og overrasket over at jeg hadde klart å være ved bevissthet hele tiden. Sånn, nå er jeg ferdig med selvskrytet:-)

Som en følge av det jeg hadde vært gjennom, startet kroppen å skjelve og jeg hakket tenner. Jeg følte meg ikke spesielt høy i hatten...

Det gikk bedre utpå kvelden, men som du ser av bildet var jeg fortsatt rimelig blek, Takk og lov for at jeg hadde fine øyenbryn (smilegråtefjes).

Jeg ble innlagt på kirurgisk avdeling, og siden jeg ikke hadde visst at oppholdet mitt på sykehuset skulle bli så langt som det ble, så var det ting som manglet. Jeg hadde ikke lader til telefonen min og siden Samsung har endret på laderne til de nye telefonene, var det ikke bare å låne hos andre heller. Jeg hadde heller ikke nødvendige toalettsaker. Kåre ble satt på saken og dro på OBS for å handle. Det ble ny tannbørste, tannkrem, buff til å ha på hodet når jeg skulle sove, strikkepinner og garn (noe måtte jeg jo ha å holde på med). Jeg lå¨på et firemannsrom, men i starten på kvelden var vi bare to stykker der. Den andre pasienten var en veldig trivelig dame, som nesten hadde klippekort på sykehuset og kunne navnene på alle som jobbet der. Til tross for at hun hadde vært igjennom veldig mye, så var hun blid, positiv og takknemlig. Hun gjorde et sterkt inntrykk på meg, kanskje også litt fordi hun minnet meg om min mor (mammas mamma) som døde da jeg var liten, men mest fordi hun var så takknemlig for det hun hadde og ikke fokuserte på det som var ille. Hun var fornøyd med livet til tross for all motgangen hun hadde møtt..

Så i hennes ånd, ønsker jeg å avslutte dette (for meg, kanskje det mest personlige) innlegget med takknemlighet:

- takk for at jeg bor i et av verdens beste land og kan konsentrere meg om å bli frisk uten økonomiske bekymringer.

- takk for at sykepleierne og legene er dyktige i jobbene sine, og at de "reddet" meg uten å vise tegn til panikk.

- takk for at jeg har en kropp som ikke lar seg pelle på nesa av litt kreft og en allergisk reaksjon

- takk for at jeg har barn som er friske og aktive

- takk for at jeg har familie og venner som stiller opp for meg, enten det gjelder barnepass eller skravletrimturer

- og sist, men ikke minst, takk for at jeg har verdens beste mann og kjæreste, som jeg etter 22 år fremdeles er forelsket i

YOLO - gjør det beste ut av dagene dine!

Les mer i arkivet » Juni 2018 » Mai 2018 » April 2018